Yasir Arafat

Arafat var ifølge de fleste offisielle kilder født i Kairo i 1929, men som barn flyttet han til Jerusalem. På både mors- og farssiden kom Arafat fra viktige familier. Han deltok tidlig i kampen for Palestina, og allerede under krigen i 1948 kjempet Arafat mot Israel under ledelse av Det muslimske brorskap i Gaza. Han flyktet deretter til Egypt.

Arafat ble utdannet ingeniør ved universitetet i Kairo, og kom der tidlig med i aktivistiske studentorganisasjoner. I 1957 flyttet han til Kuwait for å jobbe som ingeniør, og bodde der til 1965.

Fra 1950 var Arafat medlem av den palestinske studentorganisasjonen i Egypt, og allerede i 1952 ble han valgt til organisasjonens leder, noe han var frem til 1956. Nøyaktig når Fatah ble opprettet er noe uklart, men det skjedde i perioden da Arafat flyttet fra Egypt til Kuwait, og Arafat var en av gruppens sentrale grunnleggere og fikk gradvis mer innflytelse i Fatah. Samtidig var hans tidlige forsøk på å få støtte fra arabiske stater mindre vellykkede. I 1966 ble han til og med fengslet av Hafez al-Assad, som da var Syrias forsvarsminister.

Med det arabiske tapet i seksdagerskrigen i 1967 vant Arafat fram med sin linje om at palestinerne selv må føre an i sin egen frigjøring. Han forsøkte seg tidlig på en organisering av palestinerne på Vestbredden, men dette var mislykket. Fra 1968 konsentrerte han seg derfor om å bygge opp den palestinske frigjøringsbevegelsen i Jordan. Her hadde han tidlig stor suksess og i 1969 ble han utropt som leder for PLO, en posisjon han beholdt til sin død.

Selv om lederskapet i PLO deretter var befestet var PLOs politiske situasjon svært ustabil. Da PLO tapte den jordanske borgerkrigen i 1970 ble Yasir Arafat sendt i eksil til Libanon. Her havnet PLO nok en gang i sentrum av en borgerkrig, og i 1982 ble Arafat sendt i eksil til Tunisia. Her satt han fram til Oslo-avtalen ble signert i 1993.

Arafat, som på 1960-tallet hadde ledet Fatah i en militant retning, førte PLO inn i en modererende retning fra midten av 1970-tallet. Denne prosessen kulminerte i 1988 da Arafat ledet møtet i Det palestinske nasjonalrådet – et parlament i eksil – som proklamerte opprettelsen av staten Palestina på Vestbredden og i Gaza.

Arafat var etter 1993 en aktiv medspiller i fredsprosessen i Midtøsten og en av hovedarkitektene bak PLOs anerkjennelse av Israel i 1993. Han fikk Nobels fredspris i 1994 sammen med Shimon Peres og Yitzhak Rabin. Arafat ble valgt til president for de øverste rådene for de palestinske selvstyreområdene med overveldende flertall, og var palestinernes president fra 1996 til sin død på et fransk militærsykehus i 2004.

Til tross for sviktende helse og sterk intern kritikk beholdt Arafat sin posisjon som palestinernes ubestridte leder helt frem til sin død, og han hadde også stor tillit internasjonalt. Etter at volden eskalerte på nytt i Israel og Palestina fra 2001, holdt israelerne Arafat personlig ansvarlig for de mange selvmordsbombene som rammet Israel. Han ble i praksis sittende i husarrest i Ramallah. I 2002 ødela israelerne hele hans hovedkvarter og forlangte hans avgang.

Da Arafat døde i 2004 tok Mahmoud Abbas over rollen som president for de palestinske selvstyremyndigheter, for partiet Fatah og for PLO.

Etter hans død, som følge av et uforklarlig sykdomsbilde, ble det stilt spørsmål ved om han kunne ha vært forgiftet. De første prøvene, tatt fra personlige eiendeler, påviste høyere forekomster av polonium enn normalt. I 2012 ble graven hans i Ramallah åpnet for at det skulle tas mer omfattende prøver. I november 2013 ble det kjent at resultater fra undersøkelsene ved et laboratorium i Sveits bekreftet mistanken. Det ble påvist unormalt høye forekomster av polonium, og det ble ansett som forholdsvis sannsynlig at Arafat hadde blitt forgiftet. Franske og russiske forskere konkluderte derimot måneden etter at han døde av naturlige årsaker.

• Palestinas historie etter 1948
• Palestinas politiske system

• Nobelstiftelsen: Nobels fredspris 1994

• Hart, A. (1994). Arafat: en politisk biografi.
• Walker, T. & A. Gowers (2003). Arafat: the biography.