akvedukt

Så tidlig som 3000–1500 år fvt. var det høyt utviklete vannsystemer og vannledninger i Indusdalen i India. Den minoiske kulturen på Kreta og Mesopotamia hadde vannledninger fra omkring 2000 fvt.

Det tidligste kjente eksempelet på kanalsystem med tunneler som var flere kilometer lange, er i Assyria på 900-tallet fvt. I Babylonia var det også avanserte vannsystemer fra rundt 800 fvt., og rundt 700 fvt. ble det bygget en 280 meter lang bro for å føre vannet til Ninive (en by i nåværende Irak). Den står fortsatt og er muligens den aller første broakvedukten. Fra denne tiden stammer også en 537 meter lang tunnelakvedukt med vannforsyning til Jerusalem.

Det var underjordiske kanalsystemer over hele den antikke verden fra Egypt til Kina.

De første store vannføringsprosjektene i den greske verden stammer fra rundt 600 fvt. Både Tigani på Samos og Athen fikk vann gjennom tunnelakvedukter, den første var 2,5 km lang. Grekerne videreutviklet vannføringsteknikken og innførte hevertprinsippet. I Pergamon er det rester av en 45 km lang vannledning med heverter, bygget rundt 180 fvt. Materialet i hevertene kan ha vært brente teglrør med blytetninger, bronserør eller forsterkete trerør. Ettersom systemet krevde svært kompliserte konstruksjoner for å kontrollere vanntrykket, var det både sårbart og dyrt og ble derfor ikke mye brukt. Det var imidlertid romerne som mestret utfordringene ved å bruke sine fremragende ingeniørferdigheter på grunnlag av greske forbilder.

Den første romerske akvedukten, Aqua Appia (16 km lang), ble bygget 312–rundt 310 fvt. og var oppkalt etter oppdragsgiveren, censoren Appius Claudius, som for øvrig på samme tid også sørget for å bygge den antikke veien Via Appia. Tidligere kom drikkevannet til Roma fra kilder og brønner i byen, supplert med vann fra Tevere. Etter hvert som befolkningen økte, ble det også et større behov for en bedre og renere vannforsyning, og de romerske akveduktene ble løsningen på problemet. Vannledningene kom fra kilder og sjøer i høydene rundt Roma, og de aller fleste gikk under jorden. De hadde et jevnt fall for å sikre en tilnærmet konstant hastighet på vannet. Vitruvius anbefalte et fall som ikke skulle være større enn 1:4800, for å hindre at vannstrømmen skulle skade akvedukten.

I nærheten av Roma ble vannledningene båret av buerekker, men disse utgjorde bare omkring 15 prosent av hele vannledningsnettet som totalt var rundt 450 km langt. Ved ankomst til Roma ble vannet ledet inn i en endestasjon, et såkalt castellum, og deretter ble vannets ankomst vist i en «ankomstfontene». Så ble det ført videre til andre fontener, offentlige bad (termer), private husholdninger og til slutt skylte vannet ut kloakkene.

Mellom 312 fvt. til 226 evt. ble det bygget til sammen elleve akvedukter som førte vann til Roma. Sammenlagt hadde de en kapasitet på 1 747 311 kubikkmeter vann i døgnet.

Aqua Virgo (bygget av Marcus Vipsanius Agrippa år 19 fvt.) er den eneste av de antikke akveduktene som fortsatt er i bruk. Den hadde sitt utspring fra en kilde ved landsbyen Salone, rundt 20 km fra Roma, og i antikken førte den vann til Agrippas termer bak Pantheon. I dag kalles akvedukten Aqua Vergine og har sin endestasjon i Trevifontenen.

1. Aqua Appia, 312 fvt.
2. Anio Vetus, 272 fvt.
3. Aqua Marcia, 144 fvt. (Aqua Tepula, 125 fvt., og Aqua Iulia, 33 fvt., løper sammen med Aqua Marcia nær Roma.)
4. Aqua Virgo, 19 fvt.
5. Aqua Alsietina, 2 fvt.
6. Aqua Claudia, 38–52 evt.
7. Anio Novus, 38–52 evt. (Den har størst kapasitet av alle med 196 000 kubikkmeter i døgnet.)
8. Arcus Neroniani, 52–68 evt.
9. Aqua Trajana, 109 evt.
10. Aqua Antoniniana, 210–215 evt.
11. Aqua Alexandrina, 226 evt.

Det ble bygget en stor mengde akvedukter over hele Romerriket. De best bevarte akveduktbroene finnes i Frankrike og Spania. Pont du Gard i Syd-Frankrike, en treetasjes bro, ble bygget rundt 18 fvt. og er med sine 49 meter den høyeste av alle. Den faller 2,5 cm over en lengde på 456 meter, en målestokk på 1:18240. Pont du Gard er et godt eksempel på dyktigheten til de romerske ingeniørene. Ved hjelp av enkel teknologi utarbeidet de en svært nøyaktig presisjon i konstruksjonen. Akveduktbroen i Segovia i Spania er en del av en 15 km lang akvedukt som ble bygget mellom 100 og 200 evt., og er fortsatt i bruk.

En viktig kilde til kunnskap om akveduktene i Romerriket er Sextus Julius Frontinus (rundt 30–104 evt.) Han var sjef for den romerske vannforsyningen under keiserne Nerva og Trajan og skrev boken De aqua ductu urbis Romae om byen Romas vannforsyning.

• vannforsyning

• Sextus Julius Frontinus: The Aqueducts of Rome
• Ancient History Encyclopedia

• Evans B., Harry. (1997). Water Distribution in Ancient Rome. USA: University of Michigan
• Sextus Julius Frontinus, oversatt og innledning ved Jørgen Hansen. (1986) Roms Akvædukter, København: Museum Tusculanums Forlag.