arbeiderklasse

Arbeiderklassens fremvekst knyttes gjerne til den industrielle revolusjon. Selv om mange arbeideres livskvalitet ikke nødvendigvis forverret seg, ble ulikhetene mellom arbeiderne og overklassen mer tydelige, særlig i store industribyer. Bolignøden ble et stort problem, og fattigdommen mer synlig enn i det førindustrielle samfunnet. I løpet av denne tiden begynte arbeiderklassen å organisere seg politisk for å kjempe for sine rettigheter og interesser.

Industriens fremvekst førte til betydelig økonomisk gevinst for overklassen, noe som forsterket den økonomiske og sosiale ulikheten mellom arbeiderklassen og andre samfunnsklasser.

Arbeiderklassen trengte tid før den kunne samle seg for å bedre sine kår, og industrikapitalistene satte seg bestemt imot statsinngrep til vern for arbeiderne.

Dette endret seg etter hvert som arbeiderbevegelsen og sosialistiske ideer fikk fotfeste i mange land, og arbeidere begynte å kjempe politisk for sine interesser og rettigheter.

I Norge var det i eldre tid særlig tjenestefolk, husmenn, sjøfolk, bergverksarbeidere, og sagbruksarbeidere som tradisjonelt ble regnet som del av arbeiderklassen. Spesielt var sagbruksarbeidet ofte et bierverv for bønder.

I dagens samfunn består arbeiderklassen hovedsakelig av arbeidere innen industri, anlegg, transport og bygg. Samtidig danner funksjonærer i både offentlig og privat sektor et grenseområde til arbeiderklassen. Mens jordbruks- og skogsarbeidere ofte har et småbruk som gir ekstra inntekt, er de ikke alltid rene lønnsarbeidere, ettersom mange også har muligheter til å eie land. I de mest industrialiserte landene har vi observert en trend der funksjonærgruppen øker, mens antallet industriarbeidere enten forblir konstant eller minker.

Karakteristisk for arbeiderklassen har vært at levevilkårene var ustabile; når som helst kunne arbeiderne rammes av arbeidsledighet og dermed av økonomisk nød.

Det har vært vanlig å tenke at en arbeider bare kan bedre egne kår sammen med de andre i samme samfunnsgruppe. Klassesolidaritet var derfor lenge et moralbud med høy prioritet blant arbeiderklassen.

I det siste hundreåret er arbeiderklassens levestandard sterkt bedret i industrisamfunnene i Europa og Nord-Amerika. I Norge alene ble reallønnen tredoblet fra 1870- til 1980-årene, og det ble innført fordeler som lengre ferier og kortere arbeidsdager.

I tillegg til lønningene fikk den norske arbeiderklassen ta del i nasjonalinntekten i form av sosiale trygder, offentlig helsehjelp og skolevesen og så videre.

I mange demokratiske industrinasjoner økte arbeiderklassens inntekt raskere enn den generelle nasjonalinntekten, noe som antyder en reduksjon i klasseforskjellene i etterkrigsårene og fram mot årtusenskiftet.

De siste tiårene ser det imidlertid ut til at ulikhetene igjen stiger i nesten samtlige vestlige land. Noen steder har dette gjort at arbeiderklassen opplever forverrede levekår. «Prekariatet» er et relativt nytt begrep som har fått betydelig oppmerksomhet i sosiologiske diskurser, særlig i lys av globaliseringen og endringene i arbeidsmarkedet de siste tiårene.

Guy Standing har nyansert arbeiderklasse-begrepet gjennom å beskrive en ny samfunnsklasse kalt prekariatet. Standing definerer prekariatet som preget av en tilstand av vedvarende usikkerhet og ustabilitet. Dette gjelder ikke bare i arbeidslivet (for eksempel midlertidige jobber, usikre ansettelsesforhold, manglende rettigheter), men også i dagliglivet. Prekariatet har ikke bare økonomisk usikkerhet, men også en manglende følelse av identitet og tilhørighet til samfunnet.

Faktorer som bidrar til fremveksten av prekariatet inkluderer teknologisk endring, globalisering, og nyliberalistiske politiske tiltak. Disse har ført til et skifte bort fra tradisjonelle, langsiktige arbeidsforhold mot kortere, mer fleksible og ofte mindre forutsigbare jobber.

• marxisme
• klasse
• sosial ulikhet

• Bull, Edvard: Arbeiderklassen i norsk historie, 1947
• Standing, Guy (2011). The Precariat: The New Dangerous Class. Bloomsbury Academic.