art nouveau

Art nouveau fikk sitt navn etter en forretning for dekorativ kunst som kunsthandleren Siegfried Bing (1838–1905) åpnet i Paris i 1895. Dette navnet fikk generelt stor utbredelse i Europa og i USA, men stilen fikk også egne navn i flere land. Mest kjent av disse var jugendstil, som tilsvarte art nouveau i tyskspråklige land og i Skandinavia.

Art nouveau-stilens blomstring skjedde i Europa mellom 1895 og 1905, med Verdensutstillingen i Paris i 1900 som høydepunktet. Eksempler før 1895 var sporadiske, selv om man i England hadde en proto-art nouveau fra 1880–årene. Etter 1905 utviklet stilen seg internasjonalt, ofte i en mer utvannet form og av kunstnerisk dårligere kvalitet. Retningen vokste frem som et resultat av forsøkene på å gjenføde kunsthåndverket og skape en ny stil i reaksjon mot stilkopieringen.

Art nouveaus dekorative særpreg ble karakterisert av en linjerytme som ingen annen stil tidligere hadde utviklet: lange, slanke linjer og florale fletninger. Alle skarpe hjørner og rette linjer ble unngått til fordel for elegante buer og spenstig linjespill.

Stilen oppsto som en videreutvikling av flere forskjellige innflytelser. Blant de viktigste inspirasjonene var den frie bruken av slyngete kurver og organiske former i japansk grafikk samt de ekspressive mønstrene hos samtidige post-impresjonister som Vincent van Gogh og Paul Gauguin. Innen maleri var det gjerne kunstnere i utgangspunktet assosiert med symbolismen som tilegnet seg art nouveau-stilens virkemidler, noe som gjorde at de to bevegelsene ofte hadde nære forbindelser.

Allerede i Arts and Crafts-bevegelsen i England fant man i bokdekorasjoner og møbler frem til et formspråk som kan bli kalt tidlig engelsk art nouveau eller proto-art nouveau, blant dem Arthur Mackmurdo, Walter Crane og Edward Burne-Jones. På 1890–tallet var Aubrey Beardsley sentral med sine tegninger og illustrasjoner kjennetegnet av de stiltypiske slanke og kurvede linjene. Engelsk art nouveau ble ellers preget av Glasgow-skolen, ledet av arkitekten Charles Rennie Mackintosh, og var på høyden fra rundt 1895 til 1905.

I Frankrike slo «møbelpoeten» Émile Gallé gjennom i 1879, med sine naturalistiske dekorasjoner og gjenstander med symbolsk innskrift. Senere sluttet Louis Majorelle og brødrene Daum seg til hans skole i Nancy – en skole som blomstret omkring århundreskiftet, men mistet sin kraft etter Gallés bortgang i 1904. I Paris skjedde gjennombruddet i og med Bings forretning i 1895 og kulminerte under Verdensutstillingen i 1900. Den ledende arkitekten var Hector Guimard, mens Henri de Toulouse Lautrec og Georges de Feure var blant de mest fremtredende kunstnerne. Spesielt tilnærmet de sistnevnte seg art nouveau-stilen i sine grafiske verk.

Belgia var et tidlig sentrum for art nouveau, mye takket være arbeidet til arkitekten Victor Horta, som fullt utviklet stilen allerede i 1892–1893 i «Tasselhuset» i Brussel. I dekorativ henseende var dette bevegelsens første viktige monument. Noe senere begynte maleren, arkitekten og kunsthåndverkeren Henry van de Velde sitt virke. Sammen med Bing ble han stilens store propagandist, og etter en suksessutstilling i Dresden i 1897 ble Tyskland revet med, og utviklingen av jugendstilen slo ut i full blomst. Van de Velde ble regnet som en av forgrunnsskikkelsene i brukskunstbevegelsen i Europa omkring 1900. Fernand Khnopff var med sine grafiske verker en annen viktig eksponent for art nouveau i Belgia.

I Nederland fant man dekorative kunstnere som Theo Nieuwenhuis og Gerrit Willem Dijsselhof, mens Hendrik Petrus Berlage innen arkitektur og møbelkunst allerede i slutten av 1890–årene førte utviklingen mot mer rasjonelle baner. Jan Toorop lagde på samme tid enkelte malerier og flere illustrasjoner som står igjen som fremtredende eksempler på art nouveau.

Østerrike fikk tidlig i 1890-årene kontakt med stilen gjennom England, men den tok her etter hvert en mer konstruktiv og rasjonell retning, ledet av Otto Wagner-skolen i Wien og arkitekter som Adolf Loos og Josef Maria Olbrich. I likhet med Tyskland ble art nouveau også her kjent som jugendstil. Innen maleri og grafikk var stilen nært forbundet med Wiener-Sezession, en anti-akademisk kunstnerforening anført av Gustav Klimt. Den fikk etter dannelsen i 1897 betydelig gjennomslagskraft.

I Spania hadde de på samme tid en stilbevegelse kalt modernismo, som på mange måter tilsvarte art nouveau. Bevegelsen hadde sitt sentrum i Barcelona, og den store ledestjernen var arkitekten Antoni Gaudí. Han blandet inn impulser fra gotikken og barokken til en helt særegen form for art nouveau. Også innen design, maleri og skulptur var modernismo en sentral bevegelse i Spania fra omkring 1890 til 1910.

I USA var Louis Comfort Tiffany en utpreget forgrunnsfigur for utviklingen. Han spesialiserte seg som glasskunstner, men ble i tillegg berømt som interiørarkitekt og for sin design av lamper. Hans betydning var såpass stor at Tiffany-stilen også ble et etablert begrep for den amerikanske versjonen av art nouveau.

Edvard Munch var med sin ekspressive bølgerytme, som i hans berømte malerier Skrik (1893) og Madonna (1893–1894), også til dels involvert i den internasjonale art nouveau-bevegelsen. For kunstindustriens vedkommende var det i fremste rekke Jens Thiis som kjempet for stilen her i landet. Blant dens utøvere var Henrik Bull den ledende; i Historisk museum (1902) og Regjeringsbygningen (1906) i Oslo fant man art nouveau-trekk både i helhetsoppfatning og i detaljer. Einar Oscar Schous Den Nasjonale Scene i Bergen (1907) var likeledes et av stilens fremste monumenter i Norge.

Landets mest helhetlige art nouveau- eller jugendstilmiljø ble skapt i Ålesund etter bybrannen i 1904, da en rekke arkitekter tegnet om lag 400 hus i forbindelse med gjenoppbyggingen i 1904–1907. Frida Hansens og Gerhard Munthes dekorative arbeider var også influert av stilen, ved siden av at mange av våre ledende gullsmeder leverte betydelige arbeider i art nouveau, ofte sammenblandet med elementer fra dragestilens formspråk. I 1950- og 1960-årene fikk stilen en fornyet interesse innen flere av brukskunstens grener, såkalt neo-art nouveau.

• kunsthistorie
• norsk kunsthistorie

• Escritt, Stephen: Art nouveau, 2000, isbn 0-7148-3822-5
• Greenhalgh, Paul: Essential Art Nouveau, 2000, isbn 1-85177-296-0
• Fahr-Becker, Gabriele: Jugendstil, 2007, isbn 978-82-7822-577-6
• Opstad, Jan-Lauritz: Norsk art nouveau, 1979, isbn 82-7003-017-1
• Stang, Kaare: Moderne tider, 1996, 17-31, isbn 82-02-15462-6
• Tschudi-Madsen, Stephan: The art nouveau style : a comprehensive guide with 264 illustrations, new ed., 2002, isbn 0-486-41794-8