flyktninger

I norsk rett har alle flyktninger som oppfyller vilkårene i flyktningedefinisjonen rett til asyl. De får etter søknad oppholdstillatelse med grunnlag i status som flyktning. Dette følger av utlendingsloven § 28.

Med utlendingsloven av 2008 ble flyktningebegrepet utvidet til også å gjelde enkelte personer som ikke omfattes av flyktningedefinisjonen, men som allikevel har krav på beskyttelse etter det såkalte «non refoulement»-prinsippet i flyktningekonvensjonen artikkel 33, jamfør utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b) og § 74.

Flyktningbegrepet omfatter i juridisk forstand tre grupper:

• overføringsflyktninger, også kalt kvoteflyktninger, som har fått innvilget beskyttelse etter utlendingsloven § 35,
• asylsøkere som har fått innvilget beskyttelse (asyl) etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a) siden de oppfyller vilkårene i flyktningedefinisjonen artikkel 1 A for å få status som flyktning, og
• asylsøkere som har fått innvilget beskyttelse (asyl) etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b) siden de har krav på vern mot utsendelse etter prinsippet om «non refoulement» i flyktningekonvensjonen artikkel 33.

I norsk flyktningarbeid omfatter 'flyktning' også asylsøkere som har fått opphold på humanitært grunnlag.

Flyktninger defineres i FNs flyktningekonvensjon artikkel 1 A som «enhver person som befinner seg utenfor det land han er borger av på grunn av velbegrunnet frykt for å bli forfulgt på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk oppfatning eller tilhørighet til en spesiell sosial gruppe».

Denne definisjonen er gjengitt i utlendingslovens § 28 første ledd bokstav a). Etter denne bestemmelsen er det en rekke vilkår, og alle disse må være oppfylt:

1. For det første må søkeren ha en velbegrunnet frykt for å bli forfulgt. Dette vilkåret har et subjektivt og et objektivt element. Subjektivt sett må asylsøkeren oppleve frykt for å bli returnert, og denne frykten må objektivt sett være rasjonelt begrunnet i konstaterbare forhold.
2. Frykten må være begrunnet i fremtidig forfølgelse ved en eventuell retur til hjemlandet. I Håndboken til Høykommissæren for flyktninger er det tatt inn eksempler på hva som menes med forfølgelse. Begrepet forfølgelse har ingen klar avgrensning, men er definert i lovens § 29. Her står det at forfølgelse enten er handlinger som enkeltvis eller på grunn av gjentakelse utgjør en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter eller består i ulike tiltak som samlet sett berører utlendingen på en måte som ligner krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter. Grunnleggende menneskerettigheter er blant annet retten til liv, menings- og trosfrihet og retten til å uttrykke seg fritt. Fysisk eller psykisk tortur, voldtekt, uforholdsmessig straffeforfølgelse vil klart falle innenfor forfølgelse. Trakassering, diskriminering og forskjellsbehandling vil som regel faller utenfor. Å miste jobben sin vil som regel ikke være forfølgelse, men å bli totalt utestengt fra arbeidslivet vil kunne være det.
3. Forfølgelsen må ha sin årsak – «nexus» – i enkelte nærmere angitte konvensjonskriterier (se punkt 4). Forfølgelsen må skje på grunn av søkerens «rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning». Årsakssammenhengen behøver ikke være direkte. Dersom man risikerer problemer med kriminelle, men myndighetene har ikke vilje til å beskytte på grunn av søkerens etniske bakgrunn, så vil kravet til årsakssammenheng være oppfylt.
4. Forfølgelsen må skyldes grunnlag som er nærmere angitt i loven. Grunnlagene er angitt som rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i sosial gruppe eller politisk oppfatning. Hva dette omfatter er nærmere eksemplifisert i lovens § 30. Begrepene rase, religion og nasjonalitet byr sjelden på avgrensningsproblemer. Begrepene sosial gruppe og politisk oppfatning har i større grad vært problematisert i praksis. Høykommissæren for flyktninger har i sin håndbok redegjort nærmere for avgrensningene. Kjønnsbasert forfølgelse overfor kvinner har i praksis ikke alene vært ansett for forfølgelse på grunn av tilhørighet til sosial gruppe. Å tilhøre gruppen «kvinner» er ikke ansett som en avgrenset sosial gruppe. Militærnektere har ikke vært ansett for å bli forfulgt på grunn av politisk oppfatning uten at det foreligger overbevisningsgrunner utover motstand mot å avtjene militærtjeneste.
5. Det kan ikke foreligge utelukkelsesgrunner etter flyktningekonvensjonens artikkel 1 D eller E, eller grunn til å utvise utlendingen ut fra grunnleggende nasjonale interesser med videre, jamfør lovens § 31. Dersom søkeren kan oppnå beskyttelse i andre deler av hjemlandet (internfluktalternativet) eller ved å henvende seg til myndighetene i hjemlandet, så foreligger det heller ikke grunnlag for beskyttelse.

Alle vilkårene må som hovedregel være oppfylt på tidspunktet da søkeren forlot hjemlandet. I norsk rett er det imidlertid gjort unntak fra dette etter lovens § 28 fjerde ledd ved at søkeren også kan anerkjennes som flyktning selv om beskyttelsesbehovet har oppstått etter at søkeren forlot hjemlandet («sûr place»). Dette er særlig aktuelt for folk som har konvertert fra en religion til en annen (konvertitter). For eksempelvis hvis en muslim har blitt kristen etter å ha vært i Norge en periode. Det er også aktuelt for personer som frykter forfølgelse på grunn av sin seksuelle legning som de har skjult i hjemlandet, men vært åpen om etter flukten til Norge.

Den eldste kjente flyktningberetning er fra oldtidens Egypt, og fra Bibelen og andre eldre kilder er det mange fortellinger om flukt. Årsakene var gjerne de samme som gjennom hele historien: krig og ufred, samt politisk, religiøs og annen forfølgelse. Flyktningproblemet kunne være omfattende også i tidligere tider, men ble ikke definert som sådan. Det ble mer synliggjort etter hvert som nasjonalstatene vokste frem, men en konkretisering av problemet og definisjon av begrepet med tanke på en internasjonalt grunnfestet beskyttelse for flyktninger kom først etter 1945 – som en del av arbeidet i FN. Men også innenfor rammene av FNs forløper, Folkeforbundet, ble det gjort mye for flyktninger i Europa, og det var gjennom Folkeforbundet Fridtjof Nansen la ned sitt store og internasjonalt anerkjente arbeid for flyktninger. I kjølvannet av første verdenskrig startet de første forsøkene på å etablere et system for å bistå og beskytte flyktninger.

Som et ledd i dette arbeidet ble Nansen i 1921 utnevnt til den første Høykommissær for flyktninger. Ett av flere konkrete tiltak som ble iverksatt, var utstedelse av identifikasjonspapirer for flyktninger, de såkalte Nansen-pass, fra 1922. Nansens mandat gjaldt bare russiske flyktninger, og det var særlig disse som ble hjulpet. Men også andre flyktninggrupper fikk etter hvert Nansen-pass, som på det meste ble anerkjent av vel 50 stater. En stor flyktningbølge på denne tiden fant sted på Balkan, der flere hundre tusen armenere flyktet fra folkemordet de ble utsatt for i Tyrkia, og en annen som følge av krigen mellom Hellas og Tyrkia. I 1922 ble Nansen tildelt Nobels fredspris, hovedsakelig for sitt flyktningarbeid, og den senere FNs høykommissær for flyktninger innstiftet en pris kalt Nansenprisen.

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) fører statistikk over verdens flyktningsituasjon. FNs hjelpeorganisasjon for Palestina-flyktninger (UNRWA) registrerer palestinske flyktninger. Flyktninghjelpen i Norge har siden 1998 ledet er internasjonalt prosjekt, Global IDP Project, som blant annet kartlegger situasjonen for internt fordrevne. Sistnevnte kategori er de senere år blitt gradvis akseptert som del av det reelle flyktningbilde, selv om de ikke favnes av de internasjonale konvensjoner. I samlede tall over verdens flyktninger er det nå vanlig å inkludere internflyktninger, som fra 1990-tallet utgjør en stadig større andel av det totale antallet. Mens antall flyktninger i eksil sank fra midten av 1990-tallet, har totalt antall mennesker på flukt økt på grunn av et stigende antall internflyktninger. Dette skyldes dels flere nye konflikter, men også mindre vilje til å ta imot flyktninger i flere land, noe som har gjort det vanskeligere å forlate hjemlandet. Flere land, derunder EU-landene, har også strammet inn sin asylpolitikk, og dermed gjort det vanskeligere for folk på flukt å finne tilfluktssteder. Kampen mot terror fra 2001 har gjort det vanskeligere for en del å flykte, både fordi grenseovervåkning er skjerpet, og fordi flere utsettes for mistanke om tilknytning til terrornettverk.

Ifølge tall fra flere kilder var det i 2005 i alt om lag 37 millioner flyktninger i verden; derav cirka tolv millioner som flyktninger i eksil, og rundt 25 millioner på flukt i eget land. I 2017 var tallet økt til over 68 millioner ifølge tall fra FNs høykommissær for flyktninger hvorav 40 millioner var internt fordrevne. Blant de som ikke fanges opp av disse, mottar mange hjelp fra annet hold, men mange flyktninger får ingen humanitær hjelp – og enda flere mangler den beskyttelse flyktninger i henhold til konvensjonene har krav på; fremfor alt internflyktninger. Krisen i Den demokratiske republikken Kongo, krigen i Sør-Sudan og strømmen av rohingya-flyktninger fra Myanmar til Bangladesh er hovedårsakene til dagens rekordhøye flyktningetall. Det er i all hovedsak utviklingsland som blir berørt av de store flyktningestrømmene.

Tilbakevending til hjemlandet blir ansett som den beste løsningen på en flyktningsituasjon; å kunne vende hjem er også hva flertallet av flyktningene selv foretrekker. Å bistå flyktninger i å vende tilbake til sine hjemland og hjemsteder er derfor en høyt prioritert oppgave i det internasjonale flyktningarbeidet. Liksom flyktninger i henhold til internasjonale avtaler har krav på beskyttelse, har de også etter FNs menneskerettighetserklæring rett til å vende tilbake til hjemlandet. Til tross for at all tilbakevending skal være frivillig, blir det allikevel ofte foretatt tvangsmessig tilbakesending.

Rundt 80 prosent av asylsøkerne i Norge fikk tidlig på 2000-tallet avslag på sine søknader, og asylpolitikken ble strammet ytterligere inn. Norsk flyktningpolitikk ble endret midtveis i 1990-årene ved at det ble lagt større vekt på hjelpetiltak i flyktningenes nærområder fremfor å ta imot et større antall til Norge. Omfanget av norsk bistand til flyktninger har gjennom mange år vært høyt, og Norge har i forhold til folketallet i flere år vært den viktigste bidragsyter til UNHCR og UNRWA. Flere norske organisasjoner driver også et omfattende hjelpearbeid for flyktninger.

• norsk innvandringshistorie
• klimaflyktning

• FNs flyktningekonvensjon av 28. juli 1951.
• Utlendingsloven av 15. mai 2008 nr. 35 kapittel 4.
• «Fra flukt til asyl» – Norgeshistorie.no
• «Båtflyktninger» – Norgeshistorie.no

• Bølstad, Trygve med flere: Jordas fordrevne : Flyktninger i 90-åra, 1995, isbn 82-00-22442-2
• Deng, Francis Mading: Protecting the dispossessed : A challenge for the international community, 1993, isbn 0-8157-1825-x
• Global IDP Project, Norwegian Refugee Council: Internally displaced people : A global survey, 2nd ed., 2002, isbn 1-85383-953-1
• Helton, Arthur C.: The price of indifference : Refugees and humanitarian action in the new century, 2002, isbn 0-19-925031-6
• Loescher, Gil: The UNHCR and world politics : A perilous path, 2001, isbn 0-19-924691-2
• Morris, Benny: The birth of the Palestinian refugee problem revisited, 2nd ed., 2004, isbn 0-521-00967-7
• Newman, Edward & Joanne van Selm, red.: Refugees and forced displacement, 2003, isbn 92-808-1086-3
• Steiner, Niklaus med flere, red.: Problems of protection : The UNHCR, refugees, and human rights, 2003, isbn 0-415-94574-7
• Vincent, Marc & Birgitte Sørensen, red.: Caught between borders : Response strategies of the internally displaced, 2001, isbn 0-7453-1819-3