krigen i Syria

Flere grupper involvert i konflikten er anklaget for overgrep mot sivilbefolkningen. Bruddene på menneskerettighetene og krigens folkerett inkluderer bortføringer, tortur, voldtekt og likvideringer.

Bruk av kjemiske våpen (gass) har fått særlig stor oppmerksomhet. Det syriske regimet hadde ved krigens start store lagre av slike våpen. Flere land hevdet i 2013 at regimet brukte sarin, noe som aktualiserte militær bistand til opprørerne. Det var lenge vanskelig å verifisere bruken av kjemiske våpen, selv om mye av informasjonen tilgjengelig pekte mot at det syriske regimet hadde brukt dette. I april 2017 slo imidlertid FN-affilierte O rganisation for the Prohibition of Chemical Weapons (OPCW) utvetydig fast at Assad-regimet hade brukt sarin ved flere anledninger i krigen.

• Se fyldigere omtale i artiklene Gassangrep i Syriakrigen og Syrias kjemiske våpen og Norge.

Fra 2015 har Syriakrigen skapt en arena for rivalisering også mellom USA og Russland. Begge vil styrke sin posisjon i Midtøsten, og ser krigen i Syria som en mulighet til det. Russland beholdt sin eneste marinebase ved Middelhavet i Syria: Tartus-basen. Ved å engasjere seg så aktivt i krigen har Russland styrket sin posisjon i Levanten og sin militære tilstedeværelse i Middelhavsområdet. USA har opprettholdt sine nære forbindelser med Egypt og Israel samt Saudi-Arabia, som er en alliert i kampen mot Iran.

Opposisjonen har bestått av en rekke aktører, men har ikke vært en homogen eller samlet bevegelse.

Den politiske motstandsbevegelsen ble tidlig preget av at Syria har et svakt sivilsamfunn med få opposisjonsgrupper. Disse var ikke samstemt om midlene, heller ikke utenlandsk inngripen. Etter hvert som krigen utviklet seg, og jihadister fikk en dominerende rolle, mistet de mer sekulære grupperingene – og den politiske delen av opposisjonen – mye av sin betydning.

Den militære motstandsbevegelsen var enda mer sammensatt enn den politiske. Et stort antall militsgrupper ble etablert lokalt for å forsvare mindre geografiske enheter. Opprettelsen av Free Syrian Army (FSA) i 2011 var et forsøk på å samle flest mulig militære grupper under en felles kommando, men mange sto utenfor. Fra 2012 vokste en tydelig jihadistisk retning i opprøret fram. Enkelte salafist- og jihadist-grupper fremmet et politisk-religiøst mål om å etablere en islamistisk stat i Syria, eller i regionen. Særlig fra 2013 utgjorde disse en slagkraftig del av motstanden. De viktigste var Ahrar al-Sham og Jabhat al-Nusra. Sistnevnte var al-Qaidas offisielt tilknyttede gruppe i Syria, men brøt i 2016 med nettverket, og tok navnet Jabhat Fateh al-Sham. I 2017 slo den seg sammen med fire andre grupper og dannet Hayyat Tahrir al-Sham. Gruppen var tidligere tilknyttet Den islamske stat i Irak og Levanten (ISIL; nå Den islamske stat, IS), men brøt i 2014 med denne. ISIL/IS ble i 2013–2014 en av de viktigste aktørene i krigen.

Den største etniske minoriteten i Syria er kurderne. Av frykt for sin framtid søkte mange kurdiske grupper i utgangspunktet å holde seg utenfor konflikten, men enkelte kurdiske regimemotstandere sluttet seg tidlig til protestene. Opprøret spredte seg i 2012 også til kurdiske områder i nord. Deretter har den kurdiske People’s Protection Units (YPG)-militsen, gjennom koalisjonen Syrian Democratic Forces (SDF), spilt en viktig rolle i krigen, framfor alt i kampen mot jihadistene.

Flere land i regionen har spilt en politisk og militær rolle i krigen. Militært har særlig disse landene deltatt, direkte eller indirekte: Iran og Tyrkia ved selv å engasjere seg inne i Syria, og å støtte syriske eller andre grupper. Til dette hører Irans støtte til Hizbollah. Derved er også Libanon indirekte en part i krigen. Israel har utført en rekke luftaksjoner inne i Syria, offisielt for å begrense innflytelsen til Iran og Hizbollah. Flere stater i Golfen, så vel som Jordan, har engasjert seg, vesentlig ved å støtte opprørsgrupper. Flere land har deltatt i krigføringen mot jihadistene, Operation Inherent Resolve (OIR).

Tyrkia: Den tyrkiske regjering har fra opprøret startet i 2011 bistått flere syriske grupper som kjemper mot Baath-regimet. Tyrkia har gitt motstandsgrupper opphold og anledning til å arbeide politisk i landet. Til dette hører anledning til å sende støtte inn i Syria. Fra 2015–2016 har Tyrkia flere ganger gått inn i Syria med militære styrker, blant annet for å angripe kurdiske væpnede grupper.

Den kurdiske framgangen bidro til at Tyrkia i august 2016 iverksatte Operation Euphrates Shield. Den var rettet mot områder holdt av IS, samtidig som den skulle svekke den kurdiske militsen. En mer omfattende aksjon ble iverksatt med Operation Olive Branch fra januar 2018; en invasjon av Afrin-distriktet, rettet mot kurdiske styrker.

Tyrkia opprettet deretter en «de facto» sikkerhetssone i Nord-Syria. Den tyrkiske invasjonen i oktober 2019 kom etter at USAs president Donald Trump beordret uttrekking av de amerikanske soldatene som støttet kurdiske styrker i Nord-Syria. Tyrkias «Operation Peace Spring» ble begrunnet med å bekjempe terrorisme og beskytte sivile. Opprettelsen av en utvidet sikkerhetssone langs grensen i Nord-Syria var også begrunnet med behovet for å tilbakeføre et stort antall syriske flyktninger fra Tyrkia til Syria. Sikkerhetssonen, som i militær språkbruk også er en buffersone som skal sikre den tyrkiske side av grensen, ble bifalt av Russland. De to landene inngikk også en avtale om sammen å gjennomføre militære patruljer på syrisk territorium i nord – der kurdiske og amerikanske styrker tidligere samarbeidet.

Iran: Den iranske – politiske, økonomiske og militære – støtten til president Assad viderefører et langvarig og nært forhold. Iran ser Baath-regimet som en strategisk alliert i kampen om innflytelse i regionen, ikke minst i forhold til Saudi-Arabia. Fotfeste i Syria gir Iran også strategisk dybde for å fremme sine regionale interesser gjennom støtten til libanesiske Hizbollah og palestinske Hamas – særlig i striden med Israel.

Iran har engasjert seg med våpenleveranser og økonomisk støtte, så vel som med personell bestående av militære og tekniske rådgivere, samt soldater. Iranske soldater, både regulære og frivillige, har deltatt i kamper i Syria. Iran sendte rådgivere allerede i 2012. Landet har også bidratt til at Hizbollah og militssoldater fra Irak har deltatt på regimets side. Iran har også samarbeidet med Russland om Syriakonflikten, og tillot i 2016 russiske styrker å bruke iranske flybaser for angrep i Syria. Israelske myndigheter har beskyldt Iran for å utnytte krigen til å etablere militære baser i Syria, også for å angripe Israel. I februar 2018 ble en iransk drone skutt ned over israelsk territorium; den første militære konfrontasjon mellom de to land i Israel. Israel har angrepet en rekke iranske mål i Syria.

Golfstatene: Den samme konfliktlinjen og ønsket om å styrke sin posisjon i regionen er medvirkende til at særlig Qatar og Saudi-Arabia har engasjert seg. Det har de særlig gjort ved å støtte syriske opprørsgrupper med penger og våpen. De har også vært pådrivere for at andre land, inklusive vestlige stater, skulle engasjere seg militært i krigen mot Baath-regimet.

Samtidig som golfstatene deltar i kampen mot IS gjennom OIR, har enkelte av dem støttet jihadist-grupper i Syria. Særlig er Kuwait nevnt som sentralt i å kanalisere økonomisk støtte til opprørsgrupper. Støtten, som antas å tilfalle også grupper som OIR bekjemper, kommer fra flere land.

Saudi-Arabia: Saudiske myndigheter engasjerte seg tidlig i konflikten, blant annet ved å fremme samarbeid mellom opposisjonelle grupper, særlig Det syriske nasjonalrådet (SNC). Samtidig, trolig fra midten av 2012, begynte Saudi-Arabia å finansiere våpenleveranser til opposisjonen i samarbeid med Qatar og Tyrkia. Saudi-Arabia er, sammen med Qatar, det land som antas å gi størst økonomisk støtte til opprørerne. Saudi-Arabia har også bidratt til å etablere treningsanlegg for syriske opprørsgrupper i Jordan.

For Saudi-Arabia er engasjementet en del av en politikk som dels går ut på å demme opp for Irans innflytelse i regionen, dels for å bekjempe Den islamske stat og al-Qaida.

Qatar: Etter at Qatar tidligere støttet Assad, vendte landet seg mot det syriske regimet da krigen startet. Qatar startet våren 2012 med våpenleveranser til syriske opprørere, og det er anslått at Qatar kan være det landet, sammen med Saudi-Arabia, som har bidratt med størst forsyninger til den syriske opposisjonen. Qatar har også stilt treningsfasiliteter til disposisjon for opprørsgrupper, og flybasen Al Udeid er brukt for å koordinere mange av koalisjonens luftangrep.

Irak: Den sjia-dominerte regjeringen i Irak, med støtte fra Iran, har stilt seg bak det syriske regimet. Irak engasjerte seg ikke militært i Syria, men har bidratt økonomisk til regimet. Ut over å ha samordnet seg med Syria i kampen mot IS, har Irak lagt til rette for at frivillige har kjempet på det syriske regimets side. I 2017 gjennomførte Irak et flyangrep mot IS i Syria. Irak har tillatt iranske fly å bruke sitt territorium for transport av våpen til Syrias regjering. De kurdiske selvstyremyndighetene i Irak har støttet kurdiske styrker i Syria.

Egypt: Den egyptiske regjering kjemper selv mot jihadister tilknyttet IS og al-Qaida, særlig i Sinai, og har sluttet seg til OIR. Egypt er en av få sentrale aktører i Midtøsten som har uttrykt støtte til den syriske regjeringen.

Israel: Den offisielle israelske tilnærmingen til krigen i Syria var lenge å se utviklingen an, og holde seg militært utenfor. Det ble samtidig definert en såkalt «rød linje»: Israel ville gripe inn ved eventuelle forsøk på å smugle avanserte våpen fra Syria til Hizbollah i Libanon.

Israel har gjennomført en rekke flyangrep mot mål i Syria. I januar 2019 vedgikk Israel at angrepene var langt mer omfattende enn tidligere kjent; med flere hundre angrep mot flere tusen mål.

Israel skal ha samarbeidet med syriske regimemotstandere. Fra 2013 har Israel tatt imot sårede syrere, både sivile og militære, fra Golan, for medisinsk behandling. For Israel er det maktpåliggende å forhindre at særlig Iran får etablere seg nær grensen. En avtale om nedtrapping inngått mellom Russland, USA og Jordan i november 2017, har garantier for å holde Iran og dets allierte unna grensen.

Kurdiske politiske grupper og militære styrker er blant de viktigste aktørene i konflikten, særlig knyttet til kampen mot IS; både i Syria og Irak. De er støttet av USA, også med luftstøtte i militære operasjoner, men blir angrepet av styrker fra USAs allierte Tyrkia. Kurdisk milits spilte en hovedrolle i kampene mot IS om grensebyen Kobane i 2014–2015, støttet av amerikansk flybombing. I 2015–2016 styrket kurdiske grupper seg og etablerte et selvstyrt område i deler av Nord-Syria under navnet Rojava. Den kurdiske YPG-geriljaen, gjennom koalisjonen Syrian Democratic Forces (SDF), har utviklet seg til en av de viktigste militære aktørene i krigen.

Den arabiske liga har, som regional aktør, spilt en aktiv politisk og diplomatisk rolle, og har sendt observatører til Syria. Ligaen ga i 2012–2013 støtte til opposisjonen, og SNCORF overtok i mars 2013 Syrias plass i organisasjonen. Ligaen ga i 2013 aksept for at medlemsland støttet den syriske opposisjonen militært.

Konflikten i Syria ble allerede i 2011 et internasjonalt spørsmål, blant annet knyttet til krav om militær inngripen. I 2012 ble Syria et stridsspørsmål i FNs sikkerhetsråd, der Kina og Russland motsatte seg flere resolusjoner rettet mot regimet.

USA og europeiske land som Frankrike og Storbritannia mente at en løsning på krisen forutsatte at president Bashar al-Assad måtte gå av. Disse vek tilbake for militær intervensjon, men ga såkalt «ikke-dødelig» materiell til opprørsstyrkene. Gassangrepet i august 2013 endret på denne situasjonen, og særlig USA åpnet for en mulig militær aksjon mot regimet. Samtidig iverksatte USA et program for opplæring av syriske motstandsstyrker. Fra 2014 har flere land gjennomført militære luftangrep mot mål i Syria; i all hovedsak rettet mot IS. Fra 2015 har Russland deltatt militært til støtte for regimet.

USA: USA har siden 2011 vært en pådriver for regimeendring i Syria, slik president George W. Bush tok til orde for et tiår tidligere under kampen mot global terrorisme. President Barack Obama ønsket ikke, i motsetning til under krigen i Libya i 2011, at USA skulle gå til militært angrep i Syria. Han valgte heller å støtte syriske motstandsgrupper med en opptrapping av våpenhjelp. Etter at kjemiske våpen ble brukt mot sivile i Idlib i april 2017, beordret president Donald Trump angrep mot et militært mål, uten godkjenning fra Kongressen. Missiler rammet flybasen Shayrat i det sentrale Syria.

USA avviklet høsten 2015 sitt militære opplæringsprogram for opprørerne. Dette inkluderte opplæring av syrisk milits i Jordan og Saudi-Arabia. En av grunnene var at våpen trolig fant veien også til jihadist-grupper. USA har alliert seg med kurdisk milits i kampen mot IS, og har gitt YPG-styrker flystøtte. Fra 2016 satte USA inn soldater for å bistå YPG på bakken, med opplæring og etterretning. Høsten 2018 skapte president Donald Trump usikkerhet om USAs deltakelse i krigen mot IS i Syria ved å kunngjøre tilbaketrekking av de amerikanske styrkene i landet. En delvis, men ikke komplett, tilbaketrekking ble gjennomført i 2019.

Russland: Fra oktober 2015 har Russland iverksatt en militær aksjon til direkte støtte for den syriske regjeringen. Den ble startet som et bidrag i kampen mot IS og andre jihadist-grupper, men utviklet seg til et forsvar for Baath-regimet. Den omfattende russiske militære støtten, dels i form av våpenleveranser, og enda mer gjennom flystøtte, har på en avgjørende måte snudd utviklingen av krigen i regimets favør.

De politiske og militære forbindelsene mellom Syria og Russland er en forlengelse av forbindelsene mellom Baath-regimet og Sovjetunionen fra Den kalde krigen. Den russiske Tartus-basen i Syria er landets eneste i Middelhavet. I 2015 opprettet Russland Khmeimim flybase i Latakia, og inngikk i 2016 en langsiktig bruksavtale.

Russland har, særlig i Sikkerhetsrådet og sammen med Kina, motsatt seg støtte til opprørerne og en internasjonal militær operasjon mot Syria.

I 2015 trappet Russland opp engasjementet med våpenstøtte og direkte militær inngripen. De første luftangrepene fant sted i oktober 2015. Bakkesoldater ble satt inn for å beskytte luftstyrken. Russlands begrunnelse for å gå inn i krigen til støtte for Assad var å styrke kampen mot IS. Russland bidro til regimets militære offensiv fra 2015–2016. Derved snudde utviklingen av krigen i regimets favør.

Russland har brukt krigen som en arena for å demonstrere sin militære makt i rivalisering med USA og NATO, og for å sikre seg baser og innflytelse i Midtøsten og Middelhavsområdet.

Da det i 2017–2018 ble klart at det syriske regimet ikke ville tape krigen, har det vært tendenser til normalisering av Assad-regimets forhold til andre land i regionen. I desember 2018 gjenåpnet og Bahrain sine ambassader i Damaskus. Sudans president Omar al-Bashir var samme måned den første arabiske leder som avla Syria et offisielt besøk siden opprøret i 2011. I 2022 dro Bashar al-Assad på sitt første statsbesøk til et arabisk land siden krigen startet da han besøkte de forente arabiske emirater. Flere land har også tatt til orde for at det syriske regimet skulle få tilbake sin plass i Den arabiske liga, samt at president Assad måtte inkluderes i en fredsløsning.

Krigen har hatt omfattende følger for det syriske samfunnet både politisk, økonomisk og sosialt. Politisk og militært har det vokst fram en rekke grupper som forfekter ulike løsninger på et framtidig Syria, inklusive flere radikale islamistiske grupperinger. Blant de nasjonale aspektene hører også det kurdiske spørsmålet, hvor krigen har ført til en form for selvstyre i deler av de kurdiske områdene nordøst i Syria.

FN rapporterte i 2021 at minst 350 200 var drept som følge av krigen, men at det reelle tallet trolig var mye høyere. Over halvparten av Syrias innbyggere har som følge av krigen flyktet. I 2022 oppga FN at rundt 6.9 millioner syrere var internt fordrevne, mens rundt 5.6 millioner hadde flyktet fra landet; de fleste til nabolandene flest til Tyrkia (3.7 millioner), Libanon (839 000) og Jordan (673 000) og Irak (256 000). Den omfattende flyktningstrømmen fra Syria, særlig etter 2014, har i vesentlig grad også bidratt til flyktningsituasjonen i Europa.

Av de 14.6 millioner syrere som fremdeles bodde i landet anslo FN at 90 prosent levde under fattigdomsgrensen, og at to tredjedeler ville oppleve matmangel i 2022. De sosiale følgene omfatter i store deler av landet en ødelagt infrastruktur, blant annet for helse- og skolestell, og økonomi.

Krigen har økt motsetningene mellom grupper i det syriske samfunnet, særlig mellom sunnier og alawitter. Dette har skapt usikkerhet blant alawittene, som politisk og økonomisk har vært marginalisert, men som har styrket sin posisjon gjennom Assad-klanens periode ved makten.

Regionalt

Utsikter til et regimeskifte i Damaskus skapte usikkerhet om utviklingen i hele Midtøsten. Når regimet fra 2015–2016 har klart å befeste sin stilling, har frykten vært knyttet til en oppløsning av Syria som stat, tilsvarende en utvikling som i Libya etter krigen der, og med rom for jihadister. Etter at det syriske regimet i 2016–2018 gjenvant kontrollen over de fleste deler av landet, har usikkerheten mest vært knyttet til hvilken innflytelse Iran vil få i Syria – og en økt spenning mellom Iran og Israel. Særlig Israel frykter destabiliseringen i Syria, og den økte iranske innflytelsen, med økt iransk militær tilstedeværelse nærmere den israelske grensen. Til dette hører også Irans fortsatte støtte til den libanesiske Hizbollah-militsen.

Tyrkia frykter spredning av både jihadisme og terror, og en opptrapping av den kurdiske frigjøringskampen, mens kurdiske grupperinger – både i Syria og Tyrkia – har opplevd forsterkede angrep fra Tyrkia.