germanere

De tidligste germanerne knyttes til Jastorf-kulturen, en arkeologisk kultur oppkalt etter et rikt funnsted i Niedersachsen i Tyskland. Jastorf-kulturen var utbredt i Sør-Skandinavia, det nordlige Polen, Tyskland og Nederland i førromersk jernalder (cirka 500 fvt.–1 evt.)

Jastorf-folkene bodde i langhus med én avdeling for dyr og én for folk. Flere storfamilier bodde sammen i små inngjerdede grender med opptil 20–30 hus. De dyrket havre, bygg, lin og holdt husdyr. Etter to til tre generasjoner ble bosetningen lagt ned og flyttet til et nytt sted. Store gravplasser, i noen tilfeller med mer enn tusen urnegraver, tyder på en felles identitet knyttet til stammefellesskap. Gravfunn viser handelskontakter med keltiske grupper i Hallstatt- og La Tène-kulturene. Jastorf-folkene importerte særlig metallvarer og glassperler, mens rav var en viktig eksport fra Østersjøområdet.

På 200-tallet fvt. trengte germanerne over Rhinen i vest og slo seg ned i Donau–Prut–Dnjestr-området i øst. Disse vandringene kom trolig dels i gang på grunn av befolkningspress og mangel på jord, dels fordi taperne i stammekriger måtte finne seg nye bosteder. Etter disse vandringene er det vanlig å dele de germanske folkene i tre grupper:

• Nordgermanerne i Skandinavia
• Østgermanerne øst for Elben (blant annet vandalere, burgundere, gotere og rugiere)
• Vestgermanerne lenger vest (blant annet batavere, chattere, chaukere, cheruskere, ubiere, kimbrere, teutonere, markomannere og frankere).

Germanske grupper i dagens Nederland og Tyskland kom i kontakt med romerne som følge av Cæsars erobring av Gallia. Romerne knyttet til seg enkelte stammeledere ved hjelp av gaver og allianser, andre ble tvunget til å betale skatt. Stammer som ikke klarte eller ville møte kravene, opplevde at bosetningene deres ble brent og at dyr og folk ble tatt av romerne. Barn av germanske høvdinger ble tatt med til Roma som gisler for å sikre at stammene samarbeidet. Langs grensene ble det handlet blant annet med metallvarer, pelsverk, slaver, rav, vin, glass, husdyr og dyreprodukter.

Romerne ekspanderte stadig lenger inn i de germanske områdene. I kombinasjon med den hardhendte romerske politikken førte dette til germansk motstand. Høsten år 9 fvt. lurte et stammeforbund ledet av høvdingsønnen Arminius fra cheruskerstammen tre romerske legioner i bakhold ved Kalkriese i Teutoburgerskogen, nær Osnabrück. Anslagsvis 18 000 soldater, tren og leirfølgere ble massakrert i løpet av noen dager. Lenge trodde man at slaget hadde satt en stopper for romersk ekspansjon øst for Rhinen. Både skriftlige kilder og arkeologiske funn viser imidlertid at romerne fortsatte å være aktive i det germanske området, men uten å legge det permanent inn under romersk styre.

Grensen mellom romersk styrte og frie germanske områder gikk etter dette langs Rhinen og Donau. En forholdsvis rolig periode fulgte, og romerne hadde vennskapelige forbindelser med det nye markomannerriket ved Donau. Flere romerske byer ble grunnlagt ved Rhinen og Donau, og grenseprovinsene Germania Superior og Germania Inferior ble opprettet. Byene var militære støttepunkt, men også senter for vareproduksjon og handel med de germanske områdene. Germanske krigere gikk inn i den romerske hæren som hjelpetropper (auxilia). Etter endt 25-års tjeneste fikk disse romersk borgerskap, og mange bosatte seg i riket. Germanske grupper fikk også status som romerske forbundsfeller (foederati) og fikk bosette seg innenfor de romerske grensene.

De germanske samfunnene endret seg i møte med Romerriket. Rike gravfunn med importerte romerske varer tyder på sterkere politiske hierarkier og mer permanente maktstrukturer. Ved Illerup Ådal nær Skanderborg i Danmark er det funnet store mengder militært utstyr som er ofret etter en seier over en germansk hærstyrke cirka år 200 evt. Funnene tyder på en hierarkisk organisert hæravdeling med standardisert utstyr. Personlige effekter tyder på at noen av soldatene kom fra dagens Norge, og funnet har vært tolket som spor etter en avdeling som var på vei hjem til Skandinavia etter krigstjeneste eller plyndringstog i Romerriket, eller som spor etter en hær nordfra som led nederlag på veg sørover.

Også i dagens Norge er det funnet materiale som viser kontakt med Romerriket, for eksempel bronsekjeler produsert ved Rhinen, som er funnet i såpass stort antall at de har fått betegnelsene Østlandskjele og Vestlandskjele.

De germanske folkene var mobile. Stammene gikk etter hvert sammen i store forbund som konkurrerte om landområder og makt i det germanske området, og som var i stand til å utfordre den romerske hæren.

Rundt år 150 evt. startet den første germanske folkevandringen. Goterne nådde nordkysten av Svartehavet cirka år 180 og presset andre grupper mot Romerrikets grenser, blant annet burgunderne vestover og vandalene sørover. Fra år 162 begynte germanske grupper å trenge over de romerske grensene ved Donau. Dette ledet til markomannerkrigene (166–180), som regnes som slutten på den lange fredsperioden kalt Pax Romana.

I perioden som fulgte kom det stadig til fiendtligheter mellom romere og germanere. I 212 og 233 nådde alemannerne frem til Rhinen, og i 236 kom goterne til nedre Donau. I 257 trengte en del av frankerne gjennom Gallia og Spania frem til Marokko. I 258–259 angrep alemannerne i Nord-Italia. Romerne måtte trekke grensene i Mellom-Europa noe tilbake. I 269 begynte goterne, som nå var skilt i ostrogoter (østgotere) og visigoter (vestgotere), sine vandringer på Balkan.

Situasjonen roet seg etter at de romerske borgerkrigene ebbet ut på slutten av 200-tallet. Det var stort behov for soldater til den romerske hæren, og store områder langs grensene var nesten folketomme etter en lang periode med krig. Mange germanske grupper fikk nå bosette seg innenfor de romerske grensene på fredelig vis. Germanske soldater og offiserer ble stadig viktigere i den romerske hæren, og noen fikk posisjoner helt i toppen av militær og sivil administrasjon. I 341 lot goterne seg offisielt omvende til kristendommen av misjonæren Wulfila.

Omkring år 350 begynte en ny urolig periode, og i 375 startet den andre germanske folkevandring. Alemannerne og frankerne krysset Rhinen, og romerne måtte oppgi Rhingrensen i 401. Vandalene overstrømmet Gallia i 406 og tok Spania i besittelse i 409. Mellom 429 og 439 erobret vandalene størstedelen av de romerske provinsene i Nord-Afrika. I 410 ble Roma plyndret av Alarik og visigoterne, i 455 av Geiserik og vandalene. Rundt år 400 rømte romerne Britannia, og cirka 450 trengte jutene, anglerne og sakserne inn og fordrev britene til Wales, Cornwall, Skottland og Bretagne.

Der romerne mistet kontrollen, opprettet germanerne egne kongedømmer. Frankernes rike utviklet seg til middelalderens Frankrike. I det vestlige Nord-Afrika styrte vandalene i perioden 429–534. Visigoterne regjerte i Vest-Frankrike og Øst-Spania i perioden 419–507, og i det meste av Spania og Sør-Frankrike i årene 507–711. Burgundernes første rike bestod ved Rhinen inntil hunerne, tilkalt av romeren Aëtius, nedkjempet dem i 436. Ostrogotene og deretter langobardene hersket i det meste av Italia fra 493 til 774, da stordelen kom under Karl den store. De angelsaksiske kongedømmene i Storbritannia eksisterte helt til normannernes erobring i 1066.

Tidligere forskning hadde en entydig negativ vurdering av disse germanske etterfølgerstatene som barbariske og primitive. Dette har endret seg. Rikene bygde videre på vestromersk religion (katolsk kristendom), latinsk språk, romersk herskerideologi, myntvesen og i noen grad rettssystem, og førte slik arven fra Romerriket videre. Nord-Afrika under vandalene og Italia under ostrogotene opplevde økonomisk og kulturell blomstring som sentra i egne kongedømmer heller enn som provins i den hardt pressede senromerske staten.