hundromsfæring

Hundromsfæringen er en båt for to personer, men den kan også brukes av en voksen bak i båten, og to unger i fem til tolv års alder på framtofta. Denne båtstørrelsen er beregnet på hjemmebruk og hjemmefiske. Hundromsfæringen var i større grad en helårsbåt, og lastet en god del mer enn tororingen.

Det vanligste redskapet var snøre, men den kunne også brukes med line og smågarn. I Varanger ble noen spesialtilpassete hundromsfæringer brukt til søkkenotfiske. Her fikk båtene tolleganger i halvrommet, og baktofta ble tatt ut. Da ble bakskotten stor nok til at man kunne dra søkkenota ombord der.

Hundromsfæringen veier vanligvis rundt 120–130 kg, og ble som regel bygd på ½ toms (12,7 mm) bord. Noen båter kan ha bord som er 1/16 tomme (1,7 mm) tykkere.

Den kan, som tororingen, ha fire bordganger pluss ripe og rekke, men den kunne også bygges med ytterligere et omfar, altså fem omfar pluss ripe og rekke. Dette ekstra omfaret ble som regel lagt inn over de to nederste eller det tredje omfaret.

Båten har fire tofter, eller tre tofter og en bete. Den bakerste er hammeltofta, den neste er nagltofta eller halvromstofta. Så kommer beten, og fremst er framtofta.

Masta til en hundromsfæring er laget av en spire av gran eller furu. Hvis båten er cirka 5,6 meter lang, er masta rundt 3,4 meter høy og 5,5 cm tykk.

Som andre nordlandsbåter ble hundromsfæringen helt opp til rundt år 1900 rigget med råseil. Senere ble mange rigget med sneseil, avengig av hva slags vindforhold som var de dominerende der båten var i bruk.

Vant og stag er av hampetau, 10 millimeter tykt. Det er to vant på hver side. På båter fra før 1850 var vanta bare tredd gjennom hull i ripbordet, og knytt med en vantknute. Etter 1850 ble det vanlig med vantjern som var klinket fast i ripbordet. Vantjerna hadde doshau, eller kauser av tre, som vanta ble tredd gjennom og knytt.

Seilet er sydd av hampeduk eller bomullsduk. Skifter fra 1600- og 1700-tallet nevner seil av ull, som var seilmaterialet i vikingtid og utover. Det finnes noen bevarte ullseil på Nordmøre, men ikke i Nord-Norge.

Hundromsfæringen ble bygget overalt der nordlandsbåter ble bygget, og antageligvis var det denne båtstørrelsen det ble bygget flest av. Flest ble bygget i Rana, men båtene fra Hemnes og Bindal var mer forseggjort, og båtbyggerne her fikk derfor bedre betalt for hundromsfæringene.

• båt
• fiskeri
• nordlandsbåt
• den nordnorske båtreformen
• norsk fiskerihistorie
• lofotfisket
• Nord-Norge
• Norges historie

• Arctandria kystlag: Ordforklaringer