ismåke

På avstand kan en flygende ismåke minne om en hvit due, og også på nært hold kan ismåker gi dueassosiasjoner med sin noe vaggende gange. Voksne fugler er helt hvite, og ungfugler i sin første vinterdrakt er også hvite, men med små mørke flekker på rygg og vinger, og gjerne også rundt nebb og i strupen. I flukt kan ismåken forveksles med andre små måker som for eksempel krykkje, men formen på fuglen er annerledes, og vingene er bredere ved basis.

Ismåken kan hekke i fuglefjell sammen med alkefugler og krykkjer, men på Svalbard er de fleste koloniene i bratte fjellvegger, gjerne på nunataker, og ofte et godt stykke fra kysten. Iblant kan ismåkene hekke på flatmark, og er da mer utsatt for predasjon fra isbjørn og fjellrev. Ismåkene legger som de fleste måker ett til tre egg, men på Svalbard er ett og to mest vanlig.

Ismåkene følger ofte isbjørn og spiser rester av byttedyr, men spiser også avføring fra isbjørn og andre dyr. I tillegg oppsøker fuglene gjerne åtsler der det er tilgjengelig. Både sommer og vinter søker fuglene næring i og rundt iskanten, og påtreffes også inne i pakkisen. Fisk og marine krepsdyr som fanges på havoverflaten, er også viktige næringsemner. Når arten påtreffes utenfor sitt normale oppholdsområde, finnes den ofte i havner og langs havstrender, og gjerne ved åtsler av hvaler og liknende som er drevet i land.

Ismåken er en sirkumpolar art, og hekkeplassene er i arktisk Canada, på Grønland, Svalbard, Frans Josefs land, Novaja Semlja og videre østover i høyarktiske deler av Russland. Utenom hekkeperioden er arten påtruffet over 100 ganger langs Norskekysten frem til 2018, og ismåker er påtruffet så langt sør som i Italia.

Ismåkenes vandringer har blitt studert ved hjelp av GPS-loggere. Fugler som hekker på Svalbard, trakk etter hekking til iskanten nord og øst for Frans Josefs land, før de vandret langs iskanten øst for Grønland til Davisstredet, hvor de overvintret i de samme områdene som vi finner mange av de kanadiske hekkefuglene. Dette understreker viktigheten av iskanten som habitat for ismåkene.

Trolig er den globale bestanden av ismåker mellom 6000 og 11 000 par, hvor omtrent 80 prosent av disse hekker i russisk del av Arktis. Enkelte av de russiske koloniene er store, og enkeltkolonier på over 2000 par er kjent. På Svalbard er de fleste koloniene mellom 10 og 50 par, og til sammen er omtrent 80 kolonier av ismåker kjent på Svalbard. Det er store årlige variasjoner i hvor mange ismåker som går til hekking, og nyeste bestandsanslag er mellom 1000 og 2000 par (kilde Norsk Polarinstitutt).

Bestandstrenden for ismåkene globalt er trolig negativ, og i Canada meldes det om en bestandsnedgang på omtrent 70 prosent. Trolig er ismåkene en av de fugleartene som er mest utsatt for følgene av klimaendringer da de i store deler av året søker næring i iskanten.

• måker
• Dyreliv på Svalbard
• Dyreliv i Arktis
• krykkje

• Ismåke hos Norsk Polarinstitutt

• Ismåke hos NOAA