måker

Måkenes primærfarger er hvit, grå og svart. Enkelte arter har også brune partier, for eksempel hettemåkas sjokoladebrune hette. Nebb, øyering, munn og i noen tilfeller bein har signalfarge til det andre kjønn, som oftest gult, oransje eller rødt. Fargene er sterkest i hekkeperioden.

Måkene har lange vinger og til dels svevende flukt, og finnes ofte i flokker. De små artene hekker og får fullvoksen fjærdrakt først ved 2–3 års alder, de store artene ved 3–5 års alder.

Hos de største artene, for eksempel sildemåke, gråmåke, svartbak, polarmåke og grønlandsmåke, er ungfuglene i de første 2–3 årene spraglet i gråbrunt, det første året over hele fjærdrakten, og er da ulike de voksne. I Nord-Norge kalles slike ungfugler for skårunger.

Disse store måkeartene har betydelig større og tykkere nebb enn de mindre, og nebbet er gult med en markert, rød flekk litt innenfor spissen av undernebbet. I vinterdrakt får hodet mørke streker, og artene som har hette på sommeren mister denne. Hann og hunn er like i fjærdrakten, men hannen er størst, motsatt av hva som er tilfelle for rovfuglene. Fremtærne er forbundet med svømmehud, mens baktåa er mer eller mindre redusert.

Måkene har oftest tilhold langs kysten, men også ute i åpent hav, ved ferskvann og i fjellet. Tidligere mente man at måkene opprinnelig ikke fantes i fjellet, men dette stemmer ikke. Fiskemåka er et eksempel på en art som i dag hekker både ved kysten og i høyfjellet, og har gjort dette så lenge vi har kilder bakover i tid. Fiskemåker som hekker i høyfjellet ble for eksempel beskrevet i boka Skandinavisk fauna fra 1858. I denne boka skriver Sven Nilsson, en svensk professor som regnes som ornitologiens far i Skandinavia, om observasjonene han gjorde på ei reise i fjellområdene i Skandinavia så tidlig som i 1816. Disse nedtegnelsene er viktige, for det viser at fiskemåka har vært til stede i fjellet lenge før utstrakt hyttebygging og avfall fra mennesker ble vanlig der. En viktig matkilde for fiskemåkene i fjellet er stankelbein og andre virvelløse dyr.

Tilstedeværelsen helt fra kysten og opp i fjellet viser hvor tilpasningsdyktig fiskemåka er, og det er kanskje noe av grunnen til at den har inntatt det urbane miljøet så raskt og suksessfullt som den har gjort. Denne tilpasningsdyktigheten kjennetegner mange av måkeartene.

Måkene hekker oftest i kolonier. Reir bygges på bakken eller i fjellvegger, unntaksvis i trær, som hos fiskemåke, eller på tak og husvegger, som hos krykkje, fiskemåke med flere. Begge kjønn deltar i ruging og mating av ungene. Under næringsjakten lagrer de maten i kroen, og når de skal mate, gulper de den opp igjen til ungene.

Måker legger oftest to eller tre egg, men også ett og fire forekommer. Begge kjønn har i mai og juni tre markert atskilte, nakne rugeflekker som gir plass til hvert sitt egg. Begge kjønn hos måkene ruger altså på eggene, i likhet med ternene.

Ungene har tett dundrakt ved klekkingen og går litt omkring så snart de er blitt tørre. De er likevel avhengige av mat fra foreldrene og må regnes som en blanding av reirboere og reirflyktere, se fuglereir.

Måkene er enten partielle trekkfugler eller trekkfugler. Hos noen arter som gråmåke og svartbak finner vi noen få individer som oppholder seg i samme område året rundt. De er hovedsakelig altetere, selv om fisk og marine virvelløse dyr er hovednæring for de som oppholder seg i nærheten av sjøen. Dietten er altså svært variert, og måkene er også kjent for å søke næring nær oss mennesker, i byer, i jordbrukslandskapet, og på avfallsplasser. Særlig fiskemåke og til dels hettemåke tar mye mark og insekter og ofte bær.

På Utsira ble måkene fanget i såkalte måkahus i relativt stor stil til 1930-årene, men ikke etter cirka 1945. Å «fiska måkje» var ganske vanlig på Vestlandet i eldre tid. På Lista ble det skutt måker fra august til mai fra såkalte måkestiller, 1–1½ meter høye steinforskansninger i sirkelform, som kunne gi plass til 1–10 skyttere samtidig. Kjøtt, fjær og dun ble utnyttet. Slik jakt ble i liten målestokk ennå drevet til rundt 1970. På Kirkøy i Hvaler har en lignende jaktform vært praktisert.

De siste måkeartene ble fjernet fra listene over jaktbare arter i 2016, og det er nå ikke lenger tillatt å jakte på måker.

• sildemåke
• gråmåke
• svartbak
• polarmåke
• grønlandsmåke
• hettemåke
• fiskemåke
• krykkje
• trekkfugler