naturtyper

De overordnede naturtypene har mange undertyper.

• skog (med mange undertyper)
• fjell (over skoggrensen)
• våtmark (med undertyper)
• hav
• ferskvann (elv/innsjø).

Naturtypebegrepet ligger tett opp til begrepet økosystem. Det omfatter både områder som er lite påvirket av menneskelig aktivitet, så vel som kulturbetinget natur (slåttemark) eller økosystemer som er sterkt modifisert gjennom menneskelig påvirkning (beiteområder, parker, vannmagasin og lignende). I naturforvaltningen vektlegges særlig naturtyper som representerer et stort biologisk mangfold, eller som huser sjeldne arter.

Natur i Norge (NiN) er det systemet som er utviklet for å kartlegge all variasjon i norsk natur (se figur). Kartleggingen av naturen i typer er nyttig for å beskrive likhetstrekk i artssammensetning og miljøforhold, og for å kunne ta hensyn til hvilke økologiske prosesser som bør opprettholdes eller restaureres. Naturtyper inndeles både i overordnede kategorier, for eksempel skogsmark, fjellhei, våtmark og ferskvannsbunn, til mer finmaskede underinndelinger. Eksempelvis kan våtmark deles videre inn i en rekke mer finmaskede typer basert på landform, sammensetningen av arter og hvilke miljøforhold (hydrologi) som dominerer.

NiN er et verdinøytralt system med etterprøvbare kriterier. Naturen er i NiN delt inn i nivåer på flere skalaer, med egne inndelinger for landskapstyper (landskapsnivå), naturtyper (natursystemnivå) og livsmedium, tilpasset ulike detaljeringsgrader (målestokkene 1:500 til 1:20 000).

Naturmangfoldloven beskriver forvaltningsmål for naturtyper og økosystemer. Målet er at mangfoldet av naturtyper ivaretas, og at struktur og produktivitet sikres gjennom bærekraftig bruk. Gjennom ordninga med utvalgte naturtyper pålegges det å ta særskilte hensyn. Disse velges ut basert på et sett med kriterier som angis i naturmangfoldloven, og anses som viktigere enn andre ved offentlig saksbehandling som arealplanlegging. Områder der disse naturtypene finnes, skal beskyttes mot nedbygging, selv om de er utenom verneområder. Per 2018 var følgende naturtyper utvalgte i Norge:

• slåttemark
• slåttemyr
• hule eiker
• kalklindeskog
• kalksjøer
• kystlynghei

Det lages egne forskrifter for utvalgte naturtyper og tilhørende handlingsplaner. I disse konkretiseres hvilke tiltak og hensyn som trengs for å sikre de økologiske forholdene.

Arealbruksendringer som medfører habitatødeleggelse kan gjøre at naturtyper blir trua eller sårbare. Tilstanden og utbredelsen av naturtyper har mye å si for bærekraftig arealbruk. Fageksperter oppdaterer derfor jevnlig en egen rødliste som viser hvilke naturtyper som har risiko for å gå tapt i Norge.

De første håndbøkene for kartlegging av naturtyper ble utgitt av Direktoratet for naturforvaltning, for å få bedre oversikt over de viktigste områdene for biologisk mangfold i Norge. Systematikken og kartleggingsmetoder for naturtyper har blitt vesentlig videreutviklet, og inngår i arbeidet med å oppdatere økologiske grunnkart for Norge.

Økologisk grunnkart er en samling av ulike kartlag om hvor naturtyper, arter og landskapstyper forekommer i landet. Samtidig utvikles det nye indekser på naturtilstanden (naturindeks, økologisk tilstand), og hvor mye de økologiske forholdene er påvirket av menneskelig aktivitet. Til sammen gir dette oss et viktig kunnskapsgrunnlag for å forvalte arealene i Norge, gi tilskudd til skjøtsel og rapportere tap og restaurering av natur til FN.

• habitat
• konvensjonen om vern av biologisk mangfold
• naturforvaltning
• økologisk restaurering

• Artsdatabanken – Natur i Norge
• Miljødirektoratet – Naturbase
• Miljødirektoratet – Økologisk grunnkart
• Miljøstatus – Elvedelta

• Artsdatabanken (2018). Norsk rødliste for naturtyper 2018.
• DN håndbok 13 (2007). Kartlegging av naturtyper – verdisetting av biologisk mangfold
• Evju, Marianne med flere (2017). Verdisetting av naturtyper av nasjonal forvaltningsinteresse. NINA Rapport 1357.
• Kyrkjeeide, Magni Olsen med flere (2018). Tiltak for å ta vare på truet natur. NINA Rapport 1554.