skjære

Skjæra er utbredt over hele Europa med unntak av Island. Nye DNA-analyser viser at det er sju arter med slektsnavn Pica. I tillegg til arten i Europa Pica pica (seks underarter) har vi svartgumpskjære Pica botanensis og orientskjære Pica serica (tre underarter) som hører til i til Øst-Asia, asirskjære Pica asirensis i Saudi-Arabia, maghrebskjære Pica mauritanica i Nord-Afrika og de to artene svartnebbskjære Pica hudsonia og gulnebbskjære Pica nuttalli i Nord-Amerika.

Skjærene i Norge tilhører samme underart, og er ikke to forskjellige som tidligere antatt. BirdLife Norge har beregnet at det hekker mellom 100 000 og 200 000 par i Norge.

Skjæra er svart og hvit med en lang stjert med grønn metallglans. Kjønnene er like, men hannen er gjennomgående rundt ti prosent større enn hunnen. Ungfuglene ligner de gamle, men stjerten er kortere, metallglansen mangler og halsen virker tynnere.

Fjær slites og må skiftes ut, dette kalles fjærfelling eller myting. De voksne skjærene starter fjærskiftet utpå sommeren etter hvert som ungene finner mat selv. Fellingen kan skje så raskt at fuglene får nakne parter på hode og hals. De ser lite pene ut rundt slutten av juli, men i slutten av september har skjærene ny og fin drakt som skal holde til neste sommer. Ungene skifter alle kroppsfjærene allerede den første sommeren/høsten, fra midt i juli til ut i oktober. Dette første skiftet omfatter aldri vinge- eller stjertfjær. Først når ungene er ett år gamle skiftes alle fjærene.

Skjæra er en standfugl som er svært stedbunden. Selv lengst nord i Finnmark holder den stand vinterstid.

Som oftest ytrer skjærene hese, skrattende og lite musikalske lyder. Lokketonen er skvatrende sjakk-sjakk-sjakk, mens varslingen består av raske og stakkato serier av tsje-tsje-tsje. Når de oppdager nærgående katter, er lyden svært intense serier av tsche-tsche-tsje-tsje. Sangen er en lavmælt, litt kvitrende gnissing, som høres selv på kalde vinterdager. Også slik pludresang synges av begge i paret når de koser seg i lag.

Skjæra er monogam, og paret holder sammen gjennom hele hekkesesongen, enkelte i flere år. Rundt en tredel skiller lag hvert år.

Skjæra markerer territoriet sitt ved å sitte godt synlig i en tretopp, enten i selve reirtreet eller nært dette. På gode reirområder utkjempes det ofte kamper om reirplassene.

Nytt territorium kan enten skaffes ved å erstatte en fugl som har dødd (som oftest en hunn, fordi hunner har større dødelighet enn hanner), ved å presse seg inn i grenseområdet mellom allerede etablerte territorier, eller ved skjæreting, det at én eller flere ikke-hekkende fugler provoserer et territorielt par rett før eller under reirbyggingen. Selv om eierne forsvarer territoriet intenst, hender det at aggressive oppviglere går av med seieren. Blant disse ikke-hekkende fuglene er det de med høyest sosial rang som lykkes. Rundt en tredel av nyetableringene skjer som et resultat av skjæreting.

Fugler som ikke lykkes med å etablere seg, farter omkring i løse flokker. De fleste er ett år gamle, men også toåringer er blant disse ikke-hekkerne. Svært få ettåringer hekker, og nesten ingen av dem får fram unger.

Skjæra er en alteter som spiser insekter, edderkopper, snegler, meitemark og mange andre virvelløse dyr, dessuten åtsler, matrester, egg og unger av småfugler. Skjærer er kjent for å trekke stærunger ut av fuglekasser. På seinsommer og høst spiser skjæra mange sorter bær og korn samt smågnagere og småfugler.

Små reirunger mates med fluer, sommerfugler og edderkopper. Eldre unger får larver av stankelben, årevinger og biller.

Ufordøyde rester gulpes opp som rundt tre centimeter lange og vel én centimeter tykke gulaktige boller. I likhet med andre kråkefugler hamstrer skjæra mat. Den gjemmer matbitene på bakken i både gras og i snø.

Voksne individer har en årlig dødelighet på rundt 30 prosent, det vil si at gjennomsnittlig levealder etter de første kritiske månedene er rundt tre år. Av mer enn 10 000 skjærer som inntil 2016 var ringmerket i Norge, er 5090 påvist senere. Av de 449 som ble funnet døde, var over halvparten (54 prosent) skutt. Andre var døde i feller, hadde satt seg fast i garn eller bærnot eller hadde blitt drept i trafikken.

Dødeligheten blant skjæreungene er høy de første månedene etter utflyging av reiret, og stort sett opplever bare hver femte ungfugl april året etter. Skjæra kan bli over 16 år, en tam fugl ble faktisk 20 år gammel. Den eldste ringmerkede skjæra i Norge ble 16 år og 11 måneder.

Kråkefuglene er blant våre mest intelligente fugler. De har spesielt stor forhjerne og kognitivt senter, det vil si senteret for intelligens og bevisste handlinger. Flere eksperimenter har vist at kråkefugler kan foreta vurderinger som krever høy intelligens. Et tegn på dette er speiltesten: et individ ser seg i et speil og forstår at det er seg selv det ser. Foruten skjære, har større aper, spekkhoggere og andre delfiner og elefanter bestått denne testen.

Det har vært knyttet mye overtro til skjærer. Å rive ned reiret fra tuntreet ble regnet for å bety ulykke. Hekser som var på vei til Blokksberg på skjærtorsdag red ofte på skjærehaler i stedet for kosteskaft. Skjæra ble også betraktet som en god værprofet; en bråkete og skvatrende skjære betydde regn. Hvis en oppdaget fuglen fra høyre, ble været godt; ble den oppdaget fra venstre, ga det varsel om både storm og regn. Gikk den i plogfurene eller på nyslått eng, ble det godt vær. Var skjæra den første fuglen i juleneket, ble neste år et dårlig år.

Ifølge eldre folketro var skjæra skapt av fanden; noen mente også at dette hendte skjærtorsdag, og at dagen hadde fått sitt navn etter det. Skjæra ble regnet for å være synsk og for å tilhøre huldra. Olsok var den hos huldra eller fanden, som beholdt de feteste. Man måtte ikke drepe skjæra eller ødelegge reiret; da hevnet den seg, og man ville miste lykken med buskapen.

Skrek den nær huset, satt på taket, hakket i veggene eller lignende, varslet det fremmedfolk. Skrek den om natten, skulle det bli brann. Satt den på husdyr eller fulgte buskapen om morgenen, var det et dårlig tegn. Bygde den nytt reir, betydde det død. Skjæra var en sladrefugl; spiste man skjæreegg, eller var skjæra det første levende man så skjærtorsdag morgen, ville man bli sladderaktig. Skjæreegg er prikkete; hvis en gravid spiste slike egg, ville barnet få fregner.

Mange steder ble skjæra imidlertid ansett for å være en lykkefugl. Om den sparket i tørrhøyet eller i gjødselen på åkeren, ble det et godt år.

Jakt på skjære er tillatt i hele landet fra 10. august til siste dag i februar.

• kråkefamilien
• kråke

• BirdID: Faktaside om skjære

• Husby, Magne og Olsen Bøhmer, Jørn (2017): Skjæreboka. ASK forlag.