synagoge

Noen ting er likevel temmelig felles for alle synagoger. Synagogen og menigheten skal alltid være vendt mot Jerusalem. På den veggen som vender mot Jerusalem, står det hellige skapet, aron ha-kodesh (arken), der torarullene er plassert. Disse er synagogens helligste gjenstander. Foran skapet henger et vakkert brodert teppe. Over skapet brenner det evige lys, ner tamid, som skal minne om lysene som brant i Tempelet i Jerusalem.

Plattformen (bima), der lesingen fra Toraen foregår, var opprinnelig midt i synagogen, slik det fremdeles er i mange sefardiske synagoger. I askenasiske synagoger er denne forhøyningen gjerne flyttet frem og nærmere toraskapet.

I de aller fleste synagoger er det også en stor lysestake, menora, som skal minne om lysestaken som sto i Tempelet i Jerusalem. Siden synagogen ikke skal likestilles med Tempelet, bruker man her en åttearmet lysestake. Sjuarmete lysestaker kan likevel males, tegnes eller formes i relieff på veggen.

Utsmykningen av selve synagogerommet kan bestå av plante- og geometrisk ornamentikk, de to budtavlene og «Juda løve». I noen gamle synagoger, som den i Dura Europos i Syria fra 200-tallet evt. var det også bilder (mosaikker) av bibelske hendelser.

I Israel er synagogen hovedsakelig et sted man oppsøker for å studere eller delta i gudstjenestene og ritualer som bar mitzva. I enkelte ortodokse og alle ikke-ortodokse menigheter feires også overgangsritualer for jenter (bat mitzva) i syngagogen. Selv om det vanligste er å gifte seg i et festlokale, er det også mulig å gifte seg i en synagoge.

I andre land tjener synagogen mange steder også som menighetens sosiale møtested, der man feirer brylluper og andre familiefester, samt holder kurs og ungdomsaktiviteter. Moderne synagoger har derfor gjerne også fest- og kurslokaler. Det har også synagogene i Trondheim og Oslo.

For å holde en ortodoks gudstjeneste, må det være ti voksne menn (over 13 år) til stede (minyan). Menighetens menn kan selv utføre hele gudstjenesten. Rabbineren har ingen spesiell rituell funksjon, men holder gjerne en preken i forbindelse med visse gudstjenester. Mannlige etterkommere av de gamle jødiske presteslektene, kohanim, har derimot fremdeles noen spesielle rituelle oppgaver innenfor ortodoks og konservativ jødedom.

I større synagoger ledes de viktigste gudstjenestene av en kantor (hebraisk hazzan). I ortodokse synagoger deltar kvinner ikke direkte i ritualene, men følger gudstjenesten fra et eget galleri eller tilstøtende rom. Innenfor reformjødedommen, konservativ jødedom, og rekonstruksjonismen sitter familiene vanligvis samlet, og kvinnene deltar i ritualene. I ikke-ortodokse menigheter er det vanligvis opp til den enkelte menighet å bestemme hvorvidt man også vil ansette en kvinnelig rabbiner eller kantor.

De første synagogene kan ha oppstått allerede under det babylonske eksil på 500-tallet fvt.., men det er ingen enighet om dette blant forskere. Det er heller ikke kjent om folk allerede da møttes i spesielle bygg, eller om det dreide seg om ulike møtesteder der jøder kunne møte likesinnede til bønn og studier.

De jødene som valgte å vende tilbake til Juda, etter at kong Kyros ga dem tillatelse til dette, kan ha opprettholdt denne tradisjonen, også etter at tempelet ble gjenoppbygget. På denne tiden bodde det jøder både i Babylonia og i Egypt, og for dem vil det å møtes for å studere jødisk lov, halakha, og tradisjon ha bidratt til å styrke samholdet. Studiet av Tora-tekster og felles bønn ble også stadig viktigere. Ikke mange kunne reise helt til Jerusalem for å delta i den offisielle tempelkulten. I første århundre før vår tidsregnings begynnelse var det synagoger både i mange diasporasamfunn og i Judea.

Da Tempelet i Jerusalem ble brent av romerne i år 70 evt., og jødene mistet sitt religiøse sentrum, ble den offisielle og samlende tempelkulten erstattet av bønn og studier i synagogene og ritualer i de private hjem. Rabbinerne utformet faste bønner, velsignelser og ritualer som skulle knytte jøder sammen og hjelpe folk til å leve et hellig liv. Det er imidlertid ikke kjent hvor lenge det tok før det ble vanlig å oppsøke en synagoge regelmessig. Etter hvert ble det innført fast utformede gudstjenester i synagogene. Det er likevel mange variasjoner, alt etter menighetens opprinnelse og sammensetning.

De eldste sporene etter synagoger er fra 200-tallet fvt., og er funnet i Egypt. Rester av synagoger fra oldtiden finnes også i Roma og Ostia, og fra de første århundrene evt. i Israel, blant annet på Masada, Herodium og i Kapernaum, samt i Syria og Lilleasia. Ben Ezra-synagogen i det gamle Kairo ble kjøpt av den jødiske menigheten allerede i 882 evt., og er nå renovert. Blant de eldste bevarte synagogene i Europa (fra 1100- og 1200-tallet) er Altneuschul og Pinchas-synagogen i Praha. Sistnevnte er nå innredet som museum.

Det finnes fremdeles små og store synagoger i alle verdensdeler. Vakre, gamle synagoger som fremdeles er i bruk, finnes på flere av øyene i Det karibiske hav, spesielt på Curacao i De nederlandske Antiller. I den svært gamle synagogen i Kochi (Cochin) i det sørlige India holdes fremdeles gudstjenester, og også Mumbai (Bombay) i India har flere synagoger, der det holdes gudstjenester etter irakisk-jødisk skikk. Også i Iran er det fremdeles flere synagoger som er i bruk. Synagogen i Trondheim er verdens nordligste.

Under andre verdenskrig ble titusener av synagoger og mindre bønnehus ødelagt i Øst- og Sentral-Europa og på Balkan. Mange av de gamle synagogene i muslimske land ble ødelagt da jødene måtte forlate disse landene etter opprettelsen av staten Israel i 1948. Noen blir likevel fremdeles godt vedlikeholdt, en del av de få gjenværende jødene, andre av landenes myndigheter. Noen har i dag fått status som museum.

• det jødiske folkets tidlige historie
• Det Mosaiske Trossamfund
• Jødedom
• bønn – jødedom
• Kohen