cyste – mikrobiologi – Store medisinske leksikon

Cyste er i mikrobiologien et motstandsdyktig hvilestadium som enkelte bakterier og protozoer kan danne når miljøforholdene er lite gunstige. Cysten har en forsterket cellevegg som beskytter organismen og dermed øker overlevelsen.

Under stress, som for eksempel tørke eller mangel på næring, kan enkelte mikroorganismer danne hvilestadier som endosporer eller cyster. Slike hvilestadier fremmer organismens overlevelse og spredning. Sporer skiller seg fra cyster blant annet ved at de er reproduktive enheter, og er mer varmetolerante enn cyster.

Cyster dannes ved at cytoplasma trekker seg sammen og celleveggen forsterkes, det vil si at mikroorganismen kapsler seg inn til cysteform. Cysteveggen består av flere lag, og oppbygging og sammensetning varierer mellom ulike arter.

Typisk for cysteform er lav metabolisme og opphør av bevegelse og næringsinntak. Cyster kan overleve lenge i miljøet, og overføre smitte gjennom vann og mat. I tillegg er enkelte cyster resistente mot desinfeksjonsmidler.

Mikroorganismer som kan danne cyster

Epifluorescens-mikroskopi av cyste av amøben *Acanthamoeba castellanii.*

Colin Charnock, Eli Otterholt.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Protozoale cyster

Protozoer er encellede organismer. De er eukaryote, og kan ha cyster som del av sin livssyklus. I tillegg kan en del protozoer danne cyster ved ekstreme temperaturer, pH, sterk stråling, lav tilgjengelighet av vann eller næringsstoffer, eller ved tilstedeværelse av toksiske stoffer. Cysteveggen hos protozoer består av blant annet kitin.

Protozoer som kalles frittlevende finnes i miljøet i en rekke ulike habitater, inkludert jord og vann. De kalles frittlevende fordi de ikke er avhengige av en vert for å overleve og spre seg. Noen av disse kan føre til infeksjoner, som for eksempel amøbene Acanthamoeba castelanii og Naegleria fowleri.

Eksempler på parasittiske protozoer er Toxoplasma gondii, Giardia spp., Entamoeba histolytica og Cryptosporidium spp.

Både parasittiske og frittlevende protozoer kan danne cyster. Protozoale cyster som spres i miljøet er mer motstandsdyktig enn cyster som dannes i vev i organismer. Disse cystene er mer robuste, fordi miljøforholdene ofte er mindre gunstige.

Cyster som dannes i mage- tarmsystemet hos høyere organismer er svært resistente, slik at de kan spres i miljøet med avføring.

Det er vist at enkelte cyster kan overleve lenge i miljøet, helt opp til 20 år. Når miljøforhold blir bedre, kan cysten omdannes tilbake til aktiv, vegetativ form, dette kalles ekscystering.

Noen sykdomsfremkallende parasitter, som Giardia og Cryptosporidium, har cystestadier som er klortolerante, og et lavt antall cyster er nok til å frembringe sykdom. Disse kan derfor smitte via vannforsyning som bruker klor som desinfeksjon.

Cyster kan også være bærere av sykdomsfremkallende bakterier, for eksempel kan Legionellabakterier overleve og spres via amøber.

Bakterielle cyster

Enkelte bakterier kan danne cyster. Hos bakterier, som har cellevegg bestående av peptidoglykan, vil cysten blant annet skille seg fra bakterien ved at peptidoglykanlaget er tykkere.

Eksempler på bakterier som kan danne cyster er Azotobacter, som er en slekt av nitrogenfiksenrende jordbakterier, og den gram-negativ bakterien Bdellovibrio bacteriovorus som er kjent for å predatere andre bakterier.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Medisinsk mikrobiologi

Eli Otterholt