kjønnslemlestelse

Kjønnslemlestelse er definert inn i tre typer og en samlekategori:

• Type I, klitoridektomi, omfatter fjerning av mer eller mindre av klitoris.
• Type II, eksisjon, omfatter fjerning av mer eller mindre av klitoris og/eller indre kjønnslepper.
• Type III, infibulasjon, omfatter fjerning av vev fra indre eller ytre kjønnslepper før de sammenstilles slik at de gror sammen og danner et hudsegl som dekker det meste av vulva.
• Type IV er en samlekategori for alle andre typer skadelige inngrep i jenters kjønnsorganer uten medisinsk begrunnelse, og omfatter inngrep der man ikke fjerner vev, men for eksempel prikker, gjennomhuller, skraper eller brenner kjønnsorganene.

Type I og II er de mest vanlige og utgjør omkring 90 prosent av all kjent kjønnslemlestelse. Type III utgjør omlag 10 prosent, og er spesielt utbredt i Sudan, Somalia, Djibouti og deler av Eritrea. For type IV har man lite statistikk om utbredelse, men denne typen inngrep er mest kjent fra asiatiske land, herunder Indonesia, Malaysia og Thailand.

Vanligvis utføres inngrepet på jenter før fylte 15 år, men det kan også skje senere.

Definert som fjerning av eller skade på ellers sunt vev, forstyrrer kjønnslemlestelse kroppens naturlige funksjoner. Konkrete helserisiki skilles gjerne i akutte og langvarige, som kan være kroniske eller oppstå senere i livet. Graden av helseskade og risiko er blant annet avhengig av hvor omfattende inngrepet er og omstendighetene rundt inngrepet.

Akutte komplikasjoner inkluderer blant annet smerte, sjokk, hevelse, infeksjoner, forblødning og død. Langsiktige komplikasjoner omfatter blant annet cyster, kroniske smerter, overfølsomhet, infeksjoner, hardt uelastisk/fortykket arrvev, seksuelle problemer som økt smerte og redusert lyst og nytelse, og fødselskomplikasjoner, inkludert økt fare for dødfødsler hos barn født av mødre som har blitt utsatt for kjønnslemlestelse.

Sekundære komplikasjoner omfatter blant annet økt risiko for nyresvikt, infertilitet og livmorhalskreft.

Norge vedtok i 1995 å iverksette en egen lov mot kjønnslemlestelse, Lov om forbud mot kjønnslemlestelse. Denne trådte i kraft i 1996 og forbyr alle typer av kjønnslemlestelse. Loven har blitt forsterket to ganger, først ved innføringen av avvergeplikt for offentlig ansatte i 2004, senere ved øking av strafferammen i 2010.

Alle former for kjønnslemlestelse av jenter og kvinner er straffbart etter lovens § 1. Straffen er fengsel inntil fire år, men inntil åtte år dersom inngrepet medfører sykdom eller arbeidsudyktiget som varer over to uker, eller uhelbredelig lyte, feil eller skade. Dersom inngrepet medfører død eller betydelig skade på legeme eller helbred, er straffen fengsel inntil ti år.

Loven omfatter alle som utfører kjønnslemlestelse, også helsepersonell. Det er like straffbart å medvirke til at kjønnslemlestelse blir utført. Å fornye eller gjenskape en tidligere kjønnslemlestelse er også forbudt.

Lovens § 2 påbyr også en rekke offentlig og private ansatte å forsøke å avverge at kjønnslemlestelse får skje, omtalt som avvergelsesplikten. Når disse får kunnskap om at noen kan bli kjønnslemlestet, har de en lovbestemt plikt til å avverge at lemlestelsen blir gjennomført, for eksempel ved å melde fra til barnevernstjenesten eller politi. Denne plikten går foran vanlig taushetsplikt.

Det er ikke gjort spørreundersøkelser i Norge for å finne ut hvor mange kvinner og jenter som har blitt utsatt for kjønnslemlestelse. Man har derimot gjort en beregning ved å sette sammen tall på kvinner og jenter som har innvandret til Norge etter den alderen kjønnslemlestelse vanligvis foregår i hjemlandet, og prevalens i opprinnelseslandet. Denne beregningen ble foretatt av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) i april 2014.

Det er beregnet at over 125 millioner kvinner og jenter har blitt utsatt for kjønnslemlestelse, de fleste i et belte rundt Sahara i Afrika og i noen land i Midtøsten (UNICEF 2013). Utbredelsen her varierer fra 1 til 98 prosent. Fra Asia finnes ingen offentlig statistikk.

Innad i de ulike landene varierer utbredelse med etnisk tilhørighet og bosted. Det vil si at det i samme land kan være høy utbredelse i noen etniske grupper, og nesten ingenting i andre grupper. Samtidig har bosted betydning, slik at praksisen kan variere innenfor samme etniske gruppe etter bosted. Generelt tar mindre grupper – eller fattige folkegrupper, ofte opp slike tradisjoner dersom de bor i områder der de fleste praktiserer kjønnslemlestelse.

Det er innført lovforbud i de fleste land der praksisen har sine røtter, selv om det generelt har blitt lite implementert.

Oversikt over forekomst av kjønnslemlestelse i land der det finnes nasjonal statistikk over omfang. Tallet i parentes referer til det året siste undersøkelse ble gjort.

Kilde for tallene er Demographic Health Surveys (DHS) eller Multiple Indicator Cluster Surveys, med unntak av Sudan og Yemen, der lokale nasjonale undersøkelser er brukt (UNICEF 2013).

Det er både sosiale og kulturelle begrunnelser for kjønnslemlestelse.

De sosiale begrunnelsene er sentrale. Generelt kan man si at jenter blir kjønnslemlestet fordi det er en sosial norm; det er noe alle gjør, og som alltid har blitt gjort. Fordi dette er normen, kan kjønnslemlestelse fungere som en forutsetning for å få anerkjennelse som et modent og ansvarlig samfunnsmedlem. Jenter og kvinner som ikke har gjennomgått kjønnslemlestelse kan ofte bli mobbet og utestengt. De kan bli ekskludert fra lek som barn, og fra sosialt samvær, ekteskap, ressurser og nettverk resten av livet (Mackie 2000, UNICEF 2013).

Kulturelle begrunnelser varierer, men et utbredt underliggende motiv er forestillinger og verdier knyttet til kvinners seksualitet. En vanlig påstand er at inngrepet demper kvinners seksuelle drifter slik at de oppfører seg seksuelt anstendig. Andre begrunnelser er knyttet til religion, forestillinger om renhet, estetikk og helse, samt en forventning om at smerten herder dem for livets prøvelser.

Selv om ikke kjønnslemlestelse er nevnt i Koranen, er praksisen totalt sett mer utbredt blant muslimer enn blant tilhengere av andre religioner. I noen samfunn utgjør kjønnslemlestelse en del av et større overgangsrituale fra barn til voksen.

Forskere er ikke sikre på hvor, når eller hvorfor praksisen oppsto historisk. Det har heller ikke vært mulig å fastslå om kjønnslemlestelse har oppstått ett sted og spredt seg, eller oppstått flere steder uavhengig av hverandre. De eldste kildene peker derimot i retning av at kjønnslemlestelse har sin opprinnelse langs Nilen, i dagens Sudan og Egypt (Talle 2010). Det er derfor rimelig å tro at noen av dagens praktiserende grupper kan ha fått sin påvirkning herfra.

I de fleste samfunn som praktiserer kjønnslemlestelse i dag, har den en lang historikk. Men det finnes også grupper, familier og enkeltindivider som har begynt å praktisere kjønnslemlestelse i løpet av de siste 50 til 100 år. Blant annet har dette skjedd hos folk som har blitt drevet på flukt til områder hvor kjønnslemlestelse er normen.

Motstanden mot kjønnslemlestelse har lang historie. I mange land startet arbeidet tidlig på 1900-tallet, ofte drevet av kirker og kolonimaktene, blant annet i Egypt, Sudan og Kenya. Disse initiativene hadde derimot liten suksess.

Fra 1970-80 tallet ble internasjonale organisasjoner engasjert. Verdens Helseorganisasjon arrangerte verdens første faglige konferanse om kjønnslemlestelse i Khartoum, Sudan i 1979. Afrikanske kvinnelige aktivister har også vært engasjert fra tidlig 1960-tallet og utover. Blant de første var blant annet Awa Thiam i Senegal, Nawal El Saadawi i Egypt, Olayinka Koso-Thomas i Sierra Leone og Keita i Mali. Siden 1980-tallet har også en lang rekke lokale, nasjonale og internasjonale frivillige organisasjoner engasjert seg i arbeidet.

I mange land går utbredelsen ned. I tillegg ser man ofte noe mindre utbredelse i byer og blant dem med høyere utdannelse. I noen få land er det derimot motsatt. Dette henger gjerne sammen med at utbredelsen er knyttet til etnisk tilhørighet, og det kan være at de grupper som tradisjonelt praktiserer kjønnslemlestelse nettopp er de som bor i de urbane områder, eller er de som har tilgang til utdanning og økonomisk suksess.

Det har også vært knyttet en bekymring til at helsepersonell i økende grad overtar fra tradisjonelle omskjærere, med store variasjoner mellom landene (WHO World Health Organization 2010)

I Norge har myndighetene satset på å jobbe både med forebygging av kjønnslemlestelse og å sikre helsehjelp til dem som har blitt utsatt for inngrepet. Det har vært fire statlige handlingsplaner med kjønnslemlestelse som tema, den første kom i 2001, den siste løper til 2016.

Blant tiltakene inngår: Informasjon om lovforbudet, helseskader og muligheter for helsehjelp til alle som kommer til Norge fra land der kjønnslemlestelse er vanlig. Informasjonen blir gitt av flere instanser: blant annet i flyktningeleiren, i mottak, i intervju med politiet og utlendingsmyndighetene, ved helsestasjoner, skoler og andre kvalifiseringstilbud. Det finnes flere veiledere og annet informasjonsmateriell offentlig ansatte kan støtte seg på i arbeidet.

Alle jenter fra land der kjønnslemlestelse er utbredt skal også få tilbud om samtale og frivillig underlivsundersøkelse ved tre anledninger i løpet av grunnskolen. I tillegg har alle regionale sykehus opprettet tilbud for kvinner som trenger medisinsk behandling for komplikasjoner etter kjønnslemlestelse.

Det nasjonale kunnskapssenteret om vold og traumatisk stress (NKVTS) har siden 2008 hatt det nasjonale faglige ansvaret for arbeid med kjønnslemlestelse i Norge, og driver forskning og formidling av kunnskap. Regionale RVTS følger opp dette i alle landets regioner. Det finnes også tilskudd hvert år der frivillige organisasjoner kan søke støtte til tiltak mot praksisen.

• kjønnsorganene
• omskjæring

Mackie, G. (2000). «Female genital cutting: the beginning of the end. «Female» circumcision» in Africa: culture, controversy, and change. Boulder, Colorado, Lynne Rienner: 253-282.

Talle, A. (2010). Kulturens makt: kvinnelig omskjæring som tradisjon og tabu, Høyskoleforlag.

UNICEF (2013). Female Genital Mutilation/Cutting: A statistical overview and exploration of the dynamics of change. New York.

World Health Organization, W., UNDP, UNAIDS, UNHCR, INCIEF, UNIFEFEM, FIGO, ICN, IOM, MWIA, WCPT, WMA. (2010). Global strategy to stop health care providers from performing female genital mutilation. Geneva, WHO.

• Om kjønnslemlestelse hos NKVTS
• Om kjønnslemlestelse hos UNICEF
• Handlingsplan mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet (IMDi)

• Almroth L, Almroth-Berggren V, Hassanein OM, Al Said SS, Hasan SS, Lithell UB (2001). Male complications of female genital mutilation. Social Science and Medicine, 53:1455–1460.
• Berg RC, Denison E, Fretheim A. 2010a. Psychological, social and sexual consequences of female genital mutilation/cutting (FGM/C): a systematic review of quantitative studies/ Psykiske, sosiale og seksuelle konsekvenser av kjønnslemlestelse: en systematisk oversikt over kvantitative studier. Rapport Kunnskapssenteret Systematic review. Norwegian Knowledge Centre for the Health Services (Kunnskapssenteret) 12/2010
• Berg R, Denison E, Fretheim A. (2010b). Factors promoting and hindering the practice of female genital mutilation/cutting (FGM/C). Report from Norwegian knowledge Centre for the Health Services. Report no 23. Oslo, Norway
• Berg R, Denison E. (2012). “Does Female Genital Mutilation/Cutting (FGM/C) Affect Women's Sexual Functioning? A Systematic Review of the Sexual Consequences of FGM/C. Sexuality Research and Social Policy 9(1):41-56
• Berg R & Denison E. (2012). Interventions to reduce the prevalence of female genital mutilation/cutting in African countries. Campbell Systematic Reviews 9, 2012.
• Dirie W og Miller C. (1998) Ørkenblomsten. Egmont bøker
• Gele AA. Female Circumcision at Home and Away: Attitudes toward the practice among Somali immigrants in Oslo, Norway, and their corresponding group in Hargeisa and Galka’ayo, Somalia. PhD. Avhandling. Institutt for allmenn- og samfunnsmedisin, Universitetet i Oslo
• Gruenbaum E (2001). The female circumcision controversy: an anthropological perspective. Pittsburgh, University of Pennsylvania Press.
• Hernlund, Y., et al. (2007). Transcultural Bodies: female genital cutting in global context. Rutgers University Press.
• Johansen REB (2006). Smerte påført i kulturens navn: omskårede kvinners erfaringer I eksil. I Grimen og Ingstad (red) Kulturelle perspektiver på sykdom og helse. Universitetsforlaget, Oslo; 187-213
• Johansen, REB (2011). «Smertefulle møter mellom jordmødre og somaliske fødekvinner i Norge», i Leseth A og Solbrække KN (red): Profesjon, kjønn og etnisitet. Cappelen Damm Akademinske
• Johansen REB, Diop N, Laverack G, Leye E. (2013). «What works and what doesn’t. A review of interventions against female genital mutilation», Journal of Obstetrics and Gynecology International. Volume 2013 (2013), Article ID 348248, 10 pageshttp://dx.doi.org/10.1155/2013/348248
• Kaplan A, Forbes M, Bonhoure I, Utzet M, Martín M, Mameh M and Ceesay H. (2013) «Female Genital Mutilation/Cutting (FGM/C) in The Gambia: long-term health consequences and complications during delivery and for the newborn.»
• Lien, I.L., & Schultz, J.H. 2014. Interpreting signs of female genital mutilation within a risky legal framework. International Journal of Law, Policy and the Family. Forthcoming April 2014
• Lien, I. L., & Schultz, J. H. (2013). Internalizing Knowledge and Changing Attitudes to Female Genital Cutting/Mutilation. Obstetrics and Gynecology International, 2013(467028), 1-10. doi:10.1155/2013/467028
• World Health Organization (2008). Eliminating Female Genital Mutilation: An interagency statement–OHCHR, UNAIDS, UNDP, UNECA, UNESCO, UNFPA, UNHCR, UNICEF, UNIFEM & WHO. , WHO, Geneva.