Bashar al-Assad overtok presidentembetet etter en leder som var kjent for å ha utviklet en politistat med utstrakt personlig kontroll, og det var derfor stilt forventninger til politisk liberalisering. Til tross for signaler i slik retning, skjedde lite – særlig på det politiske området – til regimet fra våren 2011 sto overfor en voksende protestbevegelse, som ble møtt med voldsmakt og utviklet seg til borgerkrig, og deretter en regional krig med internasjonal deltakelse.
Da han tok over, inviterte Assad til politisk oppmykning, med 'konstruktiv kritikk', noe som førte til den såkalte Damaskus-våren, hvor sivile organisasjoner fikk et visst handlingsrom, noe som skapte forventninger til en syrisk kulturrevolusjon. Samtidig ble politiske fanger satt fri, og private medier fikk lisens, til nye innstramminger kom. Assad understreket at det ikke ville være mulig med et demokrati etter vestlig modell, men tok til orde for et syrisk demokrati tuftet på landets historiske røtter tilpasset det syriske samfunn, og han la vekt på modernisering. Han kunngjorde også reformer i et ineffektivt byråkrati med fortsatt kamp mot korrupsjon, og framholdt at statsadministrasjonen og en statlig dominert økonomi var blitt et hinder for utvikling. Liberaliseringen på det økonomiske området var også begrenset, men mer varig enn på det politiske. Som under sin far, er Assad beskyldt for brudd på menneskerettighetene, noe som antok vesentlig større omfang under opprøret og krigen fra 2011.
Bashar al-Assad har i hovedsak videreført sin fars utenrikspolitikk, men ble i 2005 tvunget av en libanesisk demokratibevegelse til å trekke de siste syriske styrkene ut av Libanon, noe som svekket Syrias innflytelse der. Ikke desto mindre har han drevet en aktiv Libanon-politikk, også under den syriske krigen. Syria ble også beskyldt for å stå bak drapet på den tidligere libanesiske statsminister Rafiq al-Hariri i 2005, og USA har beskyldt Assad for å trappe opp støtten til Hizbollah, som USA anser for å være en terroristorganisasjon. Under Syriakrigen har Hizbollah, med støtte fra Iran, sendt soldater for å kjempe sammen med regjeringsstyrkene. Syria har lenge hatt gode forbindelser med Iran, og disse er forsterket under krigen.
I motsetning til sin far, som i 1991 stilte styrker til den USA-ledede invasjonen av Irak, kritiserte Assad USAs invasjon av Irak i 2003. Han videreførte også sin fars politikk overfor Israel, med krav om tilbakeføring av Golanhøydene, okkupert siden Seksdagerskrigen i 1967. Like fullt åpnet han nye, hemmelige fredsforhandlinger med Israel. En markant bedring av forholdet til Tyrkia regnes som Assads fremste utenrikspolitiske resultat, til det ble dramatisk forverret som følge av krigen.
Med opprøret i 2011 og den påfølgende borgerkrigen ble Assads stilling i Syria utfordret fra flere hold, og Syrias innflytelse i regionen svekket. Særlig fra vestlige regjeringer, men også fra land i regionen, ble det stilt krav om at han måtte gå av. Kravene ble forsterket som følge av Syria-krisen, som oppsto etter bruk av kjemiske våpen i august 2013. Etter at Russland gikk inn i krigen til støtte for Baath-regimet høsten 2015, kom regjeringsstyrkene på offensiven, og Assad styrket sin stilling. Flere vestlige land frafalt etter hvert kravet om hans avgang som forutsetning for en politisk løsning på konflikten, mens syrisk opposisjon holdt fast på dette som en nødvendighet.
I utgangspunktet ble Assad og regimet utfordret av ikke-voldelige demokratiforkjempere, deretter av såkalt moderate, militære regimemotstandere, før militante jihadister, blant annet fra al-Qaida (som i Syria opererte under navnet Jabhat al-Nusra; nå: Jabhat Fateh al-Sham) og derpå Den islamske stat (IS), dominerte den væpnede regimemotstanden. Etter hvert som IS vokste fram som en opplevd trussel, ikke bare i Midtøsten, men også i Vesten, ble det en gradvis aksept for at Assads regime kunne utgjøre en del av en overgangsløsning.
President Assad har hele tiden hevdet at krigen i Syria er framprovosert av terrorister og kriminelle, og har ikke anerkjent opprøret som en legitim motstand mot hans regime. Han har satt inn den syriske stats militære krefter mot opprørerne, og gjort seg avhengig av militær støtte fra andre land, særlig Russland og Iran, samt milits fra Irak og Libanon.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.