George Bernard Shaw

I 1876 reiste han til London, der han først forsøkte seg som romanforfatter, men uten hell. Etter å ha hørt et foredrag av amerikaneren Henry George i 1882 ble han ivrig sosialist, og gikk to år senere inn i The Fabian Society. Fra 1885 var han journalist, i 1888–1894 musikk-kritiker, og i 1895–1898 skrev han teateranmeldelser i The Saturday Review. Han utropte Richard Wagner og Henrik Ibsen til tidens store genier, og utgav i 1891 The Quintessence of Ibsenism, et foredrag han hadde holdt i The Fabian Society. Her erklærer han Ibsen for å være en betydeligere dramatiker enn Shakespeare og fremhever hans evne til å legge diskusjoner av aktuelle moralske og sosiale problemer inn i den dramatiske dialogen.

Shaw er tydelig påvirket av Ibsen i sitt første skuespill, Widowers' Houses (påbegynt 1885, oppført 1892). Det er et angrep på utbyttere som tjente seg rike på slumkvarterer. Han er også påvirket av Ibsen i sitt tredje skuespill, Mrs. Warren's Profession (skrevet 1893), hvor han påpekte at underbetaling av kvinner var en vesentlig årsak til prostitusjon. Disse ble trykt i Plays Unpleasant (1898) (sammen med hans andre skuespill, The Philanderer, en satire over misforstått og overdreven Ibsen-dyrkelse), men oppførelse av Mrs. Warren's Profession ble lenge hindret av sensuren.

De første av Shaws skuespill som fikk full offentlig fremførelse, var Arms and the Man (1894), som gjør narr av krigsromantikken, og den interessante karakterstudien Candida (1895). Sammen med to andre komedier utgjorde de Plays Pleasant (1898).

Shaws interesse for sterke personligheter viser seg blant annet i den historiske komedien Cæsar and Cleopatra (1901). I Man and Superman (1903) fremstiller han kvinnen som det uovervinnelige redskap for livskraften, «the Life Force», i dens kamp for å føre slekten videre og frembringe overmennesket. Troen på «the Life Force», som har tilknytning til Henri Bergsons filosofi, kommer til full utfoldelse i det lange, utopiske evolusjonsdramaet Back to Methuselah (1921) og viser seg igjen i det historiske Saint Joan (1924), hvor Jeanne d'Arc er et intetanende redskap for livets «evolusjonsappetitt».

I mellomtiden skrev Shaw en rekke skuespill og ble berømt og beryktet for sin åpenhjertige avsløring av illusjoner og misligheter. De viktigste stykkene er

• Major Barbara (oppført 1905, trykt 1907)
• The Doctor's Dilemma (1906, 1911)
• Androcles and the Lion (1912, 1916)
• Pygmalion (1913, 1916)

Det siste har sin opprinnelse i Shaws interesse for fonetikk, men er samtidig en glimrende komedie. Det er blitt populært ikke minst på grunn av den romantiske handlingen, og har dannet grunnlag for den populære musikalen My Fair Lady (1956). Betydelig, men ujevnt, er Heartbreak House (1919), en analyse av den engelske overklassen inspirert av Anton Tsjekhov.

Etter Saint Joan fikk Shaw Nobelprisen i litteratur i 1925. Blant hans senere skuespill kan fremheves de politiske satirene The Apple Cart (1930) og Geneva (1939). Hans siste skuespill, Buoyant Billions, ble skrevet i 1948, og året etter utgav han selvbiografien Sixteen Self Sketches.

Shaw resonnerer gjennom sine personer, men de er ofte langt mer enn talerør for forfatteren. Han har sterk sans for virkningsfullt teater og former dialogen med sprudlende vidd. Om han var billedstormer, var han samtidig puritansk i sin idealisme. Der skuespillene ikke gav utvetydig uttrykk for hans meninger, forfektet han dem i lange forord.

Han utgav også essayer og kritiske arbeider, blant annet:

• The Intelligent Woman's Guide to Socialism and Capitalism (1928)
• Essays in Fabian Socialism (1932)
• Everybody's Political What's What (1944, norsk oversettelse Politisk ABC for alle, 1947).

Shaws brevveksling med skuespillerne Ellen Terry og Mrs. Patrick Campbell ble utgitt i henholdsvis 1931 og 1952. Collected Letters er utgitt i fire bind (1965–1988) ved D. H. Lawrence. Shaws stykker er ofte spilt på norske scener, og flere er filmatisert. En årbok, The Annual of B. S. Studies, utgis ved Pennsylvania State University.

• drama
• sosialisme

• Nobelstiftelsens nettsider om George Bernard Shaw

• Gibbs, A.M.: The art and mind of Shaw : essays in criticism, 1983, isbn 0-312-04992-7
• Holroyd, Michael: Bernard Shaw, 1988-92, 4 b.
• Innes, Christopher, red.: The Cambridge companion to George Bernard Shaw, 1998, isbn 0-521-56633-9
• Whitman, Robert F.: Shaw and the play of ideas, 1977, isbn 0-8014-1072-x