Sigurd Christiansen

Allerede som ganske ung begynte Christiansen å skrive. I 1907 kunne man lese Ærlighed varer altid længst i bladet Norske gutter, skrevet under navnet Sigurd Wesley. Han publiserte også samme år diktet Mod jul i Menneskevennens julenummer og 1910 Det nationale i Ørebladet. Som man ser, fremstod han under mellomnavnet Wesley, etter metodistenes grunnlegger John Wesley (1703–1791).

Christiansen debuterte i 1915 med romanen Seireren, en sentimental bok og ofte ufrivillig komisk, men lovende. Den kan virke både overflatisk og lettvint, men gav likevel bud om hva som ville bli hovedmotivet i forfatterskapet: skyld og soning. To år etter kom romanen Thomas Hergel, en svak bok, men interessant ved sin tendens.

De neste bøkene, Vort eget liv og Ved Golgata, vakte mer oppmerksomhet (omskrevet til én roman under tittelen Ved Golgata i 1939). Det er format over disse, og avstanden til de foregående er stor, men idémessig er sammenhengen klar og intim. Her møter man det typiske ved Christiansens temavalg: skyld og fordeling av skyld. Skuespillet Offerdøden er magert og skjelettaktig i menneskeskildringene og er aldri blitt oppført.

Etter Golgata-bøkene var forventningene store, men det gikk noen år før de ble innfridd. Versdramaet Døperen var forsøk på å benytte stoff fra Bibelen, men versene var middelmådige og dramatikken svak. Blodet er en ekteskapsroman, som selv hans beundrere syntes var mislykket.

Gjennombruddet kom 1925–1929 med trilogien Indgangen, Sverdene og Riket. Det er et romanverk typisk for sin tid og fullt på høyde med de store samtidige episke verkene i Norge. Bøkene er en familiesaga, hvor maleren Helge Gran er gjennomgangsfigur.

Indgangen er ingen vennlig og imøtekommende roman. Her er det sløydlærer Lauritsen, familiefaren, som står frem i et eget lys. Ellers er det en vinterlig stemning over boken, med kald vind og pust fra et barskt klima. Det er tydelig at Christiansen hadde store tekniske vanskeligheter å kjempe med, oppfinnsomhet og artistisk håndlag stod ikke på høyde med hans psykologiske innsikt.

I Sverdene hviler det et trykk over personene. Lauritsens barn kommer etter hvert til å leve ut sin individualitet, og de beveger seg langsomt og stabbende og gir inntrykk av å være mennesker under en tung byrde.

Riket er en gripende og inderlig bok. I siste øyeblikk og i dypere forstand når Helge hjem og blir klar over hvor skyldbetynget hans egen fortid er. Man blir rystet og forferdet, men i lange partier står fortellingen stille. Den grå stilen har styrke og intensitet, men ikke farge.

Edmund Jahr (1926) ble det første dramatiske arbeidet Christiansen fikk antatt og oppført. Tre år senere utgav han novellesamlingen Idyllen om Sander.

Året 1931 ble et begivenhetsrikt år. Først utkom skuespillet En reise i natten, oppført på Nationaltheatret senere samme år. Inntil da var det få som kjente Christiansens forfatterskap, men høsten 1931 ble han med ett kjent over hele Norden. Først vant han en norsk romankonkurranse og senere den nordiske med boken To levende og en død, i skarp konkurranse med Sigurd Hoel. Boken er fast skrevet, velkomponert, dramatisk og ellers typisk for forfatteren. Den forteller om et postran, hvor tre postfunksjonærer er ofre. To av dem forsøker å gjøre heltemodig motstand; den ene blir skutt og den andre såret. Den tredje, derimot, forholder seg passiv og utleverer pengene. Boken er blitt filmet tre ganger (1937, 1946 og 1961) og er i ettertid nettopp den boken mange forbinder med Christiansen.

Skuespillet Dydens hage ble fullført 1932, og året etter utkom Agner i stormen, en bok om den svakes rett.

Trilogien om Jørgen Wendt regnes som Christiansens beste bøker, skrevet over en tiårsperiode fra 1935. Persongalleriet er bredt anlagt, og skildringene går dypere i personlighetsspørsmål enn noe annet han skrev. Det ble hevdet at mye i verket er selvbiografisk, noe han aldri benektet. I Drømmen og livet møter man Jørgen Wendt i 12–14-årsalderen, oppvokst i et harmonisk hjem hvor moren er enke og miljøet nærmest idyllisk. Den fredelige atmosfæren gjør ham svært var, og ytre inntrykk virker sterkt på ham. Det var en ekte og overbevisende roman, og anmelderne var ganske samstemte i sine kritikker. Forfatteren hadde overvunnet sine hemninger bedre enn før, og språket og stilen var blitt sikrere. Oppbyggingen var enklere og fastere uten å miste sin intensitet.

I Det ensomme hjerte møter man Jørgen som 18-åring. Boken handler først og fremst om Jørgen og hans erkjennelse av å være en kunstner. Jørgen er ensom med sitt følsomme sinn, men midt i ensomheten fylt av kjærlighet og medfølelse til andre mennesker, selv om de ikke skjønner ham. De fleste anmeldere påpekte at personene tidvis virket noe forhistoriske og passé, ja, noe uvirkelige, men konkluderte likevel med at når man først var i dikterens hule hånd, kunne man ikke unngå å bli grepet.

Med Menneskenes lodd fra 1945 avsluttes fortellingen om Jørgen Wendt. Handlingen foregår under første verdenskrig, og krigen skaker opp Jørgens indre. Boken viste at Christiansens kunst ikke stod utenfor tiden. Han hadde noe på hjertet, han ville fortelle om sin diktergjerning. Kritikerne var noe forbeholdne til boken; den var ikke så helstøpt som de andre bøkene, og den var grenseløst omstendelig. Likevel var fremstillingen enhetlig, og man skjønte at forfatteren ikke var i stand til å skrive sitt budskap på annen måte.

Flere mener at Christiansen gav sitt bidrag til «okkupasjonslitteraturen» med Mannen fra bensinstasjonen (1941). Atmosfæren i boken er dyster; folk går med oppslåtte kraver, og alt gir inntrykk av tristhet og gråhet. Det kan enten leses som et bilde på hovedpersonen Julius Klüvers sinn eller Norge under okkupasjon. Boken fikk derfor større leserkrets enn noen annen av hans bøker.

Bare ett verk til skrev Sigurd Christiansen før sin død, skuespillet Alexander Paulovitsj, som handler om tsar Aleksander 1. og hans merkelige skjebne.

• Seireren, 1915
• Thomas Hergel, 1917
• Vort eget liv, 1918
• Ved Golgata, 1920
• Døperen, dramatisk dikt, 1921
• Blodet, 1923
• Indgangen, 1925
• Sverdene, 1927
• Idyllen om Sander, noveller, 1928
• Riket, 1929
• To levende og en død, 1931
• Agner i stormen, 1933
• Drømmen og livet, 1935
• Det ensomme hjerte, 1938
• Ved Golgata (samarbeidelse av Vort eget liv og Ved Golgata), 1939
• Mannen fra bensinstasjonen, 1941
• Menneskenes lodd, 1945

• Offerdøden, skuespill i fire akter, 1919
• Edmund Jahr, skuespill, 1926
• En reise i natten, skuespill i fire akter, 1931
• Dydens have, komedie i fire akter, 1932
• Døperen, pasjonsspill i seks avdelinger (prosaomarbeidelse av Døperen fra 1921), 1947
• Alexander Paulovitsj. Et spill i ti avdelinger, 1947

• diverse artikler og reisebrev i ulike aviser og tidskrifter, blant annet om Sigrid Undsets middelalderromaner, 1932
• minneartikkel om Thorvald Erichsen, i Kunst og Kultur, 1940
• minneartikkel om Henrik Sørensen, i Kunst og Kultur, 1942

• Hvorfor jeg skrev, upublisert manuskript, 1947
• Manuskriptene til de fleste av Sigurd Christiansens verk er oppbevart i Drammen folkebibliotek, som har egen «Sigurd Christiansen-samling».