Kinas geografi

Den mandsjuriske slette eller Den nordøstre slette, kinesisk Dongbei Pingyuan, utgjør det største lavlandsområdet i Kina. Den dekker et areal på rundt 350 000 kvadratkilometer i nordøstlige Kina, og består av et flatt sletteland som i nord dreneres av Amurs bielv Songhua Jiang (Sungari), og i sør av Liao He som renner ut i Bo Haibukta.

Changbai Shan danner en langstrakt fjellkjede langs grensen mot Nord-Korea, sørøst for Den mandsjuriske slette. Fjellene er gjennomgående 1000–1500 meter høye; høyeste punkt er vulkankjeglen Baitoushan (2744 meter over havet). Changbai Shan hører til de viktigste skogområder i Kina, og bare dalbunnene er oppdyrket.

Den nordkinesiske slette, kinesisk Huabei Pingyuan, er landets nest største lavlandsområde (300 000 kvadratkilometer), og ligger mellom Gulehavet og løssplatået i nordvest. Sletta er bygd opp av enorme avsetninger som Huang He og Huai He har brakt med seg fra platåene i det nordlige og nordvestlige Kina, med tykkelser på opptil 1000 meter. Elveløpene ligger ofte høyere enn det omkringliggende land på grunn av høye diker, mens det på selve sletta finnes tallrike mindre forsenkninger som samler opp sommerens nedbør og danner små, grunne innsjøer. Disse sjøene tørker normalt ut i løpet av høsten og vinteren. Den nordkinesiske slette er svært tett befolket og oppdyrket, med den høyeste andel åkerjord i hele Kina.

Løssplatået vest og nordvest for Den nordkinesiske slette danner en særegen og homogen morfologisk region, som omfatter mesteparten av provinsene Gansu, Shaanxi og Shanxi og den selvstyrte regionen Ningxia Hui. Området består til størstedelen av et sterkt nedskåret platå i 600–1000 meters høyde, dekket av et tykt lagt av vindavsatte sedimenter, løss. Sedimenttykkelsen er normalt mellom 15 og 150 meter, men kan enkelte steder nå 250 meter. Elvene, blant annet Huang He og Wei He, har skåret seg dypt ned i løssavsetningene, og danner dype canyoner med steile sider. Fjellkjeder hever seg flere steder over løssplatået; høyest er Liupan Shan (2942 meter over havet) i Ningxia Hui.

Den mongolske høyslette, kinesisk Nei Mongol Gaoyuan, omfatter mesteparten av Indre Mongolia, og strekker seg fra Dsungaria- og Tarimbassenget i vest mot de opptil 2000 meter høye randfjellene Da Hinggan Ling, «Store Khingan», i øst. Disse danner en avgrensning mot det mandsjuriske lavlandet. Høysletta ligger til størstedelen 1000–1500 meter over havet, men enkelte fjellkjeder hever seg til over 2000 meter. Høyest er Yin Shan (2364 meter over havet) nær grensen mot Mongolia.

Shandonghalvøya, kinesisk Shandong Bandao, hever seg bratt opp fra Den nordkinesiske slette, og danner et enormt forland som skiller Bo Hai-bukta fra Gulehavet. Shandonghalvøya var tidligere en øy, og rager fortsatt opp som en slik fra det omkringliggende lavland. Fjellene er bygd opp av et kompleks av gamle bergarter, og området deles i to av en rundt 100 kilometer lang forsenkning, en bred graben kalt Laizhou–Jiaozhou-korridoren. Den østlige delen, Shandonghøydene, er bygd opp av magmatiske og metamorfe bergarter, med høyder på 500–800 meter over havet. Høyest er Lao Shan (1130 meter). Den vestlige delen, Tai Shan, består dels av granitter, dels av gamle sedimentbergarter som kalkstein med mindre forekomster av kull. Tai Shans, «Hellige fjell», når en høyde av 1524 meter, men vanligvis er høydene under 1000 meter over havet. Halvøya ender i tallrike steile klipper, og flere steder er det dannet skjærgård.

Qin Ling i Shaanxi er den største fjellkjeden øst for Det tibetanske høyland, og danner skillet mellom nordlige og midtre Kina. Fjellene består av en rekke parallelle kjeder, som løper fra Gansu i vest til Henan i øst, med høyder på mellom 1000 og 3000 meter over havet. Høyeste punkt er Taibai Shan (3767 meter).

Det røde bekken eller Sichuanbassenget, kinesisk Sichuan Pendi, har navn etter den røde sandsteinen som utgjør det mest iøynefallende geologiske element i området. Det røde bekken er en forsenkning med et areal på rundt 175 000 kvadratkilometer, omgitt av fjell. Høyden er gjennomgående 900–1000 meter over havet, med en helning fra nord mot sør. Med unntak av Chengdusletta, er Det røde bekken sterkt bakket med bratte bakkekammer og mellomliggende daler. Regionen dreneres av Chang Jiang, som bryter gjennom bekkenet via et mektig gjel, og dens bielver Min Jiang, Tou Jiang og Jialing Jiang. Takket være de omkringliggende fjell, har Det røde bekken et mildt vinterklima med høyere temperaturer enn slettelandet i sørøstlige Kina.

Sørøstkysten, som omfatter provinsene Fujian og Zhejiang, danner et fjellrikt og bakket område bygd opp av gamle, stabile bergarter. Høylandet er sterkt erodert, og bortsett fra Wuyi Shan og Daiyun Shan er høydene vanligvis mellom 300 og 900 meter over havet. Regionens høyeste punkt er Huanggang Shan (2158 meter over havet) i Wuyi Shan. Fjellkjedene løper parallelt med kysten i retning sørvest–nordøst. Bortsett fra små lavlandsområder ved elvenes nedre løp, er egentlige sletteland sjeldne. Elvene, Min Jiang, Han Jiang med flere, er alle korte, men har på grunn av fallhøyden stor strømstyrke. Utenfor kysten ligger tallrike øyer, blant annet Zhoushan Dao.

Midtre Changdalen omfatter områdene øst for Yichang i Hubei, hvor Chang Jiang bryter gjennom fjellene omkring Det røde bekken, til deltaområdet nær Nanjing. Slettelandet består av tre mindre bassenger med mange fellesstrekk: Det øvre basseng, Det midtre basseng og Det nedre basseng.

Det øvre basseng er et stort lavland til størstedelen under 200 meter over havet, som dekker det sentrale Hubei og det nordlige Hunan. Bassenget er dekket av innsjøen Dongting Hu og tallrike mindre sjøer, som er forbundet med hverandre av den meandrerende Chang Jiang og dens bielver. Dongting Hu utvider seg sterkt under flomperioder, med en bredde på opptil 150 kilometer.

Det midtre basseng deles av Chang Jiang i en nordlig og en sørlig del. Den sørlige danner et utstrakt alluvialt lavland omkring innsjøen Poyang Hu, hvis areal stadig avtar i størrelse. Mot nord er sletta mer begrenset i størrelse, og strekker seg mot nordøst til byen Anqing, hvor Chang Jiang renner gjennom en innsnevring («Hen Point»). Det nedre basseng er det minste, og strekker seg fra Anqing og nesten til Nanjing. Mesteparten av sletta ligger nord for Chang Jiang, og også her finnes det rester av en større innsjø.

Nedre Changdalen omfatter Chang Jiangs delta og nedre del av Huai Hes basseng, som med sine mange innsjøer slutter seg naturlig til deltaområdet. I sitt nedre løp er Chang Jiang en bred, langsomt flytende flod med mange buer, øyer og sandbarrer. I sør ligger den store innsjøen Tai Hu, i nord blant annet Hongze Hu som er dannet av Huai He, som har fått sin munning stengt ved tilmudring. Hele slettelandet er gjennomskåret av tallrike elver og kanaler.

Nan Ling eller Det sørkinesiske høyland, består av en rekke fjellkjeder som danner vannskillet mellom Chang Jiang i nord og Zhu Jiang i sør, og skillet mellom midtre og sørlige Kina. Fjellene strekker seg fra Yunnanplatåets østlige grense til høydedragene i Fujian og Zhejiang, med retning fra sørvest til nordøst. Høylandet ligger til størstedelen omkring 1000 meter over havet; høyeste fjell er Miao'er Shan (2142 meter) i fjellkjeden Yuecheng Ling.

Zhu Jiang-systemet danner Kinas sørligste region. Zhu Jiang, Perleelven, er et elvesystem bestående av de tre elvene Xi Jiang, «Vestelven», Bei Jiang, «Nordelven», og Dong Jiang, «Østelven», som løper fra vest, nord og øst, og som møtes i et stort deltaområde ved Guangzhou. Xi Jiang drenerer Guanxi-bassenget i vest, og er den største av elvene. Landskapet preges av vide områder med åser og lave fjell, som sjelden når over 1000 meter over havet, og med smale elvesletter langs elvene. Den vestlige delen er et platå geologisk sammensatt av sandstein og kalkstein. Erosjon i kalksteinen har, spesielt i omegnen av byen Guilin, skapt et fantastisk tropisk karstlandskap med krattkledte, inntil 200 meter høye kalksteinskjegler (tårnkarst) gjennomsatt av huler og sprekker. Bortsett fra i Zhu Jiang-deltaet, og på Leizhouhalvøya, når åslandskapet som regel helt ut til kysten.

I Sør-Kinahavet ligger den store øya Hainan med et bølget bakkelandskap som omgir et 1850 meter høyt granittmassiv.

Yunnanplatået, kinesisk Yun Gui Gaoyun, som ligger sørvest for Det røde bekken, er en fortsettelse av Det tibetanske høyland. Høyden er i øst i gjennomsnitt omkring 1800 meter over havet, og terrenget skråner mot sør og sørøst. Landskapet er vilt og forrevent, med tallrike fjellkjeder og elver, som har skåret seg dypt ned i overflaten. I områdets vestlige del renner de store elvene Salween, kinesisk Nu Jiang, Mekong, kinesisk Lancang Jiang, og Jinsha Jiang – Chang Jiangs øvre løp, i dype, parallelle canyoner, bare få kilometer fra hverandre.

I den vestlige delen av Yunnan når fjellryggene som skiller elvedalene fra hverandre opp i over 5000 meter over havet, i den sørlige delen om lag 2500 meter over havet. Høyeste topp er Yulongxue Shan (5596 meter). Den østlige delen av Yunnanplatået har vært utsatt for betydelige forkastninger, og det finnes mange tektonisk betingede bassenger, hvorav flere er fylt av innsjøer.

Det tibetanske høyland, kinesisk Qing Zang Gaoyuan, omfatter både det egentlige Tibet og Qinghai-provinsen, og deler av Sichuan. Regionen dekker et areal på over 2 millioner kvadratkilometer, det vil si omkring en fjerdedel av hele Kinas landområde. Det tibetanske høyland avgrenses mot nord av fjellene Kunlun Shan (høyeste topp: Muztag, 7723 meter) og Qilian Shan (5547 meter), mot sør av Himalaya og mot øst og Sichuans langstrakte fjellkjeder (høyeste topp: Gongga Shan, 7556 meter).

Størstedelen av denne enorme regionen ligger over 3000 meter over havet, bortsett fra Qaidamsenkningen sørvest for Qilian Shan, som danner et mektig sumpareal i 2700 meters høyde, omgitt av fjell på alle sider. Fjellkjedene er til størstedelen 6000–7000 meter høye. Himalaya topper seg i Mount Everest, kinesisk Qomolangma Feng, 8850 meter over havet, på grensen mellom Tibet og Nepal. I den østlige og sørlige delen av Det tibetanske høyland springer en rekke store elver ut, blant annet Huang He, Chang Jiang, Brahmaputra, Thanlwin og Mekong, mens Indus har sitt utspring i den sørvestre delen.

Tarimbassenget, kinesisk Tarim Pendi, som utgjør nesten 60 prosent av Xinjiang, avgrenses mot nord av Tian Shan og mot sør av Kunlun Shan (høyeste topp: Kongur Shan, 7719 meter), og strekker seg fra Pamir i vest til Gansu i øst. En stripe av oaser ligger langs foten av fjellene, mens den sentrale delen av bassenget består av den store Takla Makan-ørkenen. Gjennom den nordlige delen av ørkenen renner Tarim He, Xinjiangs viktigste elv, som har avløp til den store saltsjøen Lop Nur, også kalt «Den vandrende sjø». Grensen mot Kashmir dannes av fjellkjeden Karakoram, hvor K2 eller Mount Godwin Austen, kinesisk Qogir Feng med sine 8611 meter over havet er verdens nest høyeste fjell.

Dsungariabassenget, kinesisk Junggar Pendi, ligger mellom Tian Shan og Altajfjellene, ved Kinas nordvestlige grense. Den østlige og midtre delen av Dsungaria er en flat steppe, ofte ørkenaktig, med saltholdig jordbunn og saltsjøer. Lenger vest går flere fjellkjeder gjennom regionen, blant annet Tarbagatai, Dsungarisk Alatau med flere, med topper på 3000–4000 meter over havet. Dsungariabassenget danner en bred naturlig utgangsport fra det indre Asias høysletter til de lavere steppene i vest, og denne porten har stadig vært brukt av steppefolkene på deres vandringer vestover.

Tian Shan består av en serie av parallelle fjellkjeder, som strekker seg østover fra grensen mot Russland i en lengde av over 1500 kilometer. Høyeste punkt er Hantengri Feng (6996 meter over havet) nær grensen mot Russland. De forskjellige kjeder i systemet omslutter en rekke bassenger og daler. Mellom selve hovedkjeden og Bogda Shan (5445 meter over havet) ligger således Turfansenkningen, kinesisk Turpan Pendi, som ligger 154 meter under havets overflate og dermed er Kinas laveste punkt.