Liaoning

Provinsen omfatter slettelandet på begge sider av Liao He med bielver, som er en del av den store Mandsjuriske slette (kinesisk: Dongbei Pingyuan). Slettelandet er i vest avgrenset av de østlige utløperne av Da Hinggan (Store Khingan), og i øst av den sørlige delen av de østmandsjuriske fjellene, som fortsetter ut i Liaodonghalvøya. Fjellene når flere steder opp i 1000 meter over havet, og høyest er Buyun Shan (1131 meter) på Liaodonghalvøya.

Provinsen har et kontinentalt monsunklima, som gir våte somrer og kalde vintrer. Fra nord til sør varierer middeltemperaturen fra –16 °C til –5 °C i januar, og 22 °C–25 °C i juli. Årlig nedbørmengde er 500–1000 millimeter, hvorav mesteparten faller i juli og august, mens våren ofte rammes av tørke.

Befolkningen består av 95 prosent han-kinesere med minoritetsgrupper av blant annet mandsjuer, mongoler og koreanere. Liaoning er Kinas mest urbaniserte provins. De største byene er hovedstaden Shenyang og Dalian.

Liaoning er en av Kinas mest industrialiserte provinser. Sammen med blant annet byene Beijing og Tianjin er Liaoning en deltaker i det økonomiske vekstområdet som omkranser Bohaibukta. Liaohesletta danner det økonomiske kjerneområdet og omfatter blant annet de fem byene Shenyang, Anshan, Fushun, Benxi og Liaoyang.

Jordbruket preges, etter kinesisk målestokk, av svært høy grad av mekanisering. Mye av jordbruksdyrkingen foregår i bynære strøk. Dyrking av korn som mais, ris og hvete foregår hovedsakelig på den sentrale Liaohesletta. Utenfor dette området dyrkes noe våtris i de østlige dalene, mais i øst og durra i vest. Provinsen er likevel ikke selvforsynt med korn. Soyabønner er det tradisjonelle jordbruksproduktet, og dyrkes for det meste nord for Shenyang. De viktigste salgsproduktene er jordnøtter, solsikker, tobakk, sukkerbeter, grønnsaker, frukt og bomull.

Sørsiden av Liaodonghalvøya og åsene i vest er sentre for fruktdyrking, og er særlig kjent for sine epler og pærer. I de fjellrike områdene i øst med Liaodonghalvøya produseres tussahsilke (villsilke), og det høstes tradisjonelle kinesiske medisiner som ginseng, lakrisrøtter og annet. Det er betydelig oppdrett av gris. Andre viktige husdyr er får og storfe. Langs kysten drives et storstilt fiske og fiskeoppdrett, med Dalian som fiskeforedlingsindustriens senter.

Liaoning har store mineralforekomster, som gjorde provinsen til et tungindustrielt senter. Provinsen har 1/4 av Kinas jernmalmreserver, landets største forekomster av magnesium samt store forekomster av kull og råolje (som utvinnes fra oljeskifer).

Fushun er, med sine store kullfelter, kjent som «kullhovedstaden», og Anshan, med Kinas største jernverk og stålverk, som «stålhovedstaden». I Shenyang produseres kobber, bly og sink. Dashiqiao har Kinas største magnesittgruve, og Yangjiazhangzi har Kinas største molybdenforekomst. Fushun har stor produksjon av aluminium, og magnesiumartikler. Et sinksmelteverk finnes i Huludao.

Maskinindustri finnes flere steder, blant annet i Shenyang, som regnes som Kinas fjerde største maskinindustrielle senter etter Beijing, Tianjin og Shanghai. Lettindustri ble først utviklet i 1980-årene. Produksjonen av bomull og silke danner basis for en tekstilproduksjon, som blant annet finnes i Shenyang, Dalian og Dandong. En stor andel av den mest avanserte delen av Kinas egenutviklede produksjon av kjøretøyer, vaskemaskiner, fjernsynsapparater, radioapparater, klokker og kameraer ble utviklet i Liaoning. Provinsen er også en av Kinas største produsenter av kjemiske fibrer og papirprodukter. Dalian, Fushun og Shenyang er viktige sentra for kunstproduksjon og håndverksproduksjon.

De tungindustrielle statsforetakene fikk betydelige problemer under omleggingen av Kinas økonomi til markedsøkonomi i 1980- og 1990-årene. Betydelige anstrengelser ble lagt ned i omstruktureringen av økonomien. Shenyang har med blant annet hjelp fra FNs utviklingsprogram (UNDP) og med spesielle økonomiske tiltak fra de sentrale myndighetene modernisert sin næringsstruktur og sine utdanningsinstitusjoner, og gjort byen til et viktig økonomisk senter for Nordøst-Asia. Dalian har kunnet utnytte sin nære beliggenhet til Japan til blant annet å bli et senter for japansk økonomisk aktivitet i Kina.

Samferdselen er velutviklet i forhold til landet for øvrig, med blant annet en tett jernbanedekning. Strategisk viktige transportårer gjennom Liaoxikorridoren knytter Nordøst-Kina til det resterende av landet. Dalian er en av Kinas største utskipningshavner og betjener hele Nordøst-Kina.

Liaoning kom på slutten av 1800-tallet under både russisk og japansk innflytelse. Russland fikk i 1898 leie en del av Liaodonghalvøya, inkludert havnebyen Dairen (Dalian) og marinebasen Port Arthur (Lüshun). Japan overtok i 1905 det russiske leieområdet, og provinsen var i 1932–1945 en del av det japanske lydriket Manchukou. Sovjetiske tropper var etter andre verdenskrig stasjonert i Dalian-området frem til 1955. En 98 000 kvadratkilometer stor del av Indre Mongolia tilhørte i perioden 1969–1979 Liaoning-provinsen.

• Kinas geografi
• Kinas historie