Kunst i USA før 1900

De forskjellige urfolkene hadde utviklet en rik og mangeartet kunst. De gikk langt i stilisering og geometrisk symmetri i sine masker, totempæler, drakter og vevnader. I hovedsak kan man si at urfolkenes kunst visualiserte skapelsesmyter, heltemyter, eventyr og historiske hendelser, ofte med et innslag av totemisme og sjamanisme.

Nordvestkystfolkene var, og er, fremragende treskjærere. Hopi og de andre pueblofolkene var spesialiserte innen keramikk og en særpreget arkitektur. Utøvere som Nampeyo (1859–1942) fornyet hopi-keramikken med en personlig og særpreget stil som fikk betegnelsen Hopi Revival Pottery. Kulturer fra California og folk med bosted i ørkenen nådde en svært høy standard i kurvmakerarbeid, navahoene innen sølvarbeider, vevde tepper og sandmaleri.

I de nordlige og østlige traktene var og er bjørkenever et særdeles viktig materiale, og ikke minst de algonkintalende folkene, som for eksempel ojibwa, var mestere i å fremstille kunstferdige bruksartikler i never. Mest kjent er den såkalte «kanadiske» kanoen, som i dag finnes over hele verden – i glassfiber- eller plastimitasjon. Irokeserne laget uttrykksfulle masker i tre, ofte med menneskehår. Den dag i dag holdes tradisjonen med tilvirkning av tremasker ved like.

I øst ble også treskurden dyrket. Både i skogsområdet og på slettelandet ble kunsten å tilberede hjorteskinn et særmerke. Vamser, bukser, leggings og mokasiner ble laget av bløtt, semsket skinn som først ble dekorert med oppsplittede og fargede pinnsvinpigger – senere pyntet med innviklede perlebroderier. Kunsten å fremstille fjærpryder av ørnefjær nådde sitt ypperste uttrykk på slettelandet i andre halvdel av 1800-tallet.

Blant de hvite kolonistene er det liten virksomhet å spore innen kunsten det første århundret etter koloniseringen. Tilværelsen var den første tiden i stor grad preget av kampen for å overleve. Puritanerne, som hadde en dominerende stilling i samfunnet, var av religiøse grunner til dels direkte negativt innstilt til kunst.

Billedhoggerkunsten hadde ført en beskjeden tilværelse, blant annet på grunn av puritanernes mistro. Da den nye staten USA fikk behov for monumenter for fedrelandets store sønner, var de henvist til å bruke utenlandske kunstnere, men snart fikk man en hjemlig skulptør med Horatio Greenough, mester for Washington-monumentet i The Smithsonian Institution i Washington, D.C. Han ble fulgt av en rekke andre klassisister.

Nyklassisisten Harriet Hosmer (1830–1908) regnes som den mest fremstående kvinnelige skulptøren i amerikansk 1800-tallskunst. Edmonia Lewis (1844–1907) var den første billedhoggeren av afrikansk-amerikansk- og urfolksopphav som oppnådde anerkjennelse i både amerikansk og europeisk kunstliv. Hennes arbeider utmerker seg ved temaer relatert til afrikansk-amerikansk liv og urfolkskultur i et klassisistisk uttrykk.

Borgerkrigen skapte nye oppgaver for John Quincy Adams Ward (1830–1910) og andre billedhoggere. Med sin forening av levende naturalisme og sikker stil ble Admiral Farragut-monumentet (1878–1880) i New York av den irskfødte Augustus Saint-Gaudens skoledannende. Hos ham var fransk påvirkning dominerende, og det var det også hos skulptørene i tiden fremover. Blant andre fikk Auguste Rodin etterlignere, for eksempel Gutzon Borglum. Også nakne kvinneskulpturer ble laget. Franskmannen Frédéric Auguste Bartholdi ga utkastet til den kolossale frihetsstatuen (1886) ved innløpet til New York.

Malerkunsten var på 1700-tallet begrenset til portrettet på grunn av puritanernes billedfiendtlige innstilling. Den første store maleren er Benjamin West, som allerede i 1763 slo seg ned i London. Naturlig nok søkte malerne sin utdannelse hos ham og ble preget av den engelske skolen, blant annet den mye benyttede portrettmaleren Gilbert Stuart, uavhengighetskampenes skildrer John Trumbull, Washington Allston og andre.

I London virket også John Singleton Copley. Allerede tidlig på 1800-tallet valgte mange å ta sin utdannelse hjemme. I 1826 ble National Academy of Design opprettet i New York, som var blitt det nye kultursentret.

Begeistringen for det amerikanske landskapet fikk også sitt midtpunkt her i den såkalte Hudson River School med realisten Asher B. Durand, idyllikeren John F. Kensett (1816–1872), idealisten Thomas Cole og flere, delvis utdannet i Düsseldorf. Et omsving ledsaget av fransk påvirkning kom med George Inness og Alexander Wyant (1836–1892). Blant afrikansk-amerikanske malere står landskapsmalerne Robert S. Duncanson (1821/1822–1872) og Edward Mitchell Bannister (1828–1901) særlig fram samt Henry Ossawa Tanner (1859–1937) som ble kjent for bibelske motiver.

Etter borgerkrigene ble de tidligere utpreget hjemlig innstilte motivene avløst av en mer kosmopolitisk farget kunst. Denne europeiseringen fikk sitt gjennombrudd da kunstnerne vendte hjem fra München og Paris, misfornøyd med den dårlige plassen bildene deres fikk på utstillingene, og Society of American Artists ble dannet i 1877. Winslow Homer var den sentrale skikkelsen som et sidestykke til Courbet i Frankrike. Thomas Eakins var den ledende portrettisten, men han tok aldri skrittet over mot impresjonismen, ikke engang i sine landskapsmalerier. Elizabeth Jane Gardner (1837–1922), som bodde i Paris mesteparten av livet, malte i en akademisk stil og ble i 1887 den eneste amerikanske kvinnen til å motta gullmedalje på Salongutstillingen.

Impresjonismen representeres av blant andre Childe Hassam og fremfor alt av James McNeill Whistler, den amerikanske 1800-tallskunstens store mester. Ved siden av ham fremtrådte Mary Cassatt, John Singer Sargent og Cecilia Beaux (1855–1942), alle eminente karakterskildrere og portrettører. George Bellows betegnes som en amerikansk Francisco de Goya med sine sterke, ofte sosiale samtidsskildringer. Også Paul Cézanne fant tilhengere: Maurice Prendergast (1861–1923) og andre kubister, for eksempel Arthur B. Davies (1862–1928).

• Kunst i USA
• amerikanske urfolks kunst
• Kunsthåndverk i USA