Skole og utdanning i Frankrike

Utdanningssystemet i Frankrike er svært sentralisert. Det er kun staten som kan tildele offisielle diplomer og vitnemål. Utdanningsdepartementet er representert i de forskjellige delene av landet gjennom en recteur d’académie, som er ansvarlig for skolene i sin region. Fra 2020 er landet inndelt i 30 akademier fordelt på 18 akademiske regioner. Akademiene har blant annet ansvar for å gjennomføre lover og regler som vedtas av utdanningsdepartementet.

Det finnes både offentlige og private skoler. De aller fleste private skoler (97,9 prosent i 2022) skriver under en kontrakt med staten som sikrer dem statlig støtte, men forplikter dem også til å bli regulert av staten og følge den nasjonale læreplanen. De private skolene er vanligvis katolske (95 prosent).

17 prosent av elevene i grunnskole og videregående skole går i privatskoler, men det finnes store regionale forskjeller. Andelen er høyest i Bretagne og lavest på Korsika. I Paris er det også relativt mange elever som velger privatskoler (29 prosent), mens i forstedene rundt hovedstaden er tallet lavere enn landsgjennomsnittet. Dessuten har elevene høyere sannsynlighet for å gå på private skoler jo eldre de blir.

Tradisjonelt har det vært vanlig i den franske barneskolen med undervisning fire dager per uke, der elevene ofte har hatt undervisningsfri hver onsdag. Dette innebar at det ikke var mer enn 144 skoledager per år i den franske barneskolen, et tall som var langt lavere enn i noe annet OECD-land, der gjennomsnittet er 187 skoledager per år. Fra 2013 ble det innført undervisning fem dager per uke i Frankrike, der den femte dagen riktignok bare var en halv dag. Det er fremdeles vanlig at ungdomsskolene og de videregående skolene har halv dag hver onsdag, og mange videregående skoler har også undervisning lørdag formiddag. Fra 2017 har skolene mulighet å gå tilbake til fire-dagers-uken; både en del førskoler (37 prosent av kommunene i 2017) og barneskoler (43 prosent av kommunene i 2017) har valgt å benytte seg av dette.

Det er lov å undervise elever hjemme, men elevene må registreres blant annet hos den lokale ordføreren og følges opp av staten. Mange av familiene som underviser barna hjemme, støttes enten av det nasjonale senteret for fjernundervisning (CNED) eller av private tilbydere for fjernundervisning.

Det finnes dagmammaer og barnehager (crèches) for barn under tre år. 57,2 prosent av alle barn under tre år har barnehageplass eller lignende. Tilbudet er ikke gratis, men er gjenstand for behovsprøving, og foreldrene betaler på grunnlag av inntekt og livssituasjon. Systemet er ikke nødvendigvis lett å forstå, og familienes sosioøkonomiske bakgrunn har fortsatt stor betydning med tanke på om barnet går i barnehage eller ikke: Omtrent 80 prosent av barna under fattigdomsgrensen går ikke i barnehage selv om barna kunne få stort utbytte av besøket (2021). Foreldre har heller ikke krav på barnehageplass for barn under tre år, og det estimeres at 200 000 barnehageplasser mangler.

Førskolen (l'école maternelle) er et tilbud for barn mellom to og seks år. Alle førskolene tar imot barn fra de er tre år gamle, mens noen tar også imot barn mellom to og tre år hvis de har plass. Siden 2015 går praktisk talt alle franske barn mellom tre og seks år går i førskolen mens rundt 35 prosent av toåringene går der. Det finnes både offentlige og private førskoler. Det offentlige tilbudet er i utgangspunktet gratis, men det kan påløpe kostnader for mat og barnepass utenom førskolens vanlige åpningstid. Private førskoler spiller en heller ubetydelig rolle.

Førskolen ligger under utdanningsdepartementet og har omfattende læreplaner. Det legges stor vekt på kreativitet og fysisk aktivitet, i tillegg til at elevene får grunnleggende kjennskap til det franske språket. De skal blant annet lære bokstavene og skal kunne skrive enkle ord. I tillegg innføres det – for eksempel i form av sanger – også fremmedspråk her.

Lærerne i førskolen har samme utdanning som lærerne i barneskolen og har avlagt statlig eksamen. Både barnehager og førskoler er åpne fra omtrent klokken åtte om morgenen til klokke sju om kvelden.

Barneskolen (l’école élémentaire) er femårig og obligatorisk for barn mellom seks og elleve år. Det finnes både offentlige og private barneskoler; de offentlige drives av kommunene. Barneskoler som er slått sammen med førskoler, kalles for école primaire. Dette blir mer og mer vanlig i en tid hvor elevtallet synker som følge av demografiske grunner. Elevene har 24 timer undervisning per uke.

De tre første årene er fagene fransk, matematikk, moderne språk (fremmedspråk eller regionale språk), kroppsøving, kunst, musikk, borgerfag/samfunnsopplæring og spør verden (omtrent o-fag). På fjerde, femte og sjette trinn har de i tillegg kunsthistorie, historie og geografi, naturfag og teknologi, mens spør verden faller bort. Den offentlige franske skolen er konfesjonsløs; det finnes derfor ingen religionsundervisning. De private skolene, som ofte er religiøse, har derimot gjerne undervisning i kristendom.

Fra 2016 lærer alle barn et fremmedspråk fra det første året i barneskolen. Det er ikke obligatorisk å velge engelsk som sitt første fremmedspråk, men for elever som ikke velger engelsk på barneskolen, vil dette språket bli obligatorisk når elevene begynner på ungdomsskolen. 95,8 prosent av elevene i den offentlige barneskolen (97,9 prosent i den private, statlig-støttete barneskolen) har engelsk som første fremmedspråk, mens et stort flertall av de elevene som ikke har engelsk som første fremmedspråk, har valgt tysk (2021).

Lærertettheten er relativt lav i den franske grunnskolen. I 2019 underviste en fransk lærer i barneskolen i gjennomsnitt 18,8 elever, mens gjennomsnittet i OECD-landene var 14,5.

Elevene fortsetter automatisk i ungdomsskolen (le collège). Den er fireårig og varer fra elevene er elleve-tolv år til de er 14-15 år. Klassene telles nå baklengs, det vil si at elevene begynner i sjette klasse (Sixième), fortsetter i femte klasse (Cinquième) og så videre. Elevene har 26 timer i uken.

Fagtilbudet i ungdomsskolen er for det meste felles for alle elevene. Kreative fag utgjør en relativt stor andel av timene på timeplanen. Fagene i Sixième er praktisk sett identisk med fagene på slutten av barneskolen. Fra Cinquième lærer elevene vanligvis to fremmedspråk. Blant annet står tysk, spansk, italiensk, kinesisk, japansk, portugisisk, russisk, hebraisk eller arabisk til valg. De mest populære språkene på ungdomsskolen – ved siden av engelsk – er spansk (54,6 prosent av elevene) og tysk (15,2 prosent av elevene, 2020). Italiensk er det tredje mest populære språket. I Cinquième innføres det også et biologi- og geofag samt faget fysikk og kjemi. IT-kunnskap formidles i forbindelse med teknologi-faget.

Valgfrie fag i ungdomsskolen er gresk (gammelgresk) og latin. Sistnevnte velges av i underkant av 17 prosent av elevene i Cinquième, av færre elever senere i ungdomsskolen og av svært få (omtrent to-tre prosent) i videregående (2021). Gresk spiller en enda mer ubetydelig rolle. Elevene får også mulighet til å bli kjent med yrkesfagene i løpet av de siste tre årene av ungdomsskolen. Dette organiseres av skolene for eksempel i form av møter med yrkesaktive innen forskjellige bransjer og bedriftsbesøk.

På slutten av ungdomsskolen avlegger de franske elevene den første nasjonale eksamenen, diplôme national du brevet (DNB).

Videregående skole (le lycée) er treårig og varer fra elevene er 15-16 år til de er 17-18 år. De begynner i la seconde, andre klasse, fortsetter med la première, første klasse, og avslutter skolen med la terminale, siste klasse.

Det finnes tre hovedretninger innen videregående opplæring: Ordinært studieforberedende utdanningsprogram (lycée d'enseignement général), teknologisk studieforberedende utdanningsprogram (lycée d'enseignement technologique) og yrkesfaglig utdanningsprogram (lycée professionnel). La seconde er felles for elever som går allmenn utdanningsprogram og teknologisk utdanningsprogram, valget mellom disse to linjene skjer kun på slutten av året. Yrkesfaglige elever starter i la seconde med sitt eget løp.

Rundt 50 prosent av elevene velger ordinært studieforberedende utdanningsprogram, 20 prosent velger teknologisk videregående skole, mens 30 prosent velger yrkesfaglig utdanningsprogram. Andelen elever som velger yrkesfag har vært økende, tilsvarende tall for 1995 var 13,6 prosent for yrkesfag. Elevene i studieforberedende videregående skole kommer opp til eksamen (baccalauréat) i en rekke fag. 40 prosent av den endelige karakteren består av elevens bidrag gjennom skoleåret, 60 prosent av avslutningseksamenen.

Fagene i la seconde er omtrent de samme som på ungdomsskolen; i la première og la terminale har elevene en del obligatoriske fag, avhengig av utdanningsprogram (for eksempel fransk, historie og geografi, to fremmedspråk, kroppsøving og etikk/samfunnsopplæring) og en del valgfag (språkfag som gresk, latin, et tredje modernt fremmedspråk eller regionalspråk, fransk tegnspråk, flere naturvitenskapelige fag, kreative fag som kunst, musikk, film og teater). Både elever i den allmenne linjen og den teknologiske linjen spesialiserer seg. Elever fra den allmenne linjen har fordypningsmuligheter innen 11 områder som historie-geografi, geopolitikk og politikkvitenskap eller ingeniørvitenskap eller antikkens litteratur, språk og kulturer; elever som velger det teknologiske utdanningsprogrammet spesialiserer seg innen ett av sju fagområder som helse- og sosialfag, laboratoriefag eller design.

82,8 prosent av elevene oppnådde studiekompetanse i 2021, en vekst på 20 prosentpoeng siden tidlig på 2000-tallet.

Norske elever har mulighet til å gå på fransk videregående skole i Bayeux, Lyon eller Rouen. De må søke Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse om studieplass.

Elever som har bestått baccalauréat, kan gå videre til høyere utdanning. Nesten tre millioner franskmenn studerte i 2021. Nesten alle elever med studiekompetanse som har gått ordinært studieforberedende linje studerer (93,7 prosent), dessuten mange av elevene med studiekompetanse fra den teknologiske linjen (79,7 prosent) og nesten halvparten av elevene med studiekompetanse fra den yrkesfaglige linjen (46,0 prosent).

Universitetsutdanningen er inndelt i tre nivåer: Det første nivået er licence (bachelor), som oppnås etter tre års studier. Etter ytterligere to års studier kan man oppnå master, og til slutt kan man ta en treårig forskerutdannelse (doctorat). Enkelte studier er bygd opp som fem- eller seksårige studier, mens medisinstudiet i Frankrike varer i minimum ni år.

Det finnes mer enn 3500 offentlige og private høyere utdanningsinstitusjoner i Frankrike (2023), deriblant 72 universiteter, 25 campusområder med forskjellige universitetsinstitutter, 271 doktorgradsskoler, i tillegg til svært mange høyskoler, private skoler og institutter. Blant de franske høyskolene finner vi de såkalte grandes écoles, som primært er ingeniørskoler eller skoler for handel og administrasjon, og som har svært strenge opptakskrav. Deriblant er den tekniske høyskolen École Polytechnique, lærerhøyskolen École Normale Supérieure og École Nationale d'Administration (ENA) for høyere tjenestemenn. Det finnes egne forberedende kurs for opptak til disse høyskolene, classes préparatoires aux grandes écoles (CPGE), som er lagt til utvalgte videregående skoler og som vanligvis varer i to år.

I dag ligger de franske universitetene med det beste ryktet i internasjonale rankinglister vanligvis i og rundt Paris. Både Université PSL (Paris Sciences et Lettres, grunnlagt i 2010), Sorbonne-universitetet (1253/2018), Université Paris-Saclay (2014/2019) og Institut Polytechnique de Paris (2019) regnes gjerne blant de hundre beste universitetene i verden.

Omtrent 30 prosent av høyskolene og universitetene er private, og 14 prosent av studentene studerer ved disse (2022).

Det franske utdanningssystemet er inspirert av ideer fra opplysningstiden og av revolusjonen i 1789, men også av Napoleonstidens sentralisme. Det er først og fremst lover som ble vedtatt mellom 1881 og 1889 som utgjør grunnstammen i dagens franske utdanningssystem. De viktigste prinsippene fra denne perioden er at skolen i Frankrike skal være gratis, obligatorisk og konfesjonsløs. En sentral skikkelse i forbindelse med innføringen av disse prinsippene var daværende utdanningsminister Jules Ferry. Han sørget for at det i 1881 ble vedtatt at opplæringen skulle være obligatorisk og gratis for barn mellom seks og 13 år.

Den obligatoriske opplæringen ble utvidet til 16 år i 1959, og siden 2019 er førskole obligatorisk. Inkluderingen av førskolen i den obligatoriske utdanningen har blant annet bakgrunn i et ønske om å kunne utjevne sosiale forskjeller og forbedre barnas grunnleggende ferdigheter.

• Vitenskap og forskning i Frankrike
• Økonomi og næringsliv i Frankrike
• Frankrikes befolkning
• Religion i Frankrike
• Frankrikes historie
• Frankrikes samtidshistorie
• utdanning

• Eurydice: France (presentasjon av det franske utdanningssystemet på en offisiell EU-side, engelsk)
• WENR Education System Profiles: France (2015, engelsk)
• CEDEFOP: France (yrkesfaglig utdanning, offisiell EU-side, engelsk)
• European Commission Education and Training Monitor 2022: France (utdanningsstatistikk i en EU-kontekst, engelsk)
• OECD Education GPS: France (blant annet oversikt over utdanningssystemet og PISA-statistikk, engelsk)
• UNESCO World Education Inequalities: France (engelsk)
• France Universités (de franske universiteters interesseorganisasjon, engelsk)
• Campus France (offisiell informasjonsside for potensielle studenter, engelsk)
• ICEF Monitor: France (artikler om studentmobilitet, engelsk)
• Ministère de l'Éducation nationale et de la Jeunesse (utdanningsdepartementet, fransk)
• Ministère de l'Enseignement supérieur et de la Recherche (departementet for høyere utdanning, fransk)
• France compétances (nasjonal myndighet for yrkesfaglig utdanning, fransk)
• Institut national de la statistique et des études économique (fransk SSB, mer informasjon på fransk enn på engelsk)
• France Culture: Être et savoir (fransk radiopodcast om utdanning, laget av det statlige kringkastingsselskapet)

• Fraser, W. R. (1963): Education and Society in Modern France. London: Routledge & New York: Humanity Press. Les boka i Internet Archive
• Gaulupeau, Yves (1992): La France à l'école. Paris: Gallimard. Les boka i Internet Archive
• Halls, W. D. (1976): Education, Culture, and Politics in Modern France. Oxford og New York: Pergamon Press. Les boka i Internet Archive
• Léon, Antoine og Roche, Pierre (2012): Que sais-je? Histoire de l'enseignement en France. Paris: Presses universitaires de France. Les boka i Internet Archive
• Szymankiewicz, Christine (redaktør) (2013): Le système éducatif en France. La Documentation française.