Teater i Russland

Peter den store ble kjent med teater under sine utenlandsreiser og tok initiativet til et offentlig teater med egen bygning fra 1702. En av de toneangivende skuespillerne var den tyske trupplederen Johann Kunst, og det ble oppført dramatikk på russisk og tysk. Moskva-ensemblet ble flyttet fra Moskva til St. Petersburg. I første halvdel av 1700-tallet ble commedia dell'arte introdusert, og den italienske perspektiv- og kulissescenen fikk innpass. Det første permanente offentlige teater kom i drift fra 1756. Det ble spilt komedier og tragedier i Molières stil, og en russisk komedietradisjon ble etablert.

Katarina den store så på teater som en skole for utviklingen av nasjonal selvforståelse. Hun skrev selv historiske skuespill og satiriske komedier. I 1776 ble Bolsjoj-teatret (Det Store Teatret) i Moskva grunnlagt, i 1779 den keiserlige skolen for skuespillerutdanning, og i 1783 åpnet St. Petersburgs Bolsjoj Kamennij-teater (Det Store Steinteatret), dagens Mariinskij-teater. Et eget teater basert på livegne utviklet seg også. Det dannet basis for en del av det russiske profesjonelle teaters fremvekst ved at noen av dem ble betraktet som talentfulle og ble gitt teaterarbeid som oppgave av sine aristokratiske herrer. På slutten av 1700-tallet ble repertoaret i russisk teater delvis preget av den tyske borgerlige dramatikeren August von Kotzebue, som selv hadde en stor del av sin karriere i Russland. Den russiske komedie- og vaudeville-tradisjonen utviklet seg sterkt etter fransk mønster.

Malyj-teatret (Det Lille Teatret) i Moskva ble grunnlagt i 1776 av russiske skuespillertrupper, og i 1824 flyttet teateret inn i den bygningen det fortsatt har. Dette var en rik tid i russisk teater, særlig perioden 1824–1863 med skuespillere som den frigitte livegne Mikhail Sjtsjepkin og Sadovskij-familien. Grunnlaget for den russiske realismen ble lagt ved Malyj-teatret. I andre halvdel av 1800-tallet var teaterets repertoar særlig preget av Aleksandr Ostrovskijs dramatikk. Titteskapet eller «boksen» med lukket salonginteriør med tre vegger og en usynlig fjerde ble innført på denne tiden, og grunnlaget ble lagt for den senere metodenaturalismen som ble innført av Konstantin Stanislavskij. Men før det hadde en sterk romantisk bølge etter vesteuropeisk mønster også gjort seg gjeldende med historiske og folkloristiske elementer, noe som gjaldt utviklingen innenfor både teater og opera.

Opera hadde vært til stede i russisk scenekunst helt siden tidlig på 1700-tallet. Aleksandr Pusjkins Boris Godunov blir regnet som høydepunktet i det russiske romantiske repertoar. Dette ble på en måte et uttrykk både for den russiske folkesjel og for det russiske folks historie og sosiale utvikling, noe som senere gav det en særlig høy stjerne under bolsjevikregimet. Andre sentrale dramatikere innenfor den romantiske tradisjon, vaudeville og komedie var Mikhail Lermontov, Nikolaj Gogol med Revisoren og Aleksandr Gribojedov, mens Ivan Turgenjev som dramatiker representerte den gryende realismen med En måned på landet (1850).

Russisk teater når et høydepunkt med utviklingen av metodenaturalismen i tilknytning til Moskva kunstnerteater og den symbolismen som særlig Vsevolod Mejerhold representerte på Aleksandrinskij-teatret, en del av de keiserlige scenene i St. Petersburg, i tiden før den russiske revolusjon. Moskva kunstnerteater ble grunnlagt av Konstantin Stanislavskij i samarbeid med teaterlederen Vladimir Nemirovitsj-Dantsjenko i 1898. Det var her Stanislavskij fikk stor teaterhistorisk betydning gjennom sin registil med vekt på ensemblespill og en ny metodisk naturalisme i selve spillet. Særlig var det Anton Tsjekhovs stykker som ble fremført, for eksempel Onkel Vanja (1899), Tre søstre (1901) og Kirsebærhagen (1904). Spillestilen ved Moskva kunstnerteater ble senere mønsteret for sosialrealismen i stalintiden, samtidig som den fikk grunnleggende betydning for skuespillerkunsten i Vest-Europa og USA.

Mejerhold var utdannet ved Moskva kunstnerteater, men forlot den naturalistiske stilen og ble opptatt av den symbolistiske som kom fra Frankrike. Han realiserte en lang rekke symbolistiske oppsettinger i St. Petersburg mellom 1907 og 1917, for eksempel Richard Wagners Tristan og Isolde på St. Petersburgs Mariinskij-teater. Lengst kom han i denne stilen kanskje gjennom sitt samarbeid med Vera Komissarzjevskajas teater, 1906–07, da han utforsket symbolismen i forbindelse med blant annet Henrik Ibsens Hedda Gabler.

I motsetning til Stanislavskijs arbeid med indre psykologi i skuespillerkunsten var Mejerhold opptatt av det ytre og fysiske. Hans teknikk, som i hovedsak ble utviklet etter den russiske revolusjon, kaltes biomekanikk, og han arbeidet med det scenografiske i forhold til ideen om at skuespillerne skulle bevege seg i en slags spillemaskin. Denne scenografiske retningen fikk betegnelsen konstruktivisme. Jevgenij Vakhtangov og Nikolaj Evreinov var andre betydelige regissører fra denne perioden, som ble kalt «det russiske teaterets oktober». En av de mest markante dramatikerne fra denne tiden var Vladimir Majakovskij.

Mejerholds oppsetting av Gogols Revisoren på GOSTIM-teatret i Moskva i 1926 hører med til periodens mest betydningsfulle oppsettinger. Agitasjons- og propagandateater eller agitprop gjorde seg gjeldende som et arbeiderbasert amatørteater. Etter hvert falt Mejerhold i unåde hos Josef Stalin, og han ble myrdet i en fangeleir i 1942. Da var Stanislavskijs metodenaturalisme blitt opphøyet til norm for en sosialrealistisk teaterform som dominerte perioden etter andre verdenskrig, inntil den nye blomstringstiden for sovjetrussisk teater kom i tøværet etter Stalins død. Det førte blant annet til at Mejerholds metode for et fysisk teater igjen ble anerkjent og tatt i bruk, først og fremst i forbindelse med skuespillertreningen.

Særlig med regissører som Georgij Tovstonogov og Jurij Ljubimov gjorde sovjetrussisk teater seg igjen internasjonalt anerkjent. Tovostogonov ledet Gorkij-teatret i Leningrad (dagens St. Petersburg) som var blitt grunnlagt i 1919, mens Ljubimov drev sitt kjente Taganka-teater i Moskva til han falt i unåde hos Brezjnev og måtte dra i landflyktighet. Hans sceneversjon av Mikhail Bulgakovs roman Mesteren og Margarita (1977) har vært spilt gjennom en årrekke og hører med til de aller mest betydningsfulle oppsettinger i sovjetrussisk teaterhistorie. Ljubimov vendte tilbake til Sovjetunionen under Mikhail Gorbatsjov.

I tiden etter Sovjetunionens fall har særlig Anatolij Vasiljev (født 1942) vært en toneangivende regissør, først og fremst med oppsettinger ved Moskva kunstnerteater. Elever av ham har gjort seg gjeldende i det nye russiske teater som har vokst frem. Andre viktige navn er Peter Fomenko og Kama Ginkas.

Nye retninger på 1990- og 2000-tallet går gjerne under samlebetegnelsen «Ny dramatikk». Den nye teaterkunsten omfatter et variert knippe stiler og forfattere, men forenes av et fokus på det performative aspektet.

Sentrale dramatikere og regissører på 1990- og 2000-tallet er Nikolaj Koljada, Vasilij Sigarev, Kirill Serebrennikov, Jevgenij Grisjkovets og Ivan Vyrypajev, viktige institusjoner er Teatr.doc i Moskva og Koljada-teateret i Jekaterinburg. Særlig sentral er Serebrennikov, som har måttet gå i eksil, men har fått stor oppmerksomhet i Tyskland. Han satte blant annet opp Der schwarze Mönch (Den svarte munken) i Hamburg i 2022, etter en fortelling av Anton Tsjekhov i forbindelse med Thalia Theaters program for internasjonal regi. Flere russiske regissører har kunnet videreutvikle seg i utlendighet etter at sensuren ble for sterk i Russland under Vladimir Putins regime.

På 1990- og på 2000-tallet før tilstramningen var det en periode i russisk teater som betegnes som post-sovjetisk. Denne har en viss affinitet til norsk dramatikk, for eksempel vist ved regissøren Jurij Botusovs (født 1961) oppsetting av Jon Fosses Draum om hausten på Lensoviet-teatret i Sankt Petersburg. Denne ble senere vist på Fosse-festivalen ved Det Norske Teatret i 2018. Botusov har også vært gjesteregissør ved Hålogaland Teater i Tromsø.

Den litauiske regissøren Rimas Tuminas (født 1952) var i mange år teatersjef på Vakthangov-teatret i Moskva, hvor han gjorde den legendariske oppsettingen av Tsjekhovs Onkel Vanja (spilt i 2010 og senere). Teaterfestivaler som Den gyldne maske i Moskva og Baltisky Dom-festivalen i Sankt Petersburg har vært sentrale når det kommer til internasjonal oppdatering i russisk teater.

• Russlands litteratur
• Musikk i Russland
• Dans i Russland
• Film i Russland
• Russlands historie
• Sovjetunionens historie
• Russlands samtidshistorie

• Gorchakov (1958): The Theatre in Sovjet Russia (Internet Archive)
• Krag, redaktør (1971): Russisk teater. Et tverrsnitt (Nasjonalbiblioteket)
• Schuler (2009): Theatre and Identity in Imperial Russia (Internet Archive)

• Leach, Robert og Borovsky, Victor, redaktører (2008): A History of Russian Theatre. ‎ Cambridge University Press. ISBN 978-0521034357
• Smeliansky, Anatoly (2009): The Russian Theatre after Stalin. Cambridge University Press. ISBN 978-0521587945