Nyklassisisme er en betegnelse brukt om flere stilretninger innen europeisk kulturhistorie, rundt årene 1770–1830. Felles for disse stilretningene var at de hadde antikken som forbilde – de hentet mye inspirasjon fra denne perioden, både i stil og i valg av motiver.
sammensatt av 'ny' og 'klassisisme'
neoklassisisme, novantikk, neoantikk, nyantikk
Bevegelsen var en reaksjon mot barokkens og rokokkoens svulmende formspråk, men har sitt utgangspunkt i opplysningstidens ideer og i romantiske strømninger. De antikke kulturverdiene ble satt i kontrast til samtidens livsformer, og samtidig ble kjennskapet til antikkens kunst sterkt utvidet, blant annet gjennom utgravningene i Herculaneum og Pompeii fra midten av 1700-tallet. Utgravinger og nye publikasjoner om disse økte forståelsen og interessen for klassiske stiluttrykk og ideer.
Antikkens karakter og betydning ble også fremhevet gjennom teoretiske arbeider av Marc-Antoine Laugier og A. C. P. de Caylus i Frankrike, G. E. Lessing og J. J. Winckelmann i Tyskland. Andre viktige personer var eksempelvis arkitekter, som K. F. Schinkel i Tyskland og brødrene James og Robert Adam i Storbritannia. Stort sett ble de greske stilformer de viktigste forbildene frem til rundt 1830. Under revolusjonen og det første keiserdømmet ble den franske nyklassisismen utviklet mot en strengere og mer romersk-preget monumental form, uttrykkt i direktoarstil og empirestil.
I maleriet har David illustrert en legende som han hentet fra Titus Livius´ bøker om romersk historie: Ad urbe condita. Maleriet fremstiller en familiefeide, og dermed løfter David frem et hovedtema i nyklassismens stoiske etikk, nemlig at individet må underkaste seg statens interesser, selv om det fører til individuell og familiær katastrofe. David bygget delvis på Pierre Corneilles tragedie Horace (1641). Maleriets komposisjon er anlagt som en stilisert frise. Personene dramatiserer roller som på en teaterscene. Arkade og tung dorisk søyleorden i bakgrunnen understreker det dramatiske.
De tidligste nyklassiske malerne var Joseph-Marie Vien, Anton Raphael Mengs, Pompeo Batoni, Angelica Kauffmann og Gavin Hamilton. Disse kunstnerne var aktive på 1750-, 1760- og 1770-tallet. Hver av disse malerne brukte poseringer og figurarrangementer fra antikke skulpturer og vasemalerier, men ble likevel sterkt påvirket av tidligere stilistiske trender. I deres komposisjoner finnes ofte antikke myter, klær, objekter og landskap.
En annen nyklassisk maleristil oppstod i Frankrike på 1780-tallet under ledelse av Jacques-Louis David. Like før og under den franske revolusjonen adopterte disse og andre malere emosjonelle og moraliserende temaer fra romersk historie. Billedkunstnerne verdsatte enkelhet, strenghet, heroisme og stoisk dyd, som tradisjonelt var assosiert med den romerske republikken. Det kunne dermed trekkes paralleller til frigjøringskampen i Frankrike gjennom gi uttrykk for disse 'klassiske' verdiene gjennom billedkunsten. Davids historiemalerier viser en alvorlighet og verdighet som stammer fra klassisk tragedie, samt klær, objekter og fortellinger fra antikken.
Nyoppdaget skulpturkunst fra antikken ble raskt inspirasjon for en ny uttrykksform. Store utgravninger som i Pompeii ble dekket av verdens media, og bidro til den raske veksten av og moten for samlinger av antikke skulpturer. Utenlandske besøkende til Italia eksporterte utallige marmorskulpturer ut av landet, og til alle deler av Europa. Noen brukte også agenter for å bygge opp sine egne samlinger. Den økte tilgangen på antikk skulpturkunst, både i museer og private hjem, hadde en enorm stilistisk påvirkning, både på maleri og skulptur på 1700-tallet. Teknikker som graveringer og gipsavstøpninger gjorde tilgangen til antikke kunstobjekter enda enklere.
Viktige skulptører som arbeidet i denne stilen inkluderer Edmonia Lewis, Antonia Canova, og Bertel Thorvaldsen.
Det kongelige slott i Oslo er et typisk eksempel på et bygg tegnet i nyklassisk stil.
I likhet med skulpturene, ble de store utgravingene og arkeologiske undersøkelsene av romerske og antikke kilder inspirerende for flere arkitekter. Nyklassisk arkitektur vektlegger symmetri, enkel geometri og stilgrep fra antikke tider, for eksempel i form av søyler eller bruk av marmor-lignende elementer. Stilen er en del av historisismen. Man ser tilbake på historiske stiler for inspirasjon, i motsetningen til modernismens interesse i å bryte med fortiden og skape nye, gjerne futuristiske stiluttrykk.
De første nyklassisistiske byggene ble oppført på 1750 tallet i England og Frankrike, der utgravningene av Pompeii og andre antikke områder fikk enorm innflytelse på motebildet generelt. Arkitektene William Chambers og Robert Adam var spesielt opptatt av denne stilen, og fikk i oppdrag å tegne mange offentlige bygg i storbyene i denne perioden. Stilen spredte seg internasjonalt utover 1700 og 1800-tallet, og inkluderte byggingen av viktige bygg som Det hvite hus og Capitol i Washington D.C., British Museum i London, børsen i St. Petersburg, og det østerrikske parlamentet. I tillegg ble flere kunstskoler og konserthus utført i denne stilen på 1800-tallet.
I Norden var nyklassisistisk arkitektur populært mellom 1920 og 1930, og inkluderte boligområder (Hornbækhus, Danmark), kirker, og institiusjoner i mange nordiske byer.
I Norge kan stilen blant annet sees på det tidligere hovedbiblioteket (Deichman), Slottet, Blindern Studenthjem i Oslo, Studentersamfundet i Trondheim og Haugesund rådhus.
Nordiske arkitekter som ble kjent for denne stilen var blant andre:
I musikken var neoklassisisme en retning som hadde som mål å tilføre den vestlige kunstmusikken ny objektivitet og klarhet. Igor Stravinskij og Paul Hindemith, Sergej Prokofjev og Maurice Ravel er komponister som hver på sin måte assosieres med retningen.
I Norge kom den først og fremst til uttrykk i tiden etter andre verdenskrig. Verker av komponister som Pauline Hall og Harald Sæverud, Øistein Sommerfeldt og Egil Hovland viser at retningens stiltrekk var representert gjennom hele siste del av 1900-tallet.
Innflytelsesrike representanter for nyklassisismen var de danske arkitektene Christian Frederik, Christian og Theophilus Hansen samt billedhuggeren Bertel Thorvaldsen, som ved siden av italieneren Antonio Canova var det store navn innen nyklassisistisk billedhuggerkunst.
I Sverige kalles den første fase av nyklassisismen for gustaviansk stil og ble representert av arkitekter og interiørkunstnere som Jean Eric Rehn, Louis Jean Desprez og Louis Adrien Masreliez. Den annen stilfase kalles Karl Johan-stil.
I Norge var de betydeligste representantene for nyklassisismen maleren Jacob Munch, billedhuggeren Hans Michelsen og arkitektene H. D. F. Linstow og Christian H. Grosch.
Betegnelsen nyklassisisme brukes ofte synonymt med klassisisme, men også om de sterke klassisistiske tendensene i 1920-årenes arkitektur og brukskunst. Se for øvrig nyhumanisme og neoklassisisme.
Nyklassisisme. Neue Wache, Berlin. Karl Friedrich Schinkel, 1816.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.