C. J. Hambro

Hambro var født i Bergen og sønn av Edvard Isak Hambro og Nicoline Christine Harbitz. Etter å ha gjennomgått middelskole og gymnas tok han examen artium som preseterist i 1902. Deretter reiste han til Kristiania og begynte å studere filologi. I studietiden og årene etter var han en drivende kraft i Det Norske Studentersamfund, hvor han var medlem av en rekke styrer og formann fra 1908 til 1909 og 2. halvår 1911. Han var formann i Filologisk Forening, og han gjenreiste den hensovnede Konservative Studenterforening, som han ledet i årene 1908 og 1910–1911.

Som ivrig fotballspiller var han formann i Akademisk Fotboldklub og i 1913 viseformann i Norsk Fotballforbund. Studieårene bød ellers på mange muligheter for avstikkere – til sanskrit, japansk litteratur og kinesisk poesi – og til avbrudd, blant annet som hydrograf og postmester på forskningsfartøyet Michael Sars på tokt i Vesterisen, som lærervikar, oversetter og litteraturanmelder.

Hambro ble cand.mag. i 1907 og arbeidet først et års tid som lærer ved Kristiania Handelsgymnasium og deretter i fire år ved Vestheim skole. Fra 1910 til 1913 var han sekretær i Nordmanns-Forbundet og redaktør av dets tidsskrift. I Nordmanns-Forbundet skulle han komme til å nedlegge et stort arbeid som styremedlem fra 1913, visepresident fra 1915 og president i årene 1923–1946. Gjennom en lengre foredragsreise i USA og Canada forberedte han den norsk-amerikanske deltakelsen i jubileumsutstillingen på Frogner i 1914, og i 1925 var han Stortingets representant ved 100-årsjubileet for den norske utvandringen til Amerika.

Allerede i 1905 ble Hambro medarbeider i Morgenbladet. Han etterfulgte Nils Vogt som avisens sjefredaktør i 1913, og da han gikk av i 1919, ble han styremedlem i avisen frem til 1933 og leder av litteraturavdelingen frem til 1940. I denne tiden var han også styreformann i Ukens Revy, et tidsskrift for politikk, litteratur og kultur, og han var bladets redaktør fra 1921 til 1929.

Helt fra ungdommen av skrev Hambro artikler og litteraturanmeldelser. Han oversatte engelsk og fransk litteratur, blant annet Rudyard Kiplings dikt og Charles Dickens' Pickwick-klubben og David Copperfield. Hambro fant selv glede og avspenning i kriminalromaner, og det var han som introduserte Georges Simenon i Norge. Hans anmeldelser av både prosa og lyrikk var båret oppe av innsikt og følsom innlevelse. Han var blant de første som anerkjente Arnulf Øverlands dikteriske begavelse. Men han kunne også være hardtslående uten hensyn til at dette kunne skade en persons anseelse. Aksel Sandemoses Vi pynter oss med horn ble en slik utfordring for Hambros bluferdighet og anstendighetsfølelse at han var svært negativ til romanen i anmeldelsen. Dette førte til en injuriesak, men Hambro vant.

Etter at han i 1918 hadde innledet et forhold til skuespillerinnen Gyda Christensen (som han giftet seg med i 1946), fikk det personlige et klart overtak i alt han skrev om teater. For hennes skyld ble han en drivende kraft i dannelsen av Det Nye Teater, hvor hun inntok en ledende kunstnerisk rolle. Hambro var med i teaterets styre og i fire år viseformann, inntil dobbeltheten i hans engasjement skapte et slikt ytre press at han oppgav sin formelle – men langt fra den reelle – tilknytning til teateret.

Som sjefredaktør i Morgenbladet fra 1913 satte Hambro hele sin veldige arbeidskraft inn på å gjøre avisen til det ledende presseorgan i landet. Han satte et personlig preg på avisen, og selv om han var opptatt av saklighet og å skille mellom sak og person, kunne hans bitende polemiske form ofte bli oppfattet som voldsom. Han var en nådeløs kritiker av Gunnar Knudsens venstreregjering og ikke minst av statsministeren selv og forsvarsminister Christian Holtfodt. Hambros redaktørtid spente over hele første verdenskrig; hans linje var kompromissløs nøytralitetspolitikk, og han var sterkt kritisk til stormaktenes tilsidesettelse av de små nasjonenes interesser og rettigheter.

I 1908 ble Hambro styremedlem i Oslo Høyre, og fra 1913 til 1923 var han medlem av Oslo skolestyre (der han var formann i perioden 1921–1923) og i 1915 ble han medlem av Høyres arbeidskomité.

Foran stortingsvalget i 1918 var Høyre i Kristiania splittet mellom den liberale professor Fredrik Stang og den sterkt konservative generalkrigskommissær og tidligere statsminister Jens Bratlie. Da den første frasa seg nominasjon og den sistnevnte antydet at han trengte overtalelse, ble Hambro nominert i Uranienborg krets og valgt til stortingsrepresentant. Deretter tok han permisjon fra redaktørstillingen (og avskjed året etter) og påbegynte det som skulle bli 38 års stortingsvirke.

Da det tyske angrepet på Norge begynte natten til 9. april 1940, hadde Hambro i løpet av en times tid hele planen klar. Han gav ordre til at Stortinget skulle evakueres med ekstratog til Hamar, og etter å ha forsikret seg personlig om at ordren ble utført, dro han til Victoria terrasse, hvor regjeringen satt samlet. Regjeringen sluttet seg straks til hans forslag om at kongefamilien og regjeringen skulle dra samme vei. Selv reiste han i forveien med bil for å ordne de praktiske sidene i samarbeid med de lokale myndigheter.

Etter det første av to stortingsmøter som ble avholdt på Hamar, innleverte regjeringen sin avskjedssøknad. Hambro tok umiddelbart til orde mot å innvilge denne. Han hevdet at et regjeringsskifte i den foreliggende situasjon var egnet til å skape uklarhet og forvirring, og i det påfølgende stortingsmøtet fikk han fullmakt til å meddele kong Haakon en henstilling om å forlenge regjeringen i dens embete.

Stortinget måtte deretter forflytte seg til Elverum. Her ble det oppnevnt tre representanter til å bistå regjeringen i forhandlinger med tyskerne. Hambro uttalte seg sterkt mot forhandlinger, men godtok forslaget for å bevare den politiske enighet. Derimot var han for at regjeringen ble styrket ved utnevnelse av en konsultativ statsråd fra hvert av de tre opposisjonspartiene. Mot slutten av møtet foreslo Hambro at Stortinget under omstendighetene burde gi regjeringen en generalfullmakt. Dette forslaget ble ansett som enstemmig bifalt, og den såkalte Elverumsfullmakten kom til å danne det urokkelige grunnlag for regjeringens autoritet og myndighetsutøvelse i de fem krigsårene som fulgte.

I de følgende ukene oppholdt Hambro seg, etter regjeringens ønske, i Stockholm. Han var uten offisiell status, men hadde likevel ubestridt autoritet som Norges fremste representant. Han ledet daglig møter med militære og sivile nordmenn i Stockholm og deltok i konferanser i den britiske legasjonen. Han hadde løpende kontakt både med Oslo og regjeringen i Tromsø, og han advarte kraftig mot en plan om en deling av Norge i én okkupert og én fri sone, atskilt med en svensk besettelse av Narvik-området (se slaget om Narvik). Han advarte også mot at Høyesterett ble involvert i det administrasjonsrådet som ble planlagt i Oslo, men han bidro samtidig til å avdempe regjeringens opprinnelige avvisning av Administrasjonsrådet.

Da de allierte styrkene ble kalt tilbake, fulgte Hambro 7. juni kongen, kronprinsen og regjeringen til London, men også her ble hans opphold kort. I samråd med regjeringen dro han videre til USA for å ivareta norske interesser der. Hans store kontaktnett i norskamerikanske kretser, og de mange forbindelsene han hadde skaffet seg gjennom mange års internasjonalt arbeid, gav ham et godt grunnlag for en omfattende informasjonsvirksomhet.

Politisk fortsatte Hambro å irritere Londonregjeringen, som mislikte hans kraftige tale når de små nasjoners interesser ble skjøvet til side, fordi man fryktet tap av goodwill hos stormaktene. Hambro kritiserte også regjeringen for deres bruk av offentlige midler, og for det han betraktet som partipolitisk virksomhet. Da han kom tilbake til London i november 1944, fikk han merke uviljen mot seg. Han hadde vært formann for komiteen som avgav innstilling om resultatene av Dumbarton Oaks-konferansen om Forente Nasjoner, men da delegasjonen til San Francisco-konferansen skulle oppnevnes, ble det strid om Hambros deltakelse, som man fryktet kunne bli tatt unådig opp av stormaktene.

San Francisco-konferansen åpnet 25. april 1945, men allerede 6. mai forlot Hambro og utenriksminister Trygve Lie møtene for å forberede hjemreisen til Norge. Hambro hadde ønsket å komme til Oslo så snart som mulig for å forberede Stortingets innkallingen av Stortinget etter frigjøringen, men regjeringen sørget for at han først fikk reise tilbake sammen med den i slutten av mai. To dager etter ankomsten fikk han samlet presidentskapet og berammet stortingsmøte til 14. juni.

Innenfor ledelsen av hjemmefronten var det lenge et krav at regjeringen måtte gå av straks krigen var slutt, og at det gamle Stortinget ikke måtte samles igjen. Hambro stod imidlertid kompromissløst på at den konstitusjonelle kontinuiteten måtte opprettholdes, spesielt i en uklar situasjon der antiparlamentariske strømninger lett kunne gjøre seg gjeldende, og hans syn ble til slutt godtatt. Han gikk også inn for at det ble opprettet en politisk parti-basert regjering i stedet for en regjering basert på hjemmefronten, slik det en tid var snakk om.

I mellomkrigstiden hadde Hambro langt fra vært uten motstandere i Høyre. I 1934 hadde han oppgitt formannsvervet i Høyre, men etter krigen var han igjen selvskreven formann og leder for den sterkt reduserte stortingsgruppen som kom sammen etter valget høsten 1945. Han ble valgt til odelstingspresident og medlem av utenrikskomiteen, men oppgavene og utfordringene var mer beskjedne enn tidligere.

Da undersøkelseskommisjonens innstilling om utviklingen frem til 9. april og regjeringens virksomhet under krigen kom til behandling i Odelstinget høsten 1948, var Hambro imot å stille regjeringsmedlemmer for riksrett. Han ville ha alt frem i lyset for at man kunne lære av historien, men han ville verken dømme eller frikjenne personer. Hambos ord ble stående som den historiske konklusjonen: «De gjorde så godt de kunne. Deri ligger deres unnskyldning, og deri ligger deres dom.»

Da grupper av næringslivsledere i 1947 dannet organisasjonen Libertas for å overstyre de borgerlige partiene, var Hambro, med bakgrunn fra kampen mot Fedrelandslaget, sterkt kritisk.

I 1957 trakk Hambro seg tilbake og viet deretter sine siste år til å redigere månedsavisen Akkurat, til fullførelsen av sine ungdomserindringer og andre bokutgivelser, samt til arbeid som medlem av redaksjonskomiteen for Stortingets historie.

Under krigen var Hambros første hustru død i USA, og i 1946 giftet han seg med elskerinnen Gyda Christensen. Krigen hadde ødelagt hjemmet hans, og med et kort avbrudd ble paret resten av livet boende i en liten suite på Hotel Bristol.

Allerede i 1937 var Hambro tildelt storkors av St. Olavs Orden, og i 1952 fikk han Borgerdådsmedaljen i gull. Han var æresdoktor ved 11 utenlandske universiteter. Stortinget bevilget ham enstemmig en æreslønn ved da han gikk av som stortingsrepresentant i 1957. Ved hans død i 1964 ble han gravlagt på statens bekostning i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Hambros interesser spente over et vidt felt, fra det kulturelle til det politiske. Han var en flittig skribent og en stor taler. Som politiker var plattformen hans Stortinget, ikke Regjeringen.

I mellomkrigstiden var han en markant politiker, og han ble særlig berømt for sin innsats i aprildagene 1940. Han hadde noe vanskeligere for å finne seg til rette i etterkrigstidens politikk med dens sterke vekt på økonomiske og sosiale spørsmål.

Privat var Hambro kjent som en eksentrisk person.

Han hadde en dypt personlig kristen tro.

• Kortfattet norsk litteraturhistorie, 1912
• Sprogets aand og bokstavens tjenere, 1913
• Irske streiftog og studier, 1920
• Mænd og masker, 1921
• Norske næringsinteresser paa Grønland. En oversigt, 1924
• Glimt fra Amerika, 1925
• Folkeforbundet og dets arbeide, 1931
• Taler, 1931
• Kristen fornyelse. Verdens frelse og Oxford-gruppen, særtrykt av Morgenbladet, 1931
• Frydenlunds bryggeri. Træk av en norsk bedrifts historie i 75 aar, 1934
• Oslo Høire gjennem 50 år, 1934
• Amerikaferd. Av emigrasjonens historie, 1935
• Taler i tiden, 1936
• Amerika på skilleveien, 1936
• Moderne mentalitet, 1937
• Portræter og profiler, 1937
• For frihet og fred, 1939
• Powerful America. Streiflys over de Forente stater idag, 1939
• I Saw It Happen in Norway, London/New York 1940 (omarbeidet norsk utgave De første måneder, 1945)
• How to win the peace, Philadelphia 1942
• Taler i krig, 1945
• General Fleischers tragedie, i Tønsberg Blad 6., 8. og 9.12.1947
• Historisk supplement, 1947
• Far og sønn. Barndomserindringer, 1948
• De første studenterår. Ungdomserindringer, 1950
• Drømmere og dådsmenn, 1954
• Du herlige studentertid, 1956
• 7. juni – 9. april – 7. juni. Historiske dokumenter, 1956
• Statsmenn og statister, 1957
• Under den første verdenskrig, 1958
• Fra Elizabeth I til Winston Churchill. Studier i engelsk politikk, 1960
• Ungdom, 1963
• Dagboksblade og aktstykker til regjeringsdannelsen i 1945, 1964
• Norsk og nordisk. Taler, 1964
• hovedredaktør av Det Norske Storting gjennom 150 år, 4 bind, 1964

• Elverumsfullmakten
• Norge under andre verdenskrig

• Danielsen, Rolf: Borgerlig oppdemmingspolitikk 1918–40, bind 2 i Høyres historie, 1984
• Gabrielsen, Trond: C. J. Hambro som jeg kjente ham, 1967
• Gabrielsen, Trond: C. J. Hambro. Verdier og visjoner, 1986
• Gjerløw, Olaf: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 5, 1931
• Haffner, Johan F. W.: biografi i Stortinget og statsrådet 1915–45, bind 1, 1949
• Hambro, Johan: C.J. Hambro: liv og drøm, 1984
• Innstilling fra Undersøkelseskommisjonen av 1945, bind 1–3, 1946
• Lie, Trygve: Leve eller dø. Norge i krig, 1953
• Lie, Trygve: Med England i ildlinjen 1940–42, 1956
• Lie, Trygve: Hjemover, 1958
• Nordby, Trond: biografi i Storting og regjering 1945–1985, bind 1, 1985
• Norland, Andreas. Hårde tider. Fedrelandslaget i norsk politikk, 1973
• Sejersted, Francis: Opposisjon og posisjon 1945–81, bind 3 i Høyres historie, 1984
• Thyness, Paul: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
• Wyller, Thomas Christian: Frigjøringspolitikk, 1963