Siden 1400-tallet har Lusitania ofte blitt sett på som den historiske opprinnelsen til dagens Portugal. Men som Alexandre Herculano påpekte for to hundre år siden så stemmer det ikke. «Alt mangler: bekvemmeligheten av territorielle grenser, etnisk identitet, språkets tilhørighet» for å etablere en naturlig overgang mellom lusitani og portugisere.
Bruken av navnet «Portugal», i betydning av en mer eller mindre definert politisk enhet, stammer fra 1000-tallet. De eldste dokumentene skrevet på portugisisk, er fra 1214. I Europa er Portugal det eldste landet med grenser, selv om de ikke kan spores til spesifikke geografiske grenser, som fjell eller elver. Selv om grensene har vært stabile siden, gjorde det faktum at de ikke var tydelig merket at de ble gjenstand for forhandlinger fram til det nittende århundre.
Portugals doble identitet, skapt av bestemte grenser og språk, ble ytterligere forsterket av at landet ble skapt ved erobring fra et politisk sentrum, mens de fleste andre stater i Europa var en sammenslutning av ulike nasjoner. Portugal har i hovedsak konsolidert seg som en politisk konstruksjon. Hverken geografien, befolkningen, økonomien eller tradisjonene i de regionene som utgjorde Portugal, gjorde at landet skilte seg ut fra resten av den iberiske halvøya, da kalt Hispania.
I 1147 passerte en armada som skulle til Jerusalem som en del av det andre korstoget den portugisiske kysten. Armadaen besto av engelskmenn, tyskere, normannere og flamlendere. Løftet om å få æren for plyndringen av Lisboa som Alfons 1. «erobreren» ga, overbeviste dem om å angripe Lisboa, den største muslimske byen lengst vest på den iberiske halvøy. Slik ble kongedømmets grense fastlagt langs Tajo. Det skulle gå ytterligere 52 år før pave Alexander 3. anerkjente Alfons 1. som den første konge av Portugal. Det skulle ta hundre år til for at Portugal skulle vokse fram til dagens sydlige grenser ved Algarve-kysten.
På begynnelsen av 1300-tallet var den portugisiske befolkningen på mellom en million og halvannen million innbyggere. Flere kolonier av italienere, katalanere, og i mindre grad engelskmenn, flamlendere, tyskere og franskmenn knyttet til sjøfart slo seg ned i Portugal. Lisboa, som snart ble «rikets hovedstad», hadde rundt 35 000 innbyggere.
I tillegg til den kristne befolkningen fantes det to store religiøse minoriteter: maurerne, altså arabiske muslimer, og jødene. Begge minoritetene var underlagt særskilte skatter og ble anerkjent som en egen kulturell og religiøs identitet. Det kristne samfunnet under den iberiske gjenerobringen var i hovedsak ruralt og krigersk. I tillegg til Portugals perifere beliggenhet var naturressursene knappe, og befolkningen led av kronisk mangel på viktige matvarer og produkter. Under «Gjenerobringen» hadde de militære toktene og plyndringene som fulgte med en økonomisk dimensjon; plyndring var den grunnleggende måten å skaffe seg produkter, fra husdyr til korn.
Begynnelsen av 1300-tallet var en periode med ekstreme endringer i Europa som ble kalt den lille istid. Klimaet begynte å kjøle seg ned. Det påvirket jordbruket og førte til hungersnød. Portugal begynte å merke effekten av den globale nedkjølingen rundt 1320. Minst elleve jordskjelv rammet landet i løpet av det århundre, og i 1348 kom svartedauden. Flere borgerkriger brøt ut, og det ble krig mot Castilla. Totalt sett sank Portugals befolkning fra 1,5 millioner på begynnelsen av 1300-tallet til under 900 000 på begynnelsen av 1400-tallet.
Freden med Castilla ble undertegnet i 1411, og det store portugisiske eventyret, senere kalt «oppdagelsesreiser» kunne starte. Ceuta ble erobret i 1415, og ett århundre senere kontrollerte Portugal land i alle verdens kontinenter: I 1498 oppdaget Vasco da Gama sjøveien til India, og i 1500 ankom Pedro Álvares Cabral Brasil. Portugiserne fortsatte til Oman (1508), Malaysia (1511), Timor (1512), Kina (1513) og Japan (1543). Det var også en portugiser, Fernão de Magalhães, som planla og ledet den første jordomseilingen mellom 1519 og 1522.
I 1999 ble Macao, den siste portugisiske utpost, gitt tilbake til Kina. Det som gjensto var mange millioner av mennesker i Sør-Amerika og Afrika med portugisisk som morsmål, og portugisiske slektsnavn utspredt i Asia. Vi kan se i dag et glimt av denne svunne tiden i Lisboas nasjonalmuseum i form av gamle kunstverk med portugisiske kristne motiver laget av håndverkere fra India, Sør-Amerika, Kina og Afrika.
Portugals moderne historie ble for alltid merket av tre store hendelser: Diktatur, kolonikriger og den 25. april 1974. I 1910 ble monarkiet styrtet, og flere år med politisk uro fulgte etter første verdenskrig. I 1926 begikk hæren statskupp, og et par år senere kom diktatoren António Oliveira Salazar til makten. Under Salazar var landet et underutviklet diktatur som bekjempet og tapte tre kolonikriger. I 1974 kom den såkalte nellikrevolusjonen, og demokrati ble innført over en periode på to år. I 1975 oppga Portugal sine siste kolonier, og i 1976 fikk landet en demokratisk forfatning.
- For å lese om Portugals forhistorie, se Pyreneerhalvøya.
- For å lese om historien etter 1976, se Portugals samtidshistorie.
Romertid, folkevandringstid og den arabiske erobringen
Den eldste kjente befolkning i Portugal var iberere; på 500- og 400-tallet fvt. innvandret keltiske stammer. Etter år 200 fvt. fulgte romerne. Det som skulle bli Portugal var da to tredjedeler av provinsen Lusitania og en mindre del av provinsen Galicia.
Da Romerriket gikk i oppløsning, ble Portugal besatt av germanske stammer og ble omkring 400 evt. en del av det visigotiske rike. På 700-tallet ble Portugal, likesom resten av Pyreneerhalvøya, erobret av araberne.
De nesten 450 årene romerne var i Portugal ble de viktigste for landets dannelse. Romaniseringen av Portugal, administrert i provinser, distrikter og byer, var sentral i urbaniseringen. Byer ble bygd og andre, som Olisipo (Lisboa) utviklet, og nye veier bandt sammen byer og tettsteder. Innføring av kristendommen og oppgivelse av gamle templer til fordel for nye kirker var avgjørende i utviklingen av det portugisiske språket.
For portugisere i dag er den romerske arven selvinnlysende. De 700 årene mellom Romerrikets fall og grunnleggelsen av Portugal er derimot så å si glemt.
Oppdagelsene
«Å bli født liten og dø stor er å bli en voksen mann. Derfor gav Gud oss et så lite land til fødselen og et så stort til graven. For å bli født, lite land; for å dø, hele jorden; for å bli født, Portugal; for å dø, verden.» (Prest António Vieira, Preken av den hellige Antonius, 1682)
De portugisiske «oppdagelsene» (1415–1555) – Os Descobrimentos – merket Portugal og verden for alltid. De ble støttet av den katolske kirken, da hensikten var, angivelig, å etablere kristendommen og overalt fordrive muslimene. Under ledelse av prins Henrik Sjøfareren ble det arrangert en rekke handels- og oppdagelsesreiser.
Det hele begynte i 1415, da Portugal erobret Ceuta i Nord-Afrika. I 1418 oppdaget portugiserne øya Madeira, og i 1427 Azorene i Atlanterhavet. I 1446 ankom portugiserne kysten av Guinea og i 1456 ble Kapp Verde oppdaget. Slik fortsatt oppdagelsene i Afrika langs kysten av Atlanterhavet. I 1460 ble øya Santiago oppdaget, som senere skulle bli brukt til å samle slaver for transport til Amerika. I 1471 fulgte São Tomé og Príncipe, som senere ble store kakaoprodusenter.
Angola ble oppdaget i 1482 og ble etter 1500 brukt til slavehandel til Brasil, samt utvinning av diamanter, gull, bly, jern og kobber. I 1498 ble Mosambik oppdaget, som også ble brukt til slavehandel, samt utvinning av perler, elfenben og krydder.
Etter Christofer Columbus' ankomst til Amerika følte portugiserne seg berettiget til å oppdage nye landområder på kontinentet. Tordesillas-avtalen inngått 7. juni 1494 delte verden i to, mellom fremtidige portugisiske og spanske oppdagelser.
I 1500 forlot Pedro Álvares Cabral Kapp Verde og ankom landet Vera Cruz, som senere skulle få navnet Brasil. Mellom 1521 og 1557 begynte de første kapteinene å okkupere fastlandet, og Brasil ble Portugals rikeste koloni.
I 1510 erobret Afonso de Albuquerque Goa i India. Året etter var turen kommet til Melaka i Malaysia, samt områder på Sri Lanka og på Java. I 1543 ble portugiserne mellommenn i silke- og porselenshandelen mellom Kina og Japan, og i 1555 benyttet de anledningen til å okkupere Macao i dagens Kina. Slik oppdaget, erobret, okkuperte og koloniserte portugiserne ulike deler av verden og tok med seg kultur, tro, tradisjoner og språk.
Fra kongedømme til republikk
Nesten uavbrutt levde det portugisiske monarkiet videre i 771 år, fra 1000-tallet og frem til 1700-tallet. Ved to anledninger ble kontinuiteten brutt. I 1578 seilte kong Sebastian til Nord-Afrika for atter en krig mot araberne. Kong Sebastian døde ved Ksar el-Kibir, uten arvtaker. To konger ble utnevnt, men det var ikke mulig å hindre at Filip 2. av Spania, onkelen til kong Sebastian, til slutt ble utnevnt som Portugals konge.
Det skulle ta 60 år før portugiserne fikk tilbake sin formelle uavhengighet fra Spania, men Portugal forble i stor grad selvstyrt. Kong Filip 2. av Spania, nå også kong Filip 1. av Portugal, besøkte sjelden Lisboa og støttet stort sett det portugisiske parlamentets lovbestemmelser. I 1580 overrakte han til Portugal det som fortsatt regnes som et av verdens fineste malerier, og til den dag i dag kan Sankt Antonius' fristelser, Hieronymus Boschs triptykon, beundres i Lisboas nasjonalmuseum, Museu Nacional de Arte Antiga.
Det andre bruddet med det portugisiske kongedømmet, som kom to hundre år senere, var kortvarig, men fikk langt større konsekvenser. Under Napoleonskrigene førte den franske fastlandsblokaden av Storbritannia til at franskmennene under general Junot i 1807 besatte Portugal. Kongefamilien flyktet til Brasil. I 1820 vendte kongen, Johan 6., fra Brasil. Prinsregent Pedro, som forble i Brasil og styrte landet på vegne av sin far, kong Johan 6., erklærte Brasils løsrivelse fra Portugal.
Resten av 1800-tallet var Portugal preget av indre strid, revolusjoner og militære kupp. Det var strid mellom en klerikal politisk retning, som en tid ble støttet av Frankrike, og en mer liberal og antiklerikal, som fikk britisk støtte. I begge retninger spilte militærvesenet en avgjørende rolle, og de stridende grupper støttet seg gjerne til forskjellige grener av kongehuset. I 1895 gikk daværende regjering inn i et såkalte «diktatur», det vil si med lovfesting ved lovdekret og et lukket parlament. Mot slutten av århundret oppstod en republikansk bevegelse med tilknytning til den tredje republikk i Frankrike, og en anarkistisk preget og svakt organisert arbeiderbevegelse.
I årene 1904–1906 var parlamentet åpent i kun tre måneder, og det ble avholdt hele fire parlamentsvalg. Kongen Carlos 1. ble angrepet fra alle hold: «Alt dårlig er gjort av kongen», ble slagordet. I 1908 ble både kongen og kronprinsen myrdet. Kongens andre sønn ble konge under navnet Manuel 2., men i 1910 brøt det ut et republikansk opprør. Kongen flyktet, og i 1911 ble det vedtatt en republikansk forfatning. Samme år ble det vedtatt at kirken skulle skilles fra staten.
Under første verdenskrig var Portugal nøytralt, men i 1916, etter at regjeringen på anmodning fra England beslagla rundt 70 tyske skip i portugisiske havner, erklærte Tyskland krig mot Portugal. Portugal sendte en styrke til vestfronten og tillot de allierte å bruke portugisiske havner. I Afrika førte konfrontasjonen med de tyske koloni styrkene til en militær okkupasjon av det sørlige Angola og nordlige Mosambik, områder som grenset til tyske kolonier. Med rundt 80 000 soldater i utlandet – 50 000 i Belgia og 30 000 i Afrika – var den portugisiske krigsinnsatsen betydelig, den største siden krigene mot Frankrike i 1807–1814.
Salazar og den «Nasjonale revolusjonen»
Ved freden i Versailles i 1919 fikk Portugal Kionga, en liten region i det tyske Øst-Afrika som ligger ved munningen av Ruvuma-elven. Statsgjelden hadde økt raskt under krigen, og landet hadde store finansielle problemer.
I 1926 ble regjeringen fordrevet ved et militæropprør. Det militære diktaturet som etterfulgte ble godt mottatt av mange, blant annet dikteren Fernando Pessoa: I et land uten «et legitimt institusjonelt liv», må militæret selv «være regimet». I 1927 tok general Óscar de Fragoso Carmona makten. I 1928 ble han valgt til president. Den virkelige politiske makten lå imidlertid hos António de Oliveira Salazar. Salazar ble finansminister i 1928 og statsminister i 1932, og han satt med makten i Portugal helt frem til 1968. I 1933 fikk han vedtatt en korporativ forfatning, som trådte i kraft i 1935.
Det lyktes ham å skape stabile finanser, til tross for verdens finanskrise i årene 1929-1931. Men de grunnleggende sosiale problemene ble ikke løst. Under den spanske borgerkrigen støttet Salazar den spanske fascistiske diktatoren Francisco Franco, men uten å gripe direkte inn i kampene. I juli 1940 sluttet Portugal vennskapspakt med Spania. Men mens Franco utnevnte seg «Guds soldat» og mente at «den nye politiske ordenen ville nødvendigvis bli totalitær», var Salazar helt annerledes. Han ville heller ikke «leve farlig» som Mussolini. «Det jeg har satt meg fore, er å få Portugal til å leve normalt.» Salazar var opptatt av å «få ned den politiske feberen» i landet og ønsket å etablere et «intelligensens diktatur», «uten entusiasme eller heltemot». I motsetning til Franco og Mussolini trodde han ikke på «den allmektige staten». Han ønsket det han mente å være «naturens hensikt», med bukoliske landsbyer fortsatt uten innlagt vann, «med fontener der kvinner, koner og mødre kunne møtes, sosialisere og høre dagens nyheter.»
Under andre verdenskrig var stemningen i Portugal alliertvennlig, men regjeringen erklærte seg nøytral. Ved en avtale i 1943 ble imidlertid Azorene stilt til Storbritannias og USAs disposisjon, som base for de alliertes flåte og flyvåpen. Portugal ble medlem av NATO i 1949 og av FN i 1956.
Ved presidentvalget i 1958 kom kritikk mot Salazars «Den Nye Stat» til uttrykk, idet opposisjonens motkandidat, general Humberto Delgado, fikk 23,5 prosent av stemmene. I 1960-årene fikk Portugal økte problemer i sine oversjøiske besittelser, da det flere steder i Afrika oppstod aktive frigjøringsbevegelser. I 1961 rykket indiske styrker inn i Goa, Daman og Diu i India, og områdene ble, til tross for portugisiske protester, erklært innlemmet i India. Portugals politikk i sine afrikanske kolonier førte til sterk kritikk av landet i FN, og fra afrikansk hold ble det flere ganger oppfordret til sanksjoner mot Portugal. I 1968 falt Salazar fra en stol og og slo seg i hodet. President Américo Tomás utnevnte Marcelo Caetano til ny statsminister. Salazar døde to år senere. Den dag i dag spekuleres det i om Salazar noensinne forsto at han ikke lengre var statsministeren.
Kolonikrigene
Regimet som Salazar døpte Den nye staten, var ment å være et konservativt og autoritært styresett, men på ingen måte fascistisk, slik Mussolini forsto det. Men kolonikrigene som startet i 1961 endret alt. Sensuren ble strengere og fengsling av opposisjonelle utbredt, med 30.000 fanger fram til 1974. Den portugisiske etterretningstjenesten nølte heller ikke med å torturere fanger og myrde fremtredende politiske figurer. Humberto Delgado, som kunne stilt til valg i 1958, ble kidnappet og drept av den portugisiske etterretningstjenesten PIDE i 1965. I 1969 ble Eduardo Mondlane, leder for frigjøringsbevegelsen i Mozambik, myrdet da han åpnet en pakke som inneholdt en bombe. I 1973 ble Amílcar Cabral, leder for det afrikanske partiet for Guineas og Kapp Verdes uavhengighet (PAIGC), myrdet i Conakry.
Den 4. februar 1961 ble et fengsel og en politistasjon angrepet i Luanda, Angolas administrative hovedstad. Massakrer av 1200 portugisere ble begått i den nordlige delen av territoriet. Gårder og politistasjoner ble nedbrent. Myndighetene publiserte mange bilder av lemlestede lik for å sjokkere publikum. I en tale til portugiserne 13. april sa Salazar at hans mål var å dra «til Angola, raskt og med makt!».
Festningen Johannes Døperens av Ajudá, grunnlagt i Vest-Afrika i 1680 av portugiserne som handelsstasjon for slaver, ble i august 1961 den første tapte koloni i det 20. århundre. Noen måneder senere, tok mer enn 450 år med portugisisk styre i Goa, Daman og Diu i India slutt. Å forsvare koloniene ble fra første stund fremstilt som en krig på liv og død: «Jeg ser ikke for meg at det blir våpenhvile eller portugisiske fanger, og det vil heller ikke bli overgitt noen skip, for jeg mener at soldater og sjømenn enten seirer eller dør», sa Salazar.
Krigene spredde seg raskt: i 1963 ble det Guineas sin tur; der tapte portugisere i 1964 en kamp som varte uavbrutt i hele 72 dager. I september 1964 begynte kampene i Mosambik. Fra 1965 foregikk krigen samtidig på alle tre fronter.
Kolonikrigene varte i 13 år. Nitti prosent av landets unge mannlige befolkning ble mobilisert og militærtjenesten var på tre år. Den lokale rekrutteringen utgjorde omtrent halvparten av kontingentene i de tre afrikanske territoriene. 8 831 unge portugisiske menn døde og 15 507 ble uføre. Antallet døde og sårede afrikanere, som kan ha nådd 100 000, er ennå ikke talt opp.
Nellikrevolusjonen
Misnøyen med regimet vokste, ikke minst etter at de militære styrkene led tilbakeslag i de portugisiske besittelsene i Afrika. Ledet av en gruppe offiserer ble det gjennomført et statskupp 25. april 1974, den såkalte «nellikrevolusjonen». I løpet av an periode på to år ble det innført demokrati i løpet av en toårsperiode. General António de Spínola overtok som president. En sivil regjering ble dannet, og den politisk radikale oberst Vasco Gonçalves tok ledelsen, med sosialisten Mário Soares som utenriksminister. Spínola gikk av i protest mot venstrepolitikken som ble ført, og han ble etterfulgt av den tidligere generalstabssjef Francisco da Costa Gomes.
Et forsøk på motkupp av ekspresident Spínola i mars 1975 førte ikke frem. Valget på grunnlovgivende forsamling på årsdagen for kuppet ble en seier for de demokratiske partiene. Ved parlamentsvalget året etter ble sosialistpartiet størst. Revolusjonen førte til at de tidligere portugisiske koloniene i Afrika – Angola, Mosambik og Guinea-Bissau – oppnådde selvstendighet i 1975.
I den demokratiske forfatningen av 1976 fikk det militære revolusjonsrådet funksjonen som presidentens rådgivere og garantister for den nye orden som var etablert. Flere ganger satte rådet seg imot reformer som brøt med de sosialistiske ideene som spilte en sentral rolle for De væpnede styrkers bevegelse i 1974 og som ble nedfelt i forfatningen, blant annet var reprivatisering av bankene et langvarig konflikttema. I 1974 begynte en lenge etterlengtet jordreform, med opprettelse av kollektivbruk for jordløse landarbeidere. I tillegg til en omfattende statlig ekspropriering ble store områder overtatt illegalt, og måtte senere leveres tilbake.