Argentina er en republikk i Sør-Amerika som grenser til Chile i vest, til Paraguay og Bolivia i nord, og til Brasil og Uruguay i øst. Storparten av landet er lavland med Pampasregionen som et økonomisk kjerneområde. Vest i Argentina ligger Andesfjellene og i øst har landet en lang kystlinje mot Atlanterhavet. Målt i areal er Argentina Sør-Amerikas nest største land etter Brasil og nummer åtte i verden. Argentina er et av verdens mest urbaniserte land, der 93 prosent av befolkningen bor i byer.
Innbyggertallet var i 2022 på 46 millioner (INDEC). Omkring 90 prosent av den argentinske befolkningen er etterkommere etter europeiske immigranter som kom til Argentina på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. De fleste er av spansk eller italiensk opprinnelse.
Landet ble kolonisert av Spania i første halvdel av 1500-tallet og fikk sin uavhengighet i 1816. Argentina gjør krav på en sektor av Antarktis, samt Falklandsøyene, på spansk Islas Malvinas.
Navnet 'Argentina' er avledet av Tierra Argenta, 'Sølvlandet'. Det kommer av elva Rio de la Plata (Sølvelven) som de første spanske erobrerne feilaktig trodde hadde store sølvforekomster ettersom urbefolkningen handlet med sølv.
Argentinas nasjonalsang er Oíd, mortales, el grito sagrado Libertad.
Geografi og miljø
Argentina utgjør sammen med Chile og Uruguay den sørligste delen av det amerikanske kontinentet, kalt Cono Sur. Landet har et areal på 2 780 400 kvadratkilometer.
Argentina er et stort og langstrakt land preget av variasjon i topografi og natur. I den svært fruktbare Pampasregionen mellom La Plata, Paraná og Chaco ble det tidligere dyrket hvete og mais, og store kvegflokker gikk og beitet. De siste årene har det her i økende grad blitt plantet genmodifisert soya som nå er landets viktigste eksportprodukt. Andesfjellene markerer grensa mot Chile i vest. I provinsen Mendoza, Argentinas viktigste vindistrikt, finner vi Aconcagua som er Amerikas høyeste fjell på 6962 meter over havet. Nordøst i Argentina karakteriseres naturen av et subtropisk klima. Der ligger Iguazúfallene, de store fossefallene på grensen til Paraguay og Brasil. Dette er en av landets største turistattraksjoner. Sør for Pampasregionen ligger Patagonia. Det vestlige Patagonia er fuktig, fjellrikt med skoger og store innsjøer formet av isbreer. Det østlige Patagonia er tørt og bekledd med busker.
På grunn av sin utstrekning har Argentina også et variert klima. Størstedelen har likevel et temperert klima, mens det helt i nord er et tropisk klima og helt i sør et subarktisk klima. Hvis man regner med Antarktis, har landet også et arktisk klima.
Subtropiske planter dominerer floraen i nord. I de midtre områdene (Pampasregionen) fantes det opprinnelig ikke trær, men menneskelig aktivitet har innført blant annet eukalyptus. Sørover mot Patagonia finnes mange typer urter og busker. Argentinas nasjonaltre og -blomst heter «el ceibo» (Erythrina crista-galli).
I det tropiske nord er det blant annet pumaer, jaguar, aper og kaimaner. På steppene finnes beltedyr, nandu og rever. I fjellene lever lamaer og andeskondoren, mens delfiner, hvaler og spekkhoggere lever på og ved kysten.
- Les mer om Argentinas geografi, Klima i Argentina, Planteliv i Argentina og Dyreliv i Argentina.
Folk og samfunn
Ifølge foreløpige resultater fra folketellingen i 2022 har Argentina en befolkning på 46 millioner: 51,8 prosent kvinner og 48,2 prosent menn. Forventet levealder er 80,2 år for kvinner og 74,2 år for menn. I 2020 fødte hver kvinne i Argentina i gjennomsnitt 1,9 barn.
I 2020 identifiserte 955 032 argentinere seg som amerikanske urfolk eller etterkommere av urfolk.
- Les mer om Argentinas befolkning.
Stat og politikk
Argentina er en republikk som består av 23 provinser samt hovedstaden Buenos Aires. Grunnloven fra 1853 slår fast at landet skal ha et føderalt styresett der provinsene og hovedstaden er delvis autonome. Presidenten velges for fire år av gangen og kan sitte maks to perioder etter hverandre. Dersom ingen kandidater får flertall i første valgomgang, gjennomføres et nytt valg der man stemmer på de to kandidatene som fikk flest stemmer i første runde.
Det argentinske forsvaret er delt i tre: hæren, luftforsvaret og marinen. Det er ikke obligatorisk militærtjeneste i landet. Hver provins har sitt eget politi, men samarbeider i visse saker med det føderale politiet.
Argentina er medlem av ulike internasjonale organisasjoner, blant annet Mercosur, FN og FNs særorganisasjoner som Verdensbanken og Verdens handelsorganisasjon, samt Organisasjonen av amerikanske stater. Argentina støtter de fredsbevarende på Kypros med politi og militært personell. Landet krever full råderett over de britiske Falklandsøyene.
- Les mer om Argentinas politiske system og Argentinas forsvar.
Historie
De eldste sporene etter mennesker i det som i dag er Argentina er fra 11 000 år før vår tidsregning. I Santa Cruz finnes det hulemalerier som daterer seg til 7300 fvt. og er på UNESCOs liste over verdens natur- og kulturarv. Landet hadde permanente bosetninger som var del av Inkariket i nord, og spredte nomadiske jegere og sankere på pampasen og i sør frem til spanjolene kolonialiserte landet i første halvdel av 1500-tallet og beholdt makten i tre hundre år.
Det som i dag er Argentina var under det spanske kolonistyret del av Visekongedømmet Peru (El Virreinato de Peru) med hovedsete i Lima. Med unntak av de nordvestlige delene av landet var det begrenset aktivitet de to første århundrene. I 1776 ble områdene langs og rundt utløpet av La Plata-elven utskilt som en egen enhet kalt Visekongedømmet Rio de la Plata. Dette omfattet også deler av det som i dag er Paraguay og Uruguay. Hovedstaden Buenos Aires ble etter hvert en viktig kommersiell havn gjennom eksport av lær, tørket storfekjøtt og sølv fra gruvene i Potosí. Resten av landet, sør og nord for pampasen, var fortsatt utenfor kolonimaktens kontroll. I 1806 og 1807 var det to engelske invasjoner, som ble nedkjempet av lokale militser i hovedsak etterkommere etter spanjoler som hadde bodd i Argentina i flere generasjoner. Dette ble en inspirasjon for motstanderne av den spanske kolonimakten og viste at den var svekket og ikke i stand til å forsvare koloniene.
25. mai 1810 ble en lokal regjeringsjunta etablert. Det markerte slutten på det koloniale visekongedømmet og begynnelsen på kampen for uavhengighet fra Spania. Argentina ble selvstendig 9. juli 1816, men det var ingen enighet om hvordan landet skulle bygges. Perioden som fulgte var preget av indre uro og til dels væpnet konflikt. Landet var delt i to: Elitene i Buenos Aires som ville ha en sentralisert stat med Buenos Aires som hovedstad og elitene i de 13 provinsene som eksisterte på det tidspunktet som ville ha en føderal stat med begrenset sentralmakt og utvidet selvstyre for provinsene. Grunnloven av 1853 etablerte en statsstruktur som kombinerte selvstyre for provinsene under en felles sentral regjering styrt av en president.
I andre halvdel av 1800-tallet var Argentina preget av sterk økonomisk vekst. Med økt industrialisering i Europa og USA steg etterspørselen etter landbruksprodukter fra den argentinske pampasen. Der ble det satset stort på hvete og maisproduksjon for eksport. Kjøtteksport var mer komplisert. Ettersom det lokale kveget som ble innført til Argentina av de første spanske conquistadorene på 1500-tallet ikke falt i smak i Europa, måtte de bygge opp nye kvegflokker basert på importerte rasedyr fra England. Dessuten var europeerne interessert i ferskt kjøtt, ikke saltet og tørket slik som kjøttet som tidligere ble solgt som salvemat i Brasil og Karibia. Først da fryseteknologien ble introdusert på 1880-tallet ble det fart i kjøtteksporten. Den økonomiske veksten var imidlertid avhengig av to andre ting som var mangelvare i landet: arbeidskraft og kapital. Arbeidskraften ble skaffet gjennom en massiv innvandring fra Europa. Omfattende rekrutteringskampanjer ble satt i gang i en rekke europeiske land i første omgang for å dekke behovet innen landbruket på pampasen, men også til den raskt voksende byutviklingen i Buenos Aires. Utenlandske investeringer økte kraftig, og spesielt briter og amerikanere investerte i utbygging av havner, jernbane og fryserier for å kunne eksportere kjøtt og andre landbruksprodukter. Her var også behovet for arbeidskraft stort.
Samtidig som det forgikk en eksplosiv utvikling i Pampasregionen var store deler av landet i nordøst og sør for pampasen utenfor styresmaktenes kontroll. Dette ble opphavet til den såkalte Conquista del desierto – erobring av "ørkenen". Hæravdelinger ble sendt ut for å legge landet under seg. "Ørkenen" var imidlertid bebodd av urbefolkning som gjorde motstand og ble drept eller drevet på flukt dersom de ikke var villige til å bli «sivilisert og integrert» i det nye regimet. Før de militære beveget seg videre, ble det bygget fort for å forsvare og trygge de erobrede områdene for de som skulle slå seg ned der. «Gobernar es poblar» – å styre er å befolke – var tidens slagord. Etter at de militære hadde gjort sitt, kom europeiske immigranter som hadde fått tildelt jord i disse «frigjorte» områdene. Dette førte til en omfattende strøm av familier fra hele Europa, men særlig fra Sør- og Mellom-Europa som endte opp som bønder (colonos) på den argentinske landsbygda. I perioden 1860–1930 immigrerte om lag 6 millioner fra Europa. De fleste fra Spania og Italia.
De europeiske immigrantene som slo seg ned i Buenos Aires tok med ideer om sosialisme og anarkisme. Fagforeninger ble dannet, og det ble mobilisert motstand mot konservativt godseiervelde og sosial ulikhet. Fagforeningene har etter den tid stått sterkt i landet. Fra 1900 og fram til 1930 var Argentina, i kraft av å være en av verdens fremste eksportører av landbruksprodukter, blant de ti rikeste land i verden. Denne perioden var preget av en voksende middelklasse og liberalistiske regjeringer. Blant annet ble det innført stemmerett for alle menn i 1912 og en universitetsreform i 1918 som gjorde studier tilgjengelig for folk flest. Det gikk imidlertid 35 år før argentinske kvinner fikk stemmerett. Det skjedde i 1947 gjennom den såkalte Evita-loven, oppkalt etter Eva Perón.
Argentina ble hardt rammet av sammenbruddet på New York-børsen i 1929 og påfølgende nedgang i internasjonal handel. Etterspørselen etter de tradisjonelle argentinske eksportproduktene falt dramatisk. Mindre eksport kombinert med fortsatt stor etterspørsel etter importerte produkter førte til enorme underskudd på betalingsbalansen og sosial uro. I påvente av en langvarig internasjonal krise satte den argentinske regjeringen i gang en økonomisk omorganisering med sterk vekt på importsubstitusjon gjennom utvikling av nasjonale industrier, konsentrert om produksjon av forbruksvarer, maskiner og annet produksjonsutstyr.
Perioden 1930–1983 var preget av politisk uro og militær innblanding i politikken. Det ble gjennomført seks statskupp, og de militære styrte landet i til sammen 25 år. De militære innsatte 14 diktatorer under tittelen «president» som i gjennomsnitt satt i 1,7 år. Innimellom kuppene vekslet demokratiske valgte regjeringer fra Unión Civica Radical (et liberalt parti ofte referert til som de radikale) og Partido Justicialista (også kalt de peronistiske ettersom partiet i sin tid ble grunnlagt av Juan Domingo Perón).
Perón kom til makta ved valg i 1946. I løpet av hans tid som president ble en rekke velferdsreformer gjennomført, blant annet minimumslønn, ubegrenset og gratis universitetsutdanning og en rekke sosiale rettigheter som kom de fattige til gode. Han og hans regjering hadde en fordel av at Europa lå i ruiner etter andre verdenskrig ettersom landet da kunne låne ut penger og bruke inntjeningen på reformer. Perón ble og blir også i dag kritisert for å ha fascistiske trekk. Han hadde blant annet sterke bånd til Benito Mussolini.
Perón ble styrtet ved et militærkupp i 1955, og de militære fortsatte å prege landet. I tiåret som fulgte ble flere valgte presidenter avsatt med militærets medvirkning, mens Perón aktivt fortsatte å påvirke det politiske livet i Argentina fra sitt eksil i Madrid.
I 1973 ble Perón igjen president i landet, og ved hans død i 1974 overtok hans andre kone Isabel Perón vervet. Hun ble avsatt i 1976 da militæret tok makten gjennom et nytt statskupp. Militærjuntaen satte grunnloven til side, og gjennomførte arrestasjoner, henrettelser og andre alvorlige brudd på menneskerettighetene. Så mange som 30 000 mennesker forsvant i løpet av perioden, og den dag i dag jobber organisasjoner i Argentina med å finne ut hva som hendte med disse. I denne perioden ble det ført en neoliberal økonomisk politikk der utenlandsgjelden steg dramatisk.
I 1982 tapte Argentina Falklandskrigen mot Storbritannia. Som følge av dette ble det i 1983 igjen gjennomført demokratiske valg og dette satte punktum for over femti år med militær innblanding. Tiden som fulgte var preget av økonomisk krise og ekstrem inflasjon. Peronisten Carlos Saúl Menems nyliberale medisin (1989–1999) var privatisering av praktisk talt alle statlige selskaper, noe som i sin tur førte til skyhøy arbeidsledighet, økt fattigdom og enorm utenlandsgjeld.
Da den økonomiske og sosiale krisa kulminerte i 2001 ble det gjennomført ulike reformer som skulle redusere det store statlige underskuddet for å få nye lån fra Det internasjonale pengefondet. Blant annet ble det en kraftig devaluering av pesoen og forbud mot fritt å ta ut penger fra egne bankkontoer. Misnøyen var nå eksplosiv og store folkemengder strømmet ut i gatene i Buenos Aires og andre byer. President Fernando de la Rúa erklærte unntakstilstand, og politi og demonstranter barket sammen flere steder. 20. desember hadde situasjonen eskalert såpass at de la Rúa valgte å trekke seg. Han ble erstattet av en ny president som også valgte å trekke seg etter mindre enn to uker. Da Eduardo Duhalde ble president i januar 2002, ble det iverksatt ulike tiltak som skulle få landet ut av den økonomiske situasjonen.
Néstor Carlos Kirchner ble valgt som president i 2003. Hans regjering satset sterkt på økt eksport, særlig av genmodifisert soya som etter hvert ble landets viktigste eksportvare. Gjennom blant annet økte eksportavgifter på landbruksprodukter skaffet den midler til offentlige satsninger som subsidier og sosiale programmer for å omfordele inntekter og motvirke fattigdommen. I hans presidentperiode ble fattigdommen og arbeidsløsheten mindre. Han stilte ikke som presidentkandidat i 2007. Det gjorde imidlertid hans kone Cristina Fernández de Kirchner. Hun vant valget og ble den første valgte kvinnelige president i Argentina. I 2011 ble hun gjenvalgt for en ny periode på fire år.
Mauricio Macri ble vant presidentvalget i november 2015. Han representerte en allianse av anti-peronistiske partier kalt Cambiemos (La oss endre!). For første gang hadde Argentina en president som ikke var utgått fra et av de to dominerende politiske partiene. Hans regjering gjorde om på mange av endringene som var innført av Kirchner-regjeringene, blant annet opphevelse av valutakontroll, fjerning av en rekke subsidier og fjerning eller reduksjon av eksportavgiftene.
Ved valget i 2019 kom peronistene igjen til makten, denne gang med Alberto Fernández som ny president og mektige Cristina Fernandez de Kirchner som visepresident. Han representerte riktignok venstrekoalisjonen Frente de todos (Alles front), men ble gjerne omtalt som en president uten en plan ettersom enhver beslutning måtte diskuteres og godkjennes av visepresidenten. Han tok ikke gjenvalg i 2023. I dette valget var Fernandez sin finansminister som stilte som kandidat for peronistene. Økonomien var på et lavmål i hans periode med en galopperende inflasjon. I november 2023 tapte han mot Javier Milei.
- Les mer om Argentinas historie og Argentinas samtidshistorie.
Økonomi og næringsliv
Etter den økonomiske krisa på begynnelsen av 2000-tallet var det en sterk vekst i argentinsk økonomi: Fram til 2011 var den på mellom 7 og 9 prosent i året. Denne veksten hadde i stor grad sammenheng med en rask utbredelse av genmodifisert soya som ble introdusert i landet i 1996 og revolusjonerte landbrukssektoren. Argentina er nå verdens tredje største soyaprodusent og den største eksportøren av bearbeidet soya (olje, mel og biodiesel). Soya har blitt landets viktigste eksportvare, hvorav det meste går til Kina, som i dag er Argentinas nest største handelspartner etter Brasil.
De senere år har veksten avtatt og økonomien har gått tilbake siden 2016, blant annet grunnet tørke i landbruket, utenlandsgjeld og høy inflasjon. I 2023 ligger inflasjonen på 138 prosent. Den generelle levestandarden har gått tilbake, og om lag 40 prosent av befolkningen lever nå i fattigdom (INDEC, 2023).
Argentina har verdens 24. største bruttonasjonalprodukt (BNP) målt i absolutte tall. Men regner man per innbygger, ligger landet på 63. plass i verden, med 13 904 dollar (Worldometer 2022).
I 2022 eksporterte Argentina varer til utlandet for totalt 88,4 milliarder amerikanske dollar (INDEC 2022). Størstedelen av eksportverdien består av produkter fra landbruket som soya, mais, hvete, storfekjøtt, vin, frukt og biodiesel. Landet eksporterer også olje, gass og mineraler.
Argentina importerte i 2022 varer for 81,5 milliarder amerikanske dollar (INDEC, 2022). Importen omfatter blant annet maskiner, kjemikalier, jern, stål og kull fra land som Brasil, Kina, USA, Mexico og Tyskland.
Turisme er viktig for Argentina. Rundt seks millioner turister besøker landet årlig. I Latin-Amerika er det kun Mexico som har flere besøkende.
- Les mer om Argentinas økonomi og næringsliv og Mynt, mål og vekt i Argentina.
Kunnskap og kultur
Når argentinere snakker om sin kultur og sine bidrag til verdenskulturen, er det to ting som umiddelbart nevnes: tango og fotball. Det er vel det de fleste ikke-argentinere også forbinder med landet.
Tangoen oppsto blant innvandrerne i de fattige havnekvarterene i Buenos Aires og Montevideo på slutten av 1800-tallet. Dansen er en blanding av afrikanske og europeiske dansetradisjoner, mens musikken er preget av ulike europeiske musikkstiler. Fra barer og buler i havnekvarterene spredte tangoen raskt seg til innvandrerbydelene og ble etter hvert populær i hele det argentinske samfunnet.
I 2008 sendte Argentina og Uruguay inn en felles søknad om å få tangoen med på UNESCOs Verdensarvliste, noe som ble innvilget i 2009.
- Les mer om Dans i Argentina.
Fotball er den desidert mest populære sporten i Argentina. Argentinere flest er lidenskapelige fotballelskere og supportere. Landet har fostret noen av de beste spillerne gjennom tidene og levert talenter til de store europeiske ligaene. Navn som Diego Maradona og Lionel Messi er kjent selv for folk verden over som aldri har interessert seg for fotball. I følge FIFA er det totalt over 2,5 millioner spillere i landet fordelt på nesten 3800 klubber. Barn og voksne spiller fotball i gater og på løkker, så vel som i organiserte ligaer. Det er ikke uvanlig at foreldre oppmuntrer barna sine til å satse på en karriere innen profesjonell fotball.
Som i andre land har argentinsk fotball vært mannsdominert selv om kvinnene har vært aktive som supportere. Det tok hundre år fra den første nasjonale ligaen ble opprettet for menn i 1891 til kvinnene fikk sin nasjonale liga i 1991. Kampene mellom storklubbene Boca Juniors og River Plate kalles El Superclásico, og er verdt et besøk for fotballinteresserte.
Vin er en viktig del av det argentinske kjøkken og den argentinske økonomien. Argentina er verdens femte største vinprodusent og den største i Sør-Amerika. Malbec-vinen er den mest kjente, men etter hvert produserer landet vin av flere druetyper og av høy kvalitet. De fleste vingårdene ligger i Mendoza-provinsen men det produseres vin også flere andre steder, blant annet i Salta-provinsen og i Patagonia. Vinkonsumet i Argentina har gått gradvis nedover siden 1970 da det lå på 91 liter per innbygger per år. I 2022 var det nede på 18 liter per person per år.
Vin er imidlertid en viktig del av argentinernes signaturmåltid asado. Dette er som oftest storfekjøtt som er grillet på trekull der man bruker flere deler av dyret. Det er en sosial begivenhet der grillen og kjøttet ofte tilberedes utendørs av menn. Det handler om mye mer enn mat og drikke, det har blitt et symbol på «argentinskhet» med røtter i gauchokulturen. Det argentinske kjøkken er imidlertid også i stor grad preget av europeisk innvandring med bruk av olivenolje, pasta og salater. I den nordvestlige delen av landet er det større innslag av matretter med forankring i tidlig spansk og indiansk tradisjon som locro, tamales, charqui og empanadas.
Argentina er et land som er rikt på kunst og kultur. Forfatterne Jorge Luis Borges og Julio Cortazar er blant de mest kjente. Filmregissøren Fernando Solanas, komponistene Astor Piazzolla og Alberto Ginastera, musikerne Atahualpa Yupanqui, Mercedes Sosa, Charly García og Fito Páez, samt gruppene Bersuit Vergarabat, Soda Stereo og Attaque 77, er andre kjente kulturpersonligheter.
Den argentinske grunnloven fra 1853 slår fast at hver provins har ansvaret for å sikre en god utdanning til sin befolkning. Under nasjonsbyggingen på 1800-tallet var utdanning et viktig virkemiddel. Makthaverne brukte skolene som en arena der immigranter og innfødte ble opplært i de delene av historien og kulturen som makthaverne ville fronte. Det ble forbudt å snakke utenlandske morsmål på skolen. En felles utdanning skulle sivilisere folket og forene nasjonen.
På begynnelsen av 1900-tallet gjorde unge fra middelklassen i de store byene, som hadde økt kraftig som følge av immigrasjon, opprør. De krevde modernisering og demokratisering av et universitetssystem som var elitistisk og geistlig. Resultatet ble Universitetsreformen av 1918, som slår fast at alle skal ha rett til høyere utdanning, at hvert universitet skal være autonomt, og at studentene skal være representert i beslutningsorganene. På 2000-tallet ble det bestemt at man ikke skal bruke mindre enn seks prosent av BNP på utdanning, men landet har enn så lenge ikke nådd målet. Gratis utdanning gjelder bare ved offentlige skoler og universitet.
- Les mer om Teater i Argentina, Film i Argentina, Massemedier i Argentina, Argentinas litteratur, Kunst i Argentina, Musikk i Argentina og Skole og utdanning i Argentina.
Argentina og Norge
Den norske ambassaden i Buenos Aires dekker i dag Bolivia, Uruguay og Paraguay i tillegg til Argentina. Helt siden 1906 har Norge hatt diplomater stasjonert i landet. Norges tidlige representasjon i landet skyldes den store norske tilstedeværelsen innen skipsfart.
Argentina er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo.
Når det gjelder handelsmessige forbindelser er det en del kontakt mellom Norge og Argentina. Det norsk-argentinske handelskammer som ble opprettet i 2008 tilrettelegger for handelsforbindelser og investeringer mellom de to landene. Norske selskaper innen blant annet den maritime sektoren, aluminiumsindustri, fiske, gjødselproduksjon og treindustri er representert i Argentina.
Norge har også statlig utviklingssamarbeid med Argentina. Dette foregår ved at Norge støtter internasjonale (ikke-statlige) organisasjoner som i sin tur støtter konkrete utviklingsprosjekter i Argentina.