Babylon

På akkadisk het byen bab ili, «guds port». I Det gamle testamentet og Tanakh har byen fått navnet Bavel (norsk Babel), avledet av det hebraiske verbet b l l, som betyr «å blande eller forvirre». Vårt Babel er igjen avledet av dette. Babylon er den greske formen. I jødisk og kristen tradisjon er Babylon best kjent gjennom myten om Babels tårn, der menneskenes handlinger fører til at Gud (JHVH) sprer dem over hele verden og forårsaker at de ikke lenger snakker samme språk (1. Mosebok kapittel 11, vers 1–9).

Byens tidligste historie er ukjent. Den er allerede omtalt i kileskrifttekster fra Sargon 1 av Akkads tid, cirka 2350 fvt. Midten av 2000-tallet fvt. var et høydepunkt i urbaniseringsprosessen i det sørlige Mesopotamia. Denne skyldtes i første rekke utviklingen av en avansert vanningsteknologi og førte til omfattende økonomisk vekst i området.

Babylon hadde begrenset betydning i Ur III (siste tredjedel av 2000-tallet fvt.), men da kong Hammurabi (cirka 1792–1750 fvt.), grunnleggeren av Det gammelbabylonske riket, gjorde den til da ubetydelige byen til sin hovedstad, var grunnlaget lagt for Babylons senere storhetstid. Nesten ikke noe arkeologisk materiale er bevart fra Hammurabis tid. Dette skyldes blant annet det høye grunnvannsspeilet i området.

De skriftlige kildene til Babylons historie er relativt fåtallige. Den greske historieskriveren Herodots (400-tallet fvt.) beskrivelse av byens templer og murer er neppe helt pålitelig. Bibelske kilder spiller bare en viss rolle. De viktigste opplysningene kommer fra arkeologien. Byens bygninger, som var konstruert av teglstein, var sammenrast og lå begravet under mange meter tykke lag med sand. Utgravninger, som fant sted med finansiering fra både Det kongelige museet i Berlin og Det tyske orientselskap på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, avdekket etter hvert både rester av bygninger, store mengder glaserte teglstein og tavler med kileskrift.

De fant en rekke monumentalbygninger fra Nebukadnesar 2s nybabylonske by: tre store kongepalasser, en rekke tempelbygninger og mange bolighus. Hans kongepalass omfattet en dekorert tronsal, hvis vegger var utsmykket med relieffer av glasert teglstein. Både tronsalens fasade og den praktfulle Ishtar-porten ble rekonstruert med originale materialer og befinner seg i Pergamonmuseet i Berlin. Lenge trodde man at de legendariske hengende hager var en del av anlegget, men den nøyaktige plasseringen av disse er ikke fastslått.

Tyske arkeologer gjenopptok utgravningene i 1970, og konsentrerte seg særlig om restene av zigguraten. Fra 1978 til 1989, under Saddam Hussein, foretok irakiske kulturmyndigheter både videre utgravninger og rekonstruksjon av flere monumenter – ifølge arkeologene ikke alltid korrekte.

Byen lå på begge sider av Eufrat, den eldste delen på den østlige bredden. Byen var beskyttet av doble murer, den ytre muren var mer enn fem meter tykk. Med jevne mellomrom var det reist store forsvarstårn. Minst åtte store doble portanlegg ledet inn til byen.

Midt i byen lå byguden Marduks hovedtempel Esagila. Tempelområdet utgjorde om lag 20 000 kvadratmeter og var omkranset av en ringmur. Her feiret man nyttårsfesten, akitufesten, der alle gudestatuene ble presentert for Marduk. Nord for Esagila lå det mektige Etemenanki. Man har bare funnet rester etter fundamentene til dets sammenraste nybabylonske ziggurat, som igjen var bygget på ruinene av en tidligere ziggurat. Sidene skal ha vært nitti meter lange, og det skal ha hatt syv avsatser og et tempel med flere kultrom på toppen. Hvilken kult som ble utøvd der, er uklart. Men det er en vanlig oppfatning at dette kan være det Babels tårn som ble beskrevet med beundring i Herodots historieverks første bok og som også nevnes i 1. Mosebok kapittel 11.

Byen var enorm i utstrekning etter datidens forhold. Befolkningstallet kan ha vært rundt 100 000 eller mer. Se også Babylons gylne murer.

Da Aleksander den store underla seg Babylonia i 331 fvt., fikk han herredømme over en rekke større byer, som hadde flere tusen års historie bak seg. Han ønsket å gjøre Babylon til hovedstaden i sitt imperium, men døde i Babylon i 323 fvt. før han hadde rukket å konsolidere sitt store rike. I 306–305 fvt. ble Selevkia ved Tigris, grunnlagt av Selevkos 1 som en utpreget gresk by, valgt som selevkidedynastiets hovedstad i stedet for Babylon. På slutten av 300- og begynnelsen av 200-tallet fvt. tvangsflyttet kongene Selevkos 1 og Antiokhos 1 innbyggere fra Babylon til den nye hovedstaden.

Selv om Babylon hadde greske innbyggere, og enkelte babylonere tok greske navn, ble byen i liten grad påvirket av hellenismen, og fortsatte sin eksistens som en mesopotamisk by og ikke som en gresk polis. Samtidig begynte Babylons nedgangstid. Etter hvert mistet selevkidene de østlige provinsene til parterne, og Babylon ble mer og mer svekket. Vanningssystemene forfalt, og mye av området utviklet seg til sump. Rundt 200 evt. var byen på det nærmeste folketom.

Også de bibelske kildene er viktige for vårt kjennskap til Babylon. Beretningen om Babels tårn i 1. Mosebok kapittel 11 er uten historisk verdi. I Kongebøkene og Jesaja-boken finnes imidlertid historiske opplysninger. Mens den greske litteraturen ofte betraktet Babylon med beundring, er de bibelske kildene negative og fremstiller Babylon som et symbol på synd, overmot, frafall og ondskap. Ifølge bibeltesktene har Gud selv derfor bestemt at byen skal gå til grunne (Jesaja kapittel 13–14, Jeremia kapittel 50).

Bibeltekstene omtaler flere viktige begivenheter, som babylonerkongen Nebukadnesar 2s erobring av Jerusalem og bortføringen av Judarikets kong Jojakin og deler av kongehuset til Babylon i året 597 fvt. Judariket ble deretter en babylonsk vasallstat. Men knapt ti år senere, i 586 fvt., ble byen Jerusalem lagt øde, Salomos tempel brent og en stor del av landets befolkning ført i eksil til Babylonia. Jødene ble ikke holdt som slaver, og fikk bosette seg mange steder i landet og praktisere ulike yrker. Da kong Kyros 2 av Persia erobret Babylonia i 539 fvt., fikk jødene raskt tillatelse til å vende hjem, men mange valgte å bli.

I kristen og jødisk tradisjon skulle det som gjerne kalles «det babylonske fangenskap» etter hvert få en lignende symbolbetydning som flukten fra Egypt. I jødisk tradisjon blir det rundt femti år lange (586–538 fvt.) tvungne oppholdet i Babylonia regnet som utgangspunktet for utviklingen av moderne jødedom.

Men samtidig som bortførelsen til Babylon ble sett på som Guds straff for israelittenes synder, skulle også Babylon selv straffes for sine handlinger og for sin undertrykking av Guds eget folk. I Det nye testamente fremstår Babylon som arketypen på all ondskap. I et rikt billedspråk skildres det syndige og onde Babylon, den store horen (Johannes' åpenbaring kapittel 17), som et synonym for Romerriket. Forestillingen stammer fra tidlig jødisk litteratur, der det undertrykkende Romerriket ble identifisert med Babylon.

Denne jødisk/kristne arven har vært med på å bestemme holdninger og mentaliteter i den vestlige kulturen like frem til våre dager. Som et synonym for kaos og dekadanse, på samme tid fascinerende og frastøtende, har oldtidsbyen Babylon også fått en plass i den moderne tidens kunst og litteratur.

• Mesopotamia
• Babylonia
• Babylons hengende hager
• Babels tårn
• det babylonske fangenskap
• Midtøstens historie
• jødenes tidlige historie
• Persia