FNs sikkerhetsråd

Sikkerhetsrådet har som hovedoppgave å bevare internasjonal fred og sikkerhet. Rådet overvåker situasjonen i ulike land og områder, og har rett og plikt til å gripe inn når det oppstår aggresjon og trusler mot verdensfreden.

FN-pakten pålegger alle land å løse sine internasjonale tvister med fredelige midler. De må avstå fra trusler og fra å bruke tvang mot hverandre.

Dersom landene ikke klarer å løse tvister og konflikter med fredelige midler på egen hånd, kan de spørre Sikkerhetsrådet om hjelp. Alle FNs medlemsland kan bringe en slik tvist eller situasjon inn for Sikkerhetsrådet. Stater som ikke er medlemmer av FN kan be Sikkerhetsrådet diskutere en tvist der staten selv er part. FNs generalsekretær har rett til å bringe saker til Sikkerhetsrådet gjennom artikkel 99 av FN-pakten. Videre kan også Sikkerhetsrådet selv bestemme at de ønsker å undersøke om en situasjon kan sette internasjonal fred og sikkerhet i fare.

Når Sikkerhetsrådet fatter en beslutning om tiltak for å bevare internasjonal fred og sikkerhet, er alle FNs medlemsland forpliktet til å følge rådets vedtak.

Over tid har Sikkerhetsrådet utvidet sitt arbeidsfelt til flere typer trusler mot fred og sikkerhet. FN-pakten sier at organisasjonen ikke har mandat til å blande seg i såkalt indre forhold i medlemslandene. Sikkerhetsrådets hovedmandat er derfor å bevare internasjonal fred og sikkerhet, det vil si tvister og konflikter mellom land. Borgerkriger og terrorisme er ut fra en slik definisjon utenfor Sikkerhetsrådets ansvarsområde. Men FN har blitt enige om at Sikkerhetsrådet også skal forsøke å løse slike konflikter når de kan medføre en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Denne utvidelsen har vært kontroversiell blant stater som ønsker å bevare en restriktiv tolkning av statssuverenitetsprinsippet.

Særlig siden slutten av den kalde krigen på 1990-tallet har det vært en økning i Sikkerhetsrådets aktivitet. Sikkerhetsrådet diskuterer i dag også generelle tema som beskyttelse av sivile i konflikter («R2P»), kvinners rettigheter og behov («Women, Peace and Security agenda») og klimaendringer.

I tillegg til arbeidet for fred og sikkerhet, har Sikkerhetsrådet oppgaver i forbindelse med valg av generalsekretær og opptak av nye medlemsland til FN. Ved valg av ny generalsekretær må Sikkerhetsrådet anbefale en kandidat til generalforsamlingen, som tar det formelle valget. Nye medlemsland må også godkjennes av Sikkerhetsrådet, før rådet anbefaler dem videre til generalforsamlingen, som stemmer over dem. Sikkerhetsrådet velger også, sammen med generalforsamlingen, nye medlemmer til Den internasjonale domstolen.

FN-paktens kapittel VI og VII beskriver hvordan organisasjonen skal arbeide for å løse internasjonale tvister og konflikter.

Kapittel VI gir Sikkerhetsrådet rett og plikt til å undersøke og megle i konflikter. Hvis det oppstår en internasjonal konflikt, kan Sikkerhetsrådet ta initiativ til mekling eller legge fram prinsipper for en løsning. Rådet kan be FNs generalsekretær om å utrede og avlegge rapport om situasjonen.

Dersom mekling eller andre fredelige midler ikke fører til en løsning, kan Sikkerhetsrådet benytte ulike tvangsmidler overfor en stat som truer eller bryter freden. For å gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet, har Sikkerhetsrådet mulighet til å vedta økonomiske og diplomatiske eller militære sanksjoner. Disse sanksjonsmulighetene står beskrevet i kapittel VII i FN-pakten.

Økonomiske og diplomatiske sanksjoner omfatter alle tiltak som ikke medfører anvendelse av væpnet makt. Eksempler på slike tiltak kan være å avbryte handel og finansielle forbindelser med et land som truer verdensfreden. Diplomatiske tiltak kan for eksempel være å tilbakekalle ambassadører fra slike land. Land som har blitt utsatt for sanksjoner er blant annet Sør-Afrika, Sør-Rhodesia, Irak og Libya.

Over tid har Sikkerhetsrådet utviklet flere typer sanksjoner som også kan brukes overfor ikke-statlige parter. Personer som deltar i terrorhandlinger eller som leder opprørsgrupper kan for eksempel settes på en liste som nekter dem å reise til andre land eller som pålegger banker å fryse deres bankkontoer.

Beslutninger om sanksjoner er bindende for alle FNs medlemsland.

Hvis Sikkerhetsrådet mener at økonomiske og diplomatiske sanksjoner ikke er tilstrekkelige, eller at de ikke fører til det resultat man ønsker, kan rådet vedta å bruke væpnet makt. Opprinnelig hadde FNs medlemsstater planlagt at FN skulle ha sine egne militære styrker. Alle medlemsland skulle stille militære styrker til rådighet for FN, og det skulle opprettes en militær stabskomité som skulle lede disse styrkene. På grunn av uenighet mellom Sovjetunionen og USA under den kalde krigen ble det aldri noe av disse planene om en egen FN-styrke.

I stedet har Sikkerhetsrådet og generalforsamlingen tatt i bruk fredsbevarende operasjoner i situasjoner der det er nødvendig å skille partene i en konflikt med militære midler. FN-pakten sier ingenting om fredsbevarende operasjoner, ofte omtalt som «Kapittel 6 og en halv»-operasjoner – en mellomting mellom fredelige og militære midler.

Et fast medlem av Sikkerhetsrådet kan hindre at vedtak om sanksjoner blir gjort, selv om det er vedkommende stat som selv truer eller bryter freden. I praksis vil derfor tvangsmidler bare kunne rettes mot mindre stater, ikke mot stormaktene selv.

I tillegg til bruken av mekling, rapportering og sanksjoner, har også diskusjoner i Sikkerhetsrådet en viktig betydning i seg selv. Gjennom å diskutere en sak i Sikkerhetsrådet rettes det internasjonal oppmerksomhet mot en konflikt. Dette kan brukes til å legge press på partene til å forsøke å finne en fredelig løsning.

Sikkerhetsrådet består av 15 medlemmer, hvorav fem er faste. De fem faste er landene som var allierte under andre verdenskrig, stormaktene Frankrike, Kina, Russland, Storbritannia og USA.

De øvrige ti medlemmene velges av generalforsamlingen med ²/₃ flertall. De ikke-faste medlemmene av rådet sitter i to år om gangen, og kan ikke umiddelbart gjenvelges. Halvparten av de ikke-faste medlemmene er på valg hvert år. Ved valget skal det tas hensyn til en rettferdig geografisk fordeling fastsatt av FN.

FN-medlemmer som ikke sitter i Sikkerhetsrådet har lov til å delta på rådets møter, men de har ikke stemmerett. Når Sikkerhetsrådet diskuterer en internasjonal tvist, skal partene i konflikten inviteres til å delta uten stemmerett.

Formannskapet i Sikkerhetsrådet skifter hver måned, og landene som sitter i formannskapet kan benytte sin måned til å ta opp saker som de mener bør behandles.

For at Sikkerhetsrådet skal være i stand til å gripe inn raskt, skal alle medlemmer av rådet være til stede ved FNs hovedkvarter i New York kontinuerlig. Sikkerhetsrådet kaller inn til møter når det er behov for det, og har som regel flere møter i uken.

Hvert medlem av Sikkerhetsrådet har én stemme. Til vedtak som angår saksbehandlingen, trengs det et flertall på ni medlemmer. Dette flertallet kan utgjøres av hvilke som helst av rådets medlemmer.

I alle andre saker trengs det også et flertall på ni medlemmer, men i tillegg må alle de fem faste medlemmene av rådet være blant de ni som stemmer for forslaget for at det skal vedtas. Det vil i praksis si at hvert enkelt av de fem faste medlemmene, ofte omtalt som stormaktene, vetolandene eller vetomaktene, kan stemme mot og slik hindre et vedtak i alle saker som ikke bare gjelder prosedyrespørsmål. Denne retten kalles vetoretten.

Dersom et vetoland er uenig, men ikke vil bruke vetoretten sin, kan det avstå fra å stemme, og slik godta at resolusjonen blir vedtatt dersom den får ni andre stemmer for.

Også uten at den blir brukt spiller vetoretten en viktig forhandlingsmessig rolle, bare fordi den finnes. Et vetoland vil alltid kunne motarbeide et forslag det ikke liker ved å true med å nedlegge veto mot det. Dermed blir forslaget i de fleste tilfeller enten ikke stilt, eller det trekkes tilbake hvis det allerede er på bordet. Siden 1990-tallet har det blitt vanligere at Sikkerhetsrådet forsøker å finne løsninger gjennom forhandlinger i stedet for åpne avstemninger. Noen ganger vil medlemmer av Sikkerhetsrådet velge å stemme over et forslag selv om de vet det kommer til å bli lagt ned et veto. Dette kan være en måte å sende et signal om hva de synes er riktig, eller for å sette press på staten som legger ned veto. Dette har skjedd flere ganger i avstemninger om Israel, der USA har lagt ned veto for å støtte sin nære allierte, og i avstemninger om krigen i Syria, der Russland og Kina har lagt ned veto.

Norge har sittet i Sikkerhetsrådet fem ganger; i periodene 1949–1950, 1963–1964, 1979–1980, 2001–2002 og 2021–2022. Gjennom en mangeårig kampanje konkurrerte Norge mot Canada og Irland om å få representere gruppen «Vest-Europa og andre land» i 2021–2022. 17. juni 2020 bestemte generalforsamlingen at Norge og Irland fikk de to ledige plassene.

• FN – Forente nasjoner
• diplomati
• FNs fredsbevarende operasjoner

• FNs sikkerhetsråd
• FN: Liste over bruk av veto i FNs sikkerhetsråd
• ArkitekturN: «Det viktigste rommet i verden.»
• Regjeringen: Norge i FNs sikkerhetsråd

• Gravdal, Tove (2020). Til bords med de mektige: Historien om Norge og FNs sikkerhetsråd. Spartacus.