Johan Sverdrup

På Stortinget markerte Sverdrup seg som radikaler. I februar 1851 fremsatte han sammen med direktør Holst fra Kongsberg et forslag om allmenn kommunal stemmerett (forslaget ble forkastet av Odelstinget mot 21 stemmer). Også hans forslag om en adresse til Kongen om regjeringsskifte ble avvist. Som sekretær i protokollkomiteen skrev han et særvotum med protest mot utvisningen av den danske sosialisten Harro Harring. Et forslag fra Sverdrup om å nedsette en komité for å behandle adressen fra thranittenes «lilleting» i Christiania ble nedstemt med 59 mot 36 stemmer.

På stortingssamlingene i 1854 og 1857 representerte Sverdrup igjen bykretsen Larvik/Sandefjord. Hans politiske ambisjoner var nå vakt for alvor. En samarbeidspartner fant han i bondelederen Ole Gabriel Ueland, men hans forhold til bondeopposisjonen ble ikke friksjonsfritt. Sverdrup gikk inn for en allmenn radikal og liberal politikk som var hevet over den snevre klassepolitikken.

En hovedsak for både Sverdrup og Ueland var å få innført jury i straffesaker. Sverdrup fikk Stortinget med på selv å oppnevne en kommisjon til å utrede saken, og både han selv og Ueland ble valgt til medlemmer. Regjeringen ville imidlertid ikke godta prosjektet og nektet begge permisjon. Da Sverdrup likevel dro inn til Christiania for å delta, ble han 1. juni 1855 satt under tiltale. Han ble ilagt en bot ved lavere rettsinstanser, men frikjent av Høyesterett. Et forslag som bygde på kommisjonens innstilling, ble fremsatt for Stortinget i 1857, og Sverdrup, som nå var medlem av justiskomiteen, deltok i utarbeidelsen av dens innstilling. Innstillingen ble vedtatt av Odels- og Lagtinget, men ble nektet sanksjon.

Det politiske engasjementet bidro til å ødelegge Sverdrups sakførerpraksis, og han endte opp i et økonomisk uføre som han aldri slapp helt ut av. Offentlige verv ble ham imidlertid til noen hjelp; han var fra 1857 en av de stortingsoppnevnte direktørene i Norges Hypotekbank, og ble i 1860 valgt til statsrevisor.

Høsten 1857 flyttet han med sin familie til Vestre Aker. I 1875 kjøpte han gården Nordal (Økern) i Østre Aker, der han bosatte seg. Økonomiske hensyn medvirket til beslutningen om å flytte, men vel så viktig for ham var det å etablere seg i nærheten av landets politiske sentrum. I hovedstaden hadde han ingen sjanser til å bli valgt inn på Stortinget, men i Akershus ble han i 1859 kåret til førsterepresentant, og han representerte amtet på alle stortingssamlinger i årene 1859–1884. Han var også medlem av herredsstyret i Aker fra 1861 til 1884 (av formannskapet fra 1871) og var varaordfører i kommunen fra 1875 til 1879.

I 1859 tok Sverdrup og Ueland initiativet til å organisere de opposisjonelle kreftene. Det var først meningen å opprette en landsomfattende organisasjon med lokalavdelinger, men det endelige opplegget ble mindre ambisiøst: en lukket «Reformforening» av tingmenn. Foreningen fikk et omfattende program og var i virksomhet gjennom hele tingsesjonen. Selv var Sverdrup dens formann i deler av tingsamlingen. Prosjektet ble imidlertid en skuffelse for ham; medlemmene var uenige i flere sentrale saker og også om et viktig prinsipielt spørsmål: Skulle flertallet kunne binde alle medlemmer ved voteringer i Stortinget?

Det som i første rekke kom til å prege stortingsamlingen i 1859/60, var imidlertid de nasjonale og unionelle spørsmålene. Etter at den nye kongen Karl 4. etter svensk press hadde nedlagt veto mot grunnlovsvedtaket om å oppheve stattholderposten, vedtok Stortinget 23. april 1860 en adresse som presiserte det norske standpunktet. Sverdrup var medlem av den komitéen som utformet adressen, og laget selv det første utkastet til den. I motsetning til flertallet i Stortinget ville han imidlertid at adressen også skulle kritisere regjeringen for unnfallenhet overfor Sverige og inneholde et krav om regjeringsskifte (ministeriets ledende kraft var Christian Birch-Reichenwald). Etter en opphetet debatt i Stortinget ble Sverdrups forslag forkastet med 76 mot 35 stemmer.

Stortinget i 1862/1863 bar preg av avspenning i forhold til de dramatiske begivenhetene i den forrige tingsamlingen. Tanken om politisk organisering ble oppgitt; isteden kom en del ledende opposisjonsmenn sammen på kveldstid til sosiale samvær og politiske diskusjoner. Gruppen, som medlemmene spøkefullt omtalte som «collegium politicum», hadde en kjerne på sju, blant dem Sverdrup og yngre akademikere som Johannes Steen, Ludvig Daae og Ole Richter. Sverdrup deltok aktivt i ordskiftene, men han passet ikke helt inn i dette fellesskapet. Det skyldtes delvis hans alder og hans forbindelser med bondeopposisjonen, men også at flere i gruppen reagerte mot hans ambisjoner i retning av personlig førerskap.

Selv om Sverdrup også på senere storting beholdt en viss kontakt med denne liberale og sentrumsorienterte grupperingen, distanserte han seg etter hvert fra den. Viktig var her uenighet om nasjonale og unionelle spørsmål. Mens de fleste i «collegium politicum» var tilhengere av skandinavismen, stilte Sverdrup seg negativt til denne bevegelsen. Under den dansk-tyske krig i 1864 ville han stille enda strengere vilkår for militær støtte til Danmark enn regjeringen gikk inn for, riktignok uten å nå frem med dette. I slutten av 1860-årene markerte han seg som en av de bitreste motstandere av forslaget fra den annen unionskomité, noe som brakte ham i konflikt med sin tidligere allierte, den aldrende bondelederen Ueland. På den annen side la Sverdrup ikke i samme grad som før for dagen noen påfallende radikalisme i indrepolitiske saker. I stemmerettsspørsmålet gikk han i 1870-årene inn for en mer moderat linje enn hva de tidligere klubbfellene Ludvig Daae og Aimar Sørenssen foreslo.

På Stortinget i 1868/1869 skjedde det en oppsiktsvekkende tilnærming mellom Sverdrup og den radikale bondelederen Søren Jaabæk. En brevveksling endte med en stilltiende avtale om samarbeid, men det dreide seg ikke om noen fast og varig allianse. I begynnelsen av 1870-årene kjølnet nemlig forholdet mellom de to, og først fra slutten av dette tiåret underordnet Jaabæk seg Sverdrups lederskap.

Fra midten av 1860-årene trådte Sverdrup for alvor frem som opposisjonens spydspiss i Stortinget. I 1866 fremtvang Sverdrup, som formann i militærkomiteen, avgangen til arméminister Harald Nicolai Storm Wergeland. Innføringen av årlige storting fra 1869 innledet en ny etappe henimot et mer utviklet demokrati og et parlamentarisk styresett. Samme år vant Sverdrup også en annen seier: Marineminister Wolfgang Haffner søkte avskjed på grunn av den kritikken som var blitt rettet mot ham i Stortinget. Nå begynte en konfliktfylt periode, som kulminerte med riksrettsstriden (statsrådssaken) og Sverdrups regjeringsdannelse i 1884.

Siden begynnelsen av 1870-årene hadde «venstre» og «høyre» eksistert som betegnelser på henholdsvis liberale og konservative politikere. Betegnelsene hadde først og fremst referanse til henholdsvis opposisjonen og den konservative fraksjonen på Stortinget. Men lenge var «venstre» og «høyre» to uorganiserte bevegelser. Sverdrup fikk i økende grad status som fører for «venstre», som ønsket viktige forandringer av styreformen. Denne gruppen kritiserte embetsmennenes maktmonopol i regjering, storting og administrasjon, og ønsket mer folkestyre både i nasjonalforsamlingen og i kommunene. Sverdrup gikk i bresjen for et program for at det politiske makttyngdepunktet måtte ligge i Stortinget. Han mente at Stortinget burde ha suveren lovgivende makt, og at regjeringer burde dannes ut fra forutsetning om at det hadde Stortingets tillit og flertall bak seg.

I 1873 gikk det rykter om at Sverdrup sammen med Bjørnstjerne Bjørnson og Frederik Bætzmann, som var redaktør i Dagbladet, ledet en valgjunta foran stortingsvalget. Samme år omtalte Verdens Gang Sverdrup som «føreren». I 1873 motarbeidet Søren Jaabæk, lederen av bevegelsen Bondevennene, Sverdrup som leder, men i 1875 tilbød han ham betydelig støtte, og ville gjøre Sverdrup til leder for et venstreparti.

Grunntanken bak det reformarbeidet som nå ble satt i gang, var en demokratisering av viktige samfunnsinstitusjoner. Et sentralt stridstema det første året etter regjeringsskiftet var hærsaken. I samarbeid med oberstløytnant Anton D. S. Hjorth hadde Sverdrup utarbeidet et forslag til lov om verneplikt og utskrivning som var blitt vedtatt i 1881, men som den gang var blitt nektet sanksjon. En ny proposisjon ble nå fremlagt, i hovedtrekkene i samsvar med vedtaket fra 1881. Hovedhensikten var å styrke landvernet på bekostning av førsteoppbudet, den såkalte «linjen». Et viktig medvirkende motiv for dette var at ifølge Grunnloven kunne bare linjetroppene brukes utenfor Norges grenser.

Proposisjonen ble vedtatt av Stortingets avdelinger, men Ludvig Daae strittet som arméminister imot til det siste, og 30. april 1885 gikk han av som følge av konflikten. Marine- og armédepartementene ble deretter slått sammen til ett forsvarsdepartement, med Sverdrup selv som dets første sjef. En ny hærordning ble gjennomført to år senere.

Stortinget vedtok i 1885 også å utvide stemmeretten. Utvidelsen, som i samsvar med Sverdrups ønske bygde på censusprinsippet, var av forholdsvis moderat omfang. Samme år vedtok Stortinget en prinsipperklæring om å likestille landsmål (nynorsk) og riksmål, og på Sverdrups initiativ ble det nedsatt en arbeiderkommisjon, den første i sitt slag i Norge. Det var bred enighet i Venstre om at tiden var kommet til å innføre jury i straffesaker (reformen ble vedtatt og sanksjonert i 1887). Endelig ble det i 1889 vedtatt en lov om allmueskolen, eller folkeskolen, som ble det nye navnet på den norske grunnskolen. Loven etablerte folkevalgte skolestyrer, som fikk innflytelse over lærertilsettinger, valg av skolebøker og så videre.

I 1885 begynte også den unionsstriden som med enkelte avbrudd kom til å vare helt til unionsoppløsningen i 1905. Det hele begynte med et initiativ fra svensk side: I mars 1885 vedtok Riksdagen et forslag om å utvide antallet svenske medlemmer i det såkalte «ministerielle» statsråd (et regjeringsorgan som i første rekke forberedte saker som gjaldt forholdet til utlandet) fra 2 til 3. Tanken bak reformen var å styrke den konstitusjonelle kontrollen med utenrikspolitikken. Fra 1835 hadde også den norske statsministeren i Stockholm deltatt i møtene i det ministerielle statsråd. Nå begynte en langvarig strid om hvilke konsekvenser det svenske vedtaket burde få for Norges representasjon i denne institusjonen.

Nordmennene krevde at det ble innført tallmessig likestilling (tre mot tre), og den svenske regjering godtok til slutt motstrebende dette, men på den betingelse at det i Riksakten ble slått fast at utenriksministeren skulle være svensk. Dette vilkåret ble akseptert av statsrådsavdelingen i Stockholm i sammensatt statsråd 15. mai 1885. Begge parter godtok her som grunnlag for videre forhandlinger at ministerielle saker skulle foredras for Kongen av utenriksministeren «i Nærværelse af to andre Medlemmer af det svenske samt tre Medlemmer af det norske Statsraad». Sverdrup hadde deltatt i de forberedende møtene i Stockholm, men var reist hjem før avtalen ble formelt inngått. Selv forsikret han senere at han ikke på forhånd hadde godtatt denne innrømmelsen, mens Ole Richter, den norske statsministeren i Stockholm, hevdet det motsatte. Også blant historikerne har det vært ulike oppfatninger på dette punktet.

Forhandlingene om ordningen av utenriksstyret ble gjenopptatt i Kristiania i februar 1886, men brøt sammen etter kort tid. I Odelstinget understreket Sverdrup 17. juni 1886 Norges krav om full likestilling i unionen, og i forståelse med ham utarbeidet presidentskapet en adresse i denne retning som ble vedtatt av Stortinget fire dager senere. Sverdrup ønsket foreløpig ikke å gå videre med saken, men radikale og nasjonalistiske krefter krevde at Norge på egen hånd skulle endre Grunnloven slik Riksdagen hadde gjort året før for Sveriges vedkommende. En resolusjon i dette øyemed, den såkalte «Hamarresolusjonen», ble vedtatt under Venstres landsmøte i september 1886.

Venstre gikk til valg i 1885 under parolen «Tillid til Johan Sverdrup», men kampropet formådde ikke å skjule den misnøye med Sverdrups regime som var vokst frem spesielt i de radikale delene av partiet. I tiden som fulgte, antok kritikken alvorligere former, og også forholdene innad i regjeringen bar preg av bitter strid. Sverdrups autoritære lederstil gir noe av forklaringen. Regjeringskolleger og partifeller klaget over hans mangel på samarbeidsvilje og menneskelig kontakt. På den annen side markerte han igjen og igjen at han som statsminister ikke ville la seg lede av partiorganisasjonen.

Saklig og ideologisk uenighet var det også. Radikale partifeller mente å kunne fastslå at Sverdrup var i ferd med å orientere seg i konservativ retning i viktige spørsmål (hans moderasjon i stemmerettsspørsmålet ble fremhevet som eksempel på dette). Også hans passivitet i unionssaker ble kritisert, men det som først og fremst skapte strid, var Sverdrups holdning i aktuelle religiøse og kulturpolitiske spørsmål.

Under diskusjonene i «collegium politicum» hadde han, ifølge Ludvig Daae, luftet fritenkerske synsmåter, men i sine senere år hadde han gitt inntrykk av å stå på den tradisjonelle kristendommens grunn. Som statsminister stilte han seg solidarisk med den ortodokst og pietistisk orienterte Jakob Sverdrup og den vestnorske legmannsbevegelsen. Personlige bånd mellom onkel og nevø har her sannsynligvis spilt en viktig rolle. Hva den aldrende Sverdrup egentlig mente om grunnleggende livsspørsmål, forblir imidlertid en gåte.

Livssynsstriden i Venstre kom offentlig til uttrykk under oppgjørene om Alexander Kiellands diktergasje, om beslagleggelsene av Christian Krohgs Albertine og Hans Jægers Fra Kristiania-Bohêmen, og først og fremst i spørsmålet om innføring av legmannsvalgte menighetsråd. Både Jakob Sverdrup og onkelen så på denne saken som en videreføring av Venstres demokratiseringsprosjekt, men den stod ikke på Venstres program, og både i regjeringen og i partiet hersket det uenighet om reformen. Stortinget rakk ikke å behandle en proposisjon i saken i 1886, og en revidert proposisjon ble fremlagt i 1887 på basis av en innstilling fra kirkeminister Elias Blix. Proposisjonen var omstridt, først og fremst på grunn av de relativt strenge vilkår for kirkelig stemmerett som ble stilt opp. Da den kom opp til votering i Odelstinget, oppnådde den bare én stemme.

Tre regjeringsmedlemmer – Sofus Arctander, Hans Rasmus Astrup og Birger Kildal – krevde etter dette at Jakob Sverdrup, som de hevdet var forslagets egentlige opphavsmann, burde gå av. Det fulgte en langvarig og innviklet strid, som endte med at de tre 17. februar 1888 gjenopptok sine søknader om avskjed. I samsvar med råd fra Sverdrup ble søknadene straks innvilget av kongen, og Sverdrup nektet utbryterne å tale i Stortinget, en beslutning de selv hevdet var et brudd på «tro og love». Snart trådte også Blix ut av regjeringen. Et par uker tidligere var venstregruppen i Stortinget blitt sprengt, og også Venstres partiorganisasjon ble nå delt i to (Moderate Venstre og Rene Venstre). Sverdrup sluttet seg til Moderate Venstre, som han i praksis ble leder for.

Det rekonstruerte ministeriet ble fra nå av avhengig av støtte fra Høyre. Ministeriets posisjon ble også svekket på grunn av intern strid. 15. juni 1888 døde statsminister Ole Richter for egen hånd i det norske ministerhotellet i Stockholm. Richter var nylig gått av etter påtrykk fra regjeringssjefen, og mange mente at Sverdrup bar en stor del av ansvaret for tragedien.

Sverdrup holdt det gående til sommeren 1889. På tampen av sin statsministertid prøvde han å komme til forståelse med Rene Venstre. Responsen i det nye partiet var overveiende positiv, men det viste seg vanskelig å komme til enighet om den eventuelle sammensetningen av et rekonstruert ministerium. 26. juni la Høyres leder Emil Stang frem et mistillitsforslag, og 2. juli, dagen før Stortingets oppløsning, kunngjorde Sverdrup at regjeringen søkte avskjed. Høyres mistillitsforslag ble da trukket tilbake, men kong Oscar 2. innvilget likevel 12. juli de avskjedssøknader som Sverdrup og hans regjeringskolleger hadde levert inn.

• Taler holdte i Storthinget 1851–1881, utgitt ved Lars A. Havstad, København 1882
• Statsminister Sverdrups Forslag til Reform i vort Folkeskolevæsen og fhv. Statsraad N. Hertzbergs Bemærkninger til dette Forslag, 1884 (Sverdrups forslag først trykt i Dagbladet nr. 341/1884)
• Forestilling til Indredepartementet ang. Nedsættelse af en Arbejderkommission, i Dagbladet nr. 469/1884
• Fra Venstremænd til Venstremænd, 1890

• Sverdrups omfattende privatarkiv (til sammen 17 hyllemeter) oppbevares i Riksarkivet (Privatarkiv nr. 167)