Jilin (provins i Kina)

Topografien består av høyland i sørøst og lavland i nordvest. Changbaihøylandet (Changbai Shandi) i sørøst består av flere parallelle fjellrekker med høyder på om lag 1000 meter over havet. Det meste av området er dekket av lava. De egentlige Changbaifjellene (Changbai Shan) lengst i sørøst hever seg til over 1500 meter over havet. Høyeste topp er Baitou (2744 meter over havet) med kratersjøen Tianchi på grensen til Nord-Korea. Baitou er Kinas mest kjente vulkan med utbrudd i 1597 og 1702.

Fra høylandet og nordvestover strekker et åslandskap, som omfatter en fjerdedel av provinsen, og som har høyder opp mot 1000 meter over havet og vide daler med rik vanntilgang. Den resterende del av provinsen omfatter Songliaosletta som både danner den midtre delen av Den mandsjuriske slette (Dongbei Pingyuan) og vannskillet mellom elvene Songhua og Liao. Sletta har høyder på under 200 meter over havet. Den vestligste delen omfatter sandduner og vide områder med alkalijord og alkaliske myrområder. Jilins viktigste elv er Songhua som har sin kilde via et spektakulært fossefall fra Tianchisjøen. Derfra renner den nordvestover før den svinger nordøstover mot Amur (Heilong Jiang). Grensen mot Nord-Korea markeres av grenseelvene Yalu og Tumen.

Folketallet har økt sterkt etter 1949, da Folkerepublikken Kina ble opprettet, delvis som følge av innflytting fra andre deler av Kina. Befolkningen består av over 90 prosent han-kinesere, med minoritetsgrupper av koreanere, mandsjuere, mongoler og andre. Koreanerne teller over 1 millioner, hvorav nær halvparten er bosatt i det autonome fylket Yanbian. 62 prosent av folket bor i byer, og provinsen hører til de mest urbaniserte i landet. De største byene er hovedstaden Changchun og Jilin.

Den sentrale delen av Jilin, sentrert rundt hovedstaden Changchun og med byene Jilin, Siping og Liaoyuan, danner provinsens økonomiske kjerneområde. Over 70 prosent av industriproduksjonen samt en stor andel av jordbruksproduksjonen er lokalisert hit. Jilin er Kinas største produsent av mais, men også sukkerbete, soyabønner, durra og søtpoteter er viktige eksportprodukter. I den sentrale delen produseres også store mengder oljevekster og svinekjøtt. I dalene i øst dyrkes ris og hirse og i Changbaifjellene tobakk. På gresslettene i vest (Horgin) holdes store buskaper med storfe, hest og sau. Her dyrkes også hvete, sukkerbete og solsikke.

Changbaifjellene er en av Kinas viktigste kilder for tømmer. I elvene drives oppdrett av fisk. Det meste av kinesisk ginseng kommer fra Jilin. Changbaifjellene er i Kina kjent for sine hjortegevirer, som brukes i tradisjonell medisin, og for sin produksjon av mårpelser. Kyllinger oppdrettes i stor stil og eksporteres til en rekke land. Forekomstene av gull, nikkel og molybden er alle blant Kinas tre største. Kull utvinnes flere steder, blant annet ved Liaoyuan.

Siden 1950-årene har myndighetene bygd opp en betydelig industri med blant annet stor produksjon av kjøretøyer i Changchun, og kjemisk industri i byen Jilin. Provinsen har imidlertid ikke fulgt med i den økonomiske veksten lenger sør i Kina, og har derfor fått redusert sin relative økonomiske betydning. Flere vintersportssteder er bygd opp i Changbaifjellene. Hunchun ved grensen mot Russland, nær Vladivostok, ble i 1992 erklært som åpen økonomisk grenseby. Siden 1949 er kommunikasjonslinjene kraftig bygd ut, først med jernbane som stamnett, og i de senere år med en mer omfattende veiutbygging.

• Mandsjuria
• Kina
• Kinas befolkning
• minoriteter i Kina
• Kinas geografi
• Kinas historie
• økonomi og næringsliv i Kina