På 1980-tallet fant det sted en dreining i retning av større vilje til å finne en politisk løsning på Palestina-spørsmålet. Det ble allerede i 1970- og 1980-årene tatt diplomatiske initiativ for å finne en fredelig løsning på Midtøsten-konflikten, og det har vært flere fredsprosesser i Midtøsten, dels flernasjonale, dels bilaterale.
Sentralt i dette arbeidet står FNs resolusjon 242 fra 1967 som krever en varig fred der enhver stat i området skal kunne leve i fred, en israelsk tilbaketrekking fra territorier okkupert under seksdagerskrigen, samt en løsning på flyktningspørsmålet. Israel avviste ikke resolusjonen, men fastholdt kravet om direkte, bilaterale fredsforhandlinger med sine naboland.
USAs president Jimmy Carter signaliserte i 1977 amerikansk vilje til å akseptere et palestinsk «hjemland» i Palestina. USA og Sovjetunionen la fram en felles uttalelse der de oppfordret til en løsning på konflikten som sikret «palestinernes legitime rettigheter». Dette innebar en dreining av USAs politikk, men førte ikke fram da Likud vant det israelske valget i 1977, og statsminister Menachem Begin avviste enhver dialog med PLO eller tanke om en palestinsk stat.
Ikke desto mindre var det Begin som gikk i dialog med Egypts president Anwar al-Sadat. Med Carter som mellommann ble det første skritt mot fred, gjennom Camp David-avtalen, tatt: Fredsavtalen mellom Israel og Egypt, den første mellom en arabisk stat og Israel, ble inngått i 1979.
I 1982 la USAs president Ronald Reagan fram en plan som gikk inn for å overgi de okkuperte arabiske områdene – uten å etablere en egen palestinsk stat. Forslaget var en jordansk-palestinsk føderasjon. Samme år la arabiske stater fram en plan som gikk inn for dannelse av en palestinsk stat i de okkuperte områdene og som samtidig implisitt anerkjente Israels rett til å eksistere innenfor grensene fra før 1967. I 1985 undertegnet Jordans kong Hussein og PLOs leder Yasir Arafat en avtale som skulle sikre palestinsk selvstyre innenfor en jordansk-palestinsk føderasjon. De diplomatiske framstøtene på slutten av 1980-tallet førte ikke fram.
To forhold skapte grunnlag for nye fredsinitiativ tidlig i 1990-årene: Slutten på den kalde krigen og Golfkrigen. Dette førte til nye allianser i Midtøsten-konflikten. USA utnyttet de nye politiske forutsetningene etter Golfkrigen til å gripe initiativet i fredsprosessen. Initiativet ble støttet av Sovjetunionen, som imidlertid hadde mistet sin reelle innflytelse i Midtøsten.
30. oktober 1991 åpnet den første fredskonferanse om Midtøsten i Madrid, med deltakelse fra Israel og de arabiske nabostatene samt palestinske representanter. Konferansen var starten på en lengre prosess, hvor den mest sentrale del besto av bilaterale møter mellom Israel og henholdsvis Jordan, Libanon og Syria.
Israel aksepterte ikke å forhandle med PLO direkte, men såkalt uavhengige palestinske representanter deltok i den jordanske delegasjonen. Det var betydelig politisk strid om deltakelsen innad i PLO, men organisasjonens svekkede posisjon resulterte i tilslutning til forhandlingene selv om PLO var utestengt.
Madrid-prosessen lyktes i å bringe representanter for partene sammen, men møtene mellom israelere og palestinere førte ikke langt. I stedet startet Israel og PLO parallelle drøftelser, som for første gang brakte offisielle representanter sammen. Fra januar 1993 ble det avholdt en rekke hemmelige møter i Norge. Oslo-kanalen førte til en prinsipperklæring som ble undertegnet i Washington D.C. 13. september 1993.
Erklæringen var ikke en fredsavtale, men et første skritt mot fredsavtalen det skulle forhandles videre om. Oslo-avtalen inneholdt blant annet prinsipper knyttet til delvis palestinsk selvstyre, som av PLO ble ansett som et første skritt på veien mot en palestinsk stat. Nye forhandlinger førte til at partene 28. september 1995 inngikk en endelig avtale (kjent som «Oslo 2») om begrenset palestinsk selvstyre, innført til mai 1999.
Sentralt i planen var en gradvis tilbaketrekking av israelske styrker fra okkuperte områder, og en samtidig overføring av kontroll til de palestinske myndighetene.
Under det arabiske toppmøtet i Beirut i 2002 la Saudi-Arabia fram et fredsforslag som gikk ut på at arabiske stater ville anerkjenne Israel mot at israelerne trakk seg ut av okkuperte arabiske områder. Dette ble avvist av Israel.
Selv om det har vært gjentatte forsøk på fredsforhandlinger siden da har konflikten i realiteten gått i stå. Israel har befestet sin kontroll over Vestbredden og palestinerne har blitt dypt splittet mellom Fatah og Hamas.
Kommentarer (6)
skrev Terje Berentsen
Hei, jeg ønsker ikke å være pirkete, men betegnelsen palestiner om araberne i dette området ble først tatt i bruk av PLO på 1960 tallet. Det virker derfor misvisende å bruke denne betegnelsen om arabere allerede i 1948. Det vi idag kaller palestinaaraberne var tidligere benevnt som arabere og det er det de egentlig er, mht språk, kultur og religion.
svarte Stig Arild Pettersen
Hei! Dette spørsmålet er besvart av fagansvarlig under artikkelen Palestinas historie. Mvh, redaktør Stig Arild Pettersen
skrev Christian Stranger-Johannessen
Det er fortsatt en stavefeil i den andre bildeteksten.
svarte Jørgen Jensehaugen
Kan du si hva skrivefeilen er så skal jeg fikse det?
skrev Christian Stranger-Johannessen
Det er dette ordet: tiltretteleggere
svarte Stig Arild Pettersen
Takk skal du ha, da er det fikset! Mvh, redaktør Stig Arild
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.