Etter forhandlinger i 1989 ble fagforeningen og valgalliansen Solidaritet, dannet av blant andre Lech Wałęsa, legalisert. I juni 1989 ble det avholdt valg. Det ble opprettet et nytt kammer i nasjonalforsamlingen, Senatet, som skulle velges ved helt frie valg. Til andrekammeret, Sejm, skulle kommunistpartiet og dets støttepartier (formelt sett var ikke Polen en ettpartistat) ha 65 prosent av plassene, resten skulle velges fritt. Første og andre runde i valget fant sted 4. og 18. juni og ble det første i Øst-Europa etter andre verdenskrig der velgerne fritt kunne gi uttrykk for sitt syn.
Valget ble en katastrofe for kommunistpartiet. I Senatet fikk Solidaritet 99 av de 100 plassene. Den siste gikk til en uavhengig kandidat. I Sejm fikk Solidaritet alle de plassene som ikke var forhåndstildelt kommunistene og deres støttepartier. I nasjonalforsamlingen ble Wojciech Jaruzelski valgt til president i juli 1989 med knepent flertall.
Solidaritet nektet å delta i en regjering med kommunistisk flertall, og det ble etablert en koalisjonsregjering mellom Solidaritet og de tidligere støttepartiene til kommunistpartiet, foruten noen kommunister. Tadeusz Mazowiecki fra Solidaritet ble i august 1989 den første ikke-kommunistiske statsminister i Øst-Europa siden 1940-årene.
I desember opphørte Polen å være «folkerepublikk», og kommunistpartiets formelt ledende rolle i statsstyret ble opphevet. I januar 1990 oppløste kommunistpartiet seg selv. Det ble etterfulgt av et nytt, sosialdemokratisk parti. Samtidig la den Solidaritetsdominerte regjeringen fram et radikalt program for rask overgang til markedsøkonomi og kapitalisme, ledet av økonomen Leszek Balcerowicz, som en tid var finansminister. De fleste subsidier ble avskaffet, prisene ble sluppet løs så godt som uten lønnskompensasjon, og valutaen ble devaluert. De øyeblikkelige virkningene var en skyhøy inflasjon og en sterkt økende arbeidsledighet. En omfattende privatisering ble også satt i gang. De sosiale forskjellene økte, og det vokste fram en klasse av nyrike.
Både i 1990 og 1991 var det en lang rekke streiker og demonstrasjoner som protest mot den forverringen av levekårene som mange opplevde, og oppslutningen om Solidaritet sank. Utover våren og sommeren 1990 kom dessuten motsetningene innen Solidaritet åpent til uttrykk. Wałęsa-tilhengere i nasjonalforsamlingen dannet i mai «Sentrumsalliansen». Som et motstykke kom i juli «Borgerbevegelsen/Demokratisk aksjon» (ROAD), som støttet Tadeusz Mazowiecki. Ved presidentvalget i november/desember 1990 stilte Mazowiecki opp mot Wałęsa (og andre kandidater). I første valgomgang fikk Mazowiecki bare 18,8 prosent av stemmene og gikk ikke videre til andre valgomgang. I andre valgomgang vant Wałęsa med 74,25 prosent av stemmene. Macowiecki fortsatte som statsminister i tre uker etter at Wałęsa ble president 22. desember 1989.
Det tidligere kommunistpartiet fortsatte å ha en sterk representasjon i nasjonalforsamlingen helt til oktober 1991. Først da ble det holdt frie valg til alle plassene i Sejm. Valgdeltakelsen var svært lav (43 prosent), og hele 29 partier ble valgt inn. De to største partiene, Mazowieckis Demokratisk union og de tidligere kommunistene, fikk cirka tolv prosent av stemmene hver. Det førte til ustabile forhold for regjeringene, som fram til de neste valgene i 1993 hadde en sentrum/høyre-profil. Størst politisk strid var det om den økonomiske og sosiale politikken, livssynsspørsmål og forholdet mellom president og nasjonalforsamling/regjering.
På tross av hyppige regjeringsskifter og en opphetet politisk debatt var det likevel relativt stor kontinuitet i den praktiske politikken. 17. september 1993 – 54 år etter at Sovjetunionen rykket inn i Polen fra øst – forlot de siste sovjetiske styrker Polen.
Ved valget i 1993 vant venstresiden en klar seier. Den demokratiske venstreallianse (SLD) fikk 20 prosent av stemmene. Det sterkeste partiet innen SLD var Den polske republikks sosialdemokrati (SdRP), den direkte etterfølgeren av det gamle kommunistpartiet, og med Aleksander Kwaśniewski som leder. PSL, som tidligere var støtteparti til kommunistene, fremstod nå som et selvstendig interesseparti for landsbygda med et delvis populistisk preg.
Etter valget dannet SLD og PSL regjering med SLD-lederen Waldemar Pawlak som statsminister. Han overtok som statsminister 5. juni 1992, men ble avløst av Hanna Suchocka etter vel en måned. Hun var den første kvinnen som ble utnevnt til regjeringssjef i Polen. Det var et gjennombrudd for kvinnenes stilling i polsk politikk at Walesa nominerte Suchocka til statsminister og Sejm godkjente henne i 1992. Hanna Suchocka gikk av 26. juli 1993, da Waldemar Pawlak igjen overtok som statsminister.
De tidligere regjeringenes økonomiske politikk ble i hovedsak ført videre, selv om privatiseringen gikk noe langsommere. Innad i koalisjonen var det mange spenninger, og forholdet til president Wałęsa var anstrengt. Pawlak gikk av som statsminister i mars 1995 og ble etterfulgt av Józef Oleksy. Under kommuniststyret hadde han i vel tre måneder i 1989 vært minister for forbindelser med fagforeningene i Mieczysław Rakowskis regjering.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.