arbeiderlitteratur

I et litteraturhistorisk perspektiv utmerker arbeiderlitteraturen seg gjennom motiver og tematikker som dagens tekster gjerne videreutvikler. Mangel på grunnleggende goder som mat, bolig, hvile, kunnskap, kulturelle opplevelser og politiske rettigheter er en gjengangertematikk i arbeiderlitteraturen. Per Sivle innleder romanen Streik (1891) med et kampdikt som henter kraften fra arbeidernes sult. I Sverige ga Maria Sandel i 1908 ut novellesamlingen Vid svältgränsen, som skildrer det miserable livet til fabrikkarbeiderne i Stockholm. I Kristofer Uppdals roman Trolldom i lufta (1912/1922) sulter arbeidsløse Øllov i den grad at han får hallusinasjoner.

Alkoholisme er et annet gjengangermotiv: Arbeiderne sliter psykisk og fysisk og døyver i neste omgang håpløsheten med brennevin. Særlig kvinnelige forfattere tar dessuten opp tematikker som uønsket graviditet og abort. Torborg Nedreaas' roman Av måneskinn gror det ingenting (1947) gir groteske bilder av arbeiderkvinner som fjerner uønskede fostre i fortvilelse.

Arbeiderne vil unngå et liv i skam og kjemper for å bli akseptert i samfunnet. Skillet mellom filleproletariatet og mer respektable deler av arbeiderklassen blir ofte bærende i arbeiderlitterære tekster, som også det å være utenfor og utestengt fra deler av samfunnslivet. Klassereise som motiv tas opp i romaner og essays, som for eksempel i Karin Sveens Klassereise fra 2000. Ikke minst tematiserer mange tekster fremveksten av arbeiderbevegelsen, opprør og streik: I Norge har ikke bare Per Sivle, men også Kristofer Uppdal, Dag Solstad og Tor Obrestad skrevet romaner om dette.

Historisk tok den arbeiderlitterære tradisjonen til da borgerlige forfattere med filantropiske ambisjoner på 1700- og 1800-tallet ønsket å heve dannelsesnivået blant arbeiderne. I Norge skrev Henrik Wergeland på 1830- og 1840-tallet tekster for og om arbeidere som han publiserte i skriftserien For Almuen og i ukeskriftet For Arbeiderklassen. Senere overtok Amalie Skram med fortellinger som Madame Høyers Lejefolk (1882), der huseierkonen setter leietakerne brutalt ut på gaten når de ikke kan gjøre opp for seg. Bjørnstjerne Bjørnson viste i skuespillet Over ævne II (1895) frem et fortvilt opprør mot fabrikkeiere.

I kjølvannet av den europeiske industrialiseringen og i samspill med den fremvoksende arbeiderbevegelsen oppsto de store romanseriene som for mange representerer den klassiske arbeiderlitteraturen. I Frankrike skrev Émile Zolà i årene 1884–1885 romanen Germinal om streikene i nord-franske kullgruver. Dette naturalistiske verket avslører idealistiske sosialistiske drømmer, samtidig med at det gir et realistisk bilde av arbeidernes liv. Zolas romaner er preget av et materialistisk grunnsyn: Menneskenes selvforståelse og bevissthet om miljøtilhørighet blir forklart som et direkte produkt av deres sosiale situasjon.

I Norge var Jonas Lie den første romanforfatteren som beskrev norske fabrikkarbeidere i romanen Livsslaven i 1883). Mer berømt er likevel Per Sivles Streik (1891), en roman som tar utgangspunkt i sagbrukarbeidernes nedkjempede streik fra 1881. Hovedpersonen i romanen, Per Amundsen, hisser arbeiderne opp med selvskrevne sanger og dikt, men har også en lei tendens til å drikke seg full. En talentfull norsk arbeiderforfatter som blant annet skriver flammende sakprosa, er Marius Braatt, som dessverre døde altfor tidlig. I Danmark skriver Martin Andersen Nexø om sin oppvekst på fattige Bornholm samt fremveksten av den sosialistiske fagbevegelsen i firebindsverket Pelle Erobreren (1906–1910).

Før, og særlig etter, den russiske revolusjonen i 1917 fikk arbeiderdiktningen en sentral plass i Sovjetunionen. Maksim Gorkij inspirerte norske sosialistiske forfattere med tekster som skuespillet om filleproletariatet Nattasyl (1902) og den sosialrealistiske propagandaromanen Moren (1906). Også amerikanske forfattere som Jack London og Upton Sinclair, som blant annet skrev om uholdbare forhold ved de store slakthusene, ble lest mye i Norden.

I Norden blir arbeiderlitteraturen i mellomkrigstiden del av den nasjonale kanon. I Sverige utmerker forfattere som Moa Martinson seg med oppvekstskildringer. I romantrilogien Mor gifter sig (1936), Kyrkbröllop (1938) og Kungens rosor (1939) skriver hun frem proletarjenten Mias liv. I Norge skriver Nini Roll Anker i Den som henger i en tråd (1935) om fabrikkjentenes hverdag og opprør, og Kristofer Uppdal i 10-bindsverket Dansen gjennom skuggeheimen (1911–1924) om rallarlivet, arbeidsløshet og overgangen fra bondesamfunnet til industrialisering. Både Roll Anker og Uppdal beskriver arbeidernes gryende forståelse av å være undertrykt og deres ønske om å bli en del av arbeiderbevegelsen.

Johan Falkbergets romantrilogi om kobbergruven Christianus Sextus (1927–1935) er som Nexøs, Martinsons og Uppdals romaner selvbiografisk inspirert, men legger handlingen til Røros på 1720-tallet. Falkberget arbeidet selv i gruven fra han var åtte år gammel, og trilogien hans er slik et sjeldent eksemplar av en tekst skrevet av, for og om arbeidere.

De lange realistiske romanene var den dominerende sjangeren innen periodens arbeiderlitteratur, men arbeiderklassens misere ble også synliggjort i en rekke noveller. Sigrid Undset beskrev i Fattige skjæbner (1912) hvordan arbeiderne i Kristiania (Oslo) levde trangt og usunt i svære boligblokker. I Nini Roll Ankers samling Lil-Anna og andre (1906) foregår handlingen i alle fortellingene i en norsk «Bruksby». Sagbruket dominerer livsrytmen og tenkemåten til de ulike menneskeskjebnene som tegnes i novellene. Også Ragnhild Jølsen (Brukshistorier, 1906) og Oskar Braaten (Kring fabrikken, 1910) benytter seg av dette grepet i novellesamlingene sine. Ellers publiserte forfattere som Nils Johan Rud, Helge Krog, Bjørn Rongen og Åsta Holth gjerne fortellinger i Arbeidermagasinet, et blad som både ville underholde og fremme en litteratur tilknyttet klassekampen.

Den klassiske arbeiderlitteraturen oppsto i en tid da arbeiderbevegelsen utviklet seg i takt med industrialiseringen. Tradisjonelt finnes det derfor også en bevissthet om arbeiderlitteraturens marxistiske forankring, som innebar en kritikk av kapitalismen og dens produksjonsvilkår. Bevisstheten kommer blant annet til syne i den programmatiske arbeiderlitterære litteraturkritikken, som ikke minst finnes i avisen Social-Demokraten. Kritikeren Fernanda Nissen vektla der det oppdragende potensialet, mens Olav Kringen og Inge Debes leser arbeiderlitteratur som direkte opprop til klassekamp.

Arbeiderbladene trykte ellers gjerne dikt om det å arbeide på fabrikk side om side med tydelig agitatoriske kampdikt, som manet frem et opprør mot kapitalistene. Lyrikken fikk slik en sentral plass i arbeiderbevegelsen, formidlet gjennom aviser, tidsskrift, bokutgivelser, opplesning og allsang. Særlig i mellomkrigstiden var arbeiderdiktning med på å prege det litterære landskapet, selv om flere av forfatterne døde tidlig. Thorleif Auerdahls samling Digte (1917), senere utgitt som Ørneland, er en viktig utgivelse i denne tradisjonen.

Noen år etter debuterte Arne Paasche Aasen med den propagandistiske diktsamlingen Sigd og Hammer (1921). Men det er med Rudolf Nilsen at Norge får en betydelig arbeiderdikter, og dikt som «Revolusjonens røst» og «Nr. 13» er blitt klassikere. En ikke like kjent arbeiderdikter som ga ut flere diktsamlinger i denne perioden, er Sigurd Bodvar. Nordahl Grieg og Arnulf Øverland hadde ikke som de nevnte lyrikerne arbeiderbakgrunn, men også de lot forfatterskapet tjene arbeidersaken.

Griegs dikt «Til ungdommen» (1936) ble senere tonesatt og har siden vært en viktig allsang i arbeiderbevegelsen. Øverlands Hustavler (1929) og Riket er ditt (1934) var viktige utgivelser. Øverland var for øvrig en forfatter med stor påvirkningskraft i det litterære miljøet gjennom foredrag, essayer og som forfatterforeningens leder (1923–1928). Han åpner diktsamlingen Den røde front fra 1937 med åpningsdiktet «Program»: «Som en baunes høie flamme, som et bål skal diktet være.//[…] Som en fane/skal din sang til handling mane».

Etter andre verdenskrig mistet arbeiderlitteraturen betydning. Riktignok ga Alf Prøysen ut Trost i taklampa (1950), romanen om fabrikkjenten Gunvor som returnerer til landsbygden om sommeren og avslører småstedets idylliserende bonderomantikk. Kåre Holt skrev i 1960 romanen Opprørere ved havet, som vant en pris i en konkurranse om beste roman fra norsk arbeidsliv. Og i lyrikken har Hans Børli skildret skogsarbeidernes liv.

Men det var først mot slutten av 1960-tallet at en gruppe forfattere igjen ville skrive litteratur for folket. Programforpliktede forfattere med tilknytning til partiet AKP(m-l) knyttet an til den historiske arbeiderlitteraturen. Tema som streik og andre arbeidskonflikter diskuteres i Tor Obrestads Sauda! Streik! (1972), Dag Solstads 25. september-plassen (1974) og Toril Brekkes Jenny har fått sparken (1976). Kjartan Fløgstads Dalen Portland (1977) forener derimot beskrivelsen av den kulturelle utarmingen av industriarbeiderne med pikareske og karnevaleske motiv som grenser til underholdningsromanen.

Etter hvert tok forfatterne et mer direkte oppgjør med politikken, som Tor Obrestad i Ein gong må du seie adjø (1981) og Dag Solstad i Gymnaslærer Pedersen (1982). Forfatterne mente nå at deres rolle som intellektuelle og høyt utdannede forfattere diskvalifiserte dem fra å kunne fungere som talerør for arbeiderne. De tvilte også på om det prinsipielt var mulig å skrive både tydelig politisk litteratur og god – fri – kunst. Av samme grunn har forskningen på arbeiderlitteratur i Norge lenge ligget i en dvaletilstand. Mens forskning på arbeiderlitteratur i Sverige har vært, og fortsatt er, en naturlig del av svensk litteraturvitenskapelig aktivitet, er det først de siste årene at vi ser en fornyet interesse i Norge.

Likevel har norske forfattere fremdeles et ambivalent forhold til merkelappen «arbeiderforfatter». Dette til tross for at begrepet arbeiderlitteratur åpenbart er operativt: Bjørn Aamodt regnes eksplisitt som en moderne arbeiderlyriker. Tina Åmodts diktsamling Anleggsprosa fra 2010 ble rost nettopp fordi den handlet om arbeidet på en byggeplass, noe forfatteren kjente godt til. Lars Ove Seljestad debuterte med sin roman Blind om klassereise og industriarbeid.

I nabolandet Sverige omfavnes derimot begrepet av forfatterne selv: Arbeiderklassemiljøer skildres i Susanna Alakoskis og Åsa Linderborgs oppvekstromaner (Svinalängorna, Alakoski 2006 og Mig äger ingen, Linderborg 2007). Poeten Jenny Wrangborg tar utgansgpunkt i erfaringene hun har som ansatt i restaurantbransjen (Kallskänken, 2010). Kristian Lundberg løfter med den selvbiografiske romanen Yarden (2009) frem situasjonen til de mange papirløse innvandrere som sliter daglig som timebetalte arbeidere ved Malmö havn. Privatiseringen og globaliseringen av arbeidsmarkedet er nå blitt brennaktuelle tema som vies oppmerksomhet i litteraturen.

• arbeiderbevegelse
• Norges litteraturhistorie

• Agrell, Beata, et al., red: «Inte kan jag berätta allas historia?» Föreställningar om nordisk arbetarlitteratur, 2016.
• Gripsrud, Jostein, red.: Prolesi : norsk arbeiderlitteratur fra 1890-1940, 1983
• Hansen, Arvid G.: Arbeideren i norsk diktning [...], 1960
• Jonsson, Bibi, et al., red.: Från Nexø till Alakoski. Aspekter på nordisk arbetarlitteratur, 2011.
• Jonsson, Bibi, et al., red.: Från Bruket till Yarden. Nordiska perspektiv på arbetarlitteratur, 2014.
• Larsen, Petter & Kjell Sandvik, red.: Arbeideren og diktningen, 1980
• Nilsson, Magnus: Arbetarlitteratur, 2006.
• Nord, Ragnar W.: Arbeideren i norsk skjønnlitteratur gjennom 100 år, 1999 (bibliografi)