kurdere

Det finnes ingen offisiell statistikk over antall kurdere i verden, og anslagene varierer mellom 25 og 40 millioner. Kurdere opererer ofte med anslag som 40 millioner. Et konservativt estimat på kurdernes antall er et sted mellom 25 og 30 millioner.

I Tyrkia finnes det omtrent 15 millioner kurdere, og de utgjør cirka 20 prosent av den totale befolkningen. I Irak står kurdere for omkring 15-20 prosent av befolkningen, mens kurdere i Syria utgjør rundt 2 millioner, omtrent ti prosent av befolkningen (2021, the World Factbook). Kurdere i Iran tilsvarer rundt 10 prosent av befolkningen. Antallet kurdere i Armenia og Aserbajdsjan utgjør minst 200 000, og mer enn én million kurdere lever i tillegg i eksil i USA og Europa, mange av dem i Tyskland.

Det mest betegnende trekket ved Kurdistans geografi er fjellandskapet som dekker området. Mot nord ligger Taurus og i øst Zagrosfjellene. Mange fjelltopper rager mer enn 3 000 meter over havet; den høyeste fjelltoppen er Ararat som er 5 137 meter over havet. Store elver som Eufrat og Tigris har også opphav i Kurdistan og er en viktig ressurs i området. Sett under ett er området Kurdistan innelukket og omgitt av land på alle kanter.

Kurdisk er et indoeuropeisk språk og er beslektet med persisk. Det finnes en rekke dialekter i kurdisk som delvis er uforståelige for hverandre. De to største dialektene er kurmanji (nordkurdisk) og sorani (sørkurdisk). Videre snakkes zaza eller dimli i visse enklaver i Tyrkia, og gorani i noen deler av Irak og Iran. I tillegg kommer det sinai eller kermanshahi.

Skriftspråket er forskjellig; i Iran og Irak brukes arabiske skrifttegn, i Tyrkia og Syria det latinske alfabetet og i Armenia det kyrilliske.

Majoriteten av kurdere er sunnimuslimer og følger shafi'i-skolen. En del kurdere bekjenner seg til trosretninger som er sammenblandinger av flere religioner (synkretisme). Eksempler på slike sammensatte religioner er alevisme, ahl-e Haqq og yezidisme.

Religiøse ordener som sufisme, islamsk mystisisme, er utbredt blant kurdere. Naqshbandi-ordenen og Qadiri-ordenen har vært mest dominerende. Naqshbandi-ordenen fikk et særlig fotfeste i Kurdistan på 1800-tallet på bekostning av den eldre Qadiri-ordenen. Lojalitet til slike sufi-ordener gikk på tvers av stammer og klaner, og har dessuten spilt en betydelig politisk rolle i Kurdistans historie.

Kurdernes opprinnelse er ukjent, og det er omstridt hvorvidt kurdere i etnisk forstand har en felles avstamning. De fleste kurderne er sannsynligvis etterkommere av indoeuropeiske stammer som beveget seg gjennom Iran og vestover omtrent 1500 før vår tidsregning.

I kurdisk historietradisjon, spesielt i nasjonalistiske tilnærminger, hevdes det at kurdere er etterkommere av mederne, men dette er tvilsomt. Enkelte mener at den gruppen som Xenofon benevner som Kardouchoi (401 fvt.) i verket Anabasis (Oppmarsjen) er en henvisning til kurderne. Med bakgrunn i lingvistisk forskning er også dette blitt tilbakevist av forskere. Temaet kurdernes opprinnelse er ikke forsket på i tilstrekkelig grad.

Fra og med midten av 600-tallet, med arabernes invasjoner og islamisering av områdene, er det imidlertid helt sikkert at begrepet kurder hadde et sosioøkonomisk innhold og siktet til nomadene på den vestre utkanten av det iranske platået. I organisering av samfunnet spilte etnisitet en underordnet rolle, da turkmenske og kurdiske stammer sameksisterte og enkelte av dem til og med smeltet sammen.

Kurdistans beliggenhet har bidratt til at områdene historisk har vært en buffersone mellom ulike imperier. Mest kjent er grensekrigene mellom Det osmanske riket og det persiske Safavid-dynastiet på 1500- og 1600-tallet. Grensekrigene etablerte i stor grad dagens grenser mellom Iran og Tyrkia. Mesteparten av Kurdistan, bestående av en rekke fyrstedømmer, ble etter grensekrigene underlagt Det osmanske riket.

Kurderne ble nå organisert i lokale fyrstedømmer, såkalte emirater, som var mer eller mindre selvstendige så lenge de anerkjente Det osmanske rikets suverenitet over områdene. Det fantes i alt 16 slike emirater. Disse ble likevel avviklet en etter en av osmanerne, den siste på midten av 1800-tallet.

På 1800-tallet var politisk nasjonalisme som mobiliseringskraft enda ikke utviklet i betydelig grad hos kurderne. Dette skulle først bli en sentral drivkraft etter første verdenskrig. Oppløsningen av Det osmanske riket førte til opprettelsen av en rekke nye stater i regionen, og Sèvres-traktaten (1920) tok også sikte på å opprette en autonom kurdisk stat. Etter uavhengighetskrigen ble Sèvres-traktaten imidlertid avslått av det nye tyrkiske regimet. For kurderne ble realiteten at de i det 20. og 21. århundre måtte kjempe for politiske og kulturelle rettigheter innenfor Tyrkia, Irak, Iran og Syria.

I den nye tyrkiske nasjonalstaten skulle de ulike etniske og religiøse gruppene i landet samles under én tyrkisk identitet. Den kurdiske identiteten og kulturens eksistens ble ikke anerkjent (kurdere ble referert til som «fjell-tyrkere») og det ble blant annet forbudt å snakke kurdisk i offentligheten. En rekke kurdiske opprør ble slått ned på 1920- og 1930-tallet. Siden 1980-tallet har den militære og politiske organisasjonen Kurdistans arbeiderparti (PKK), ledet av Abdullah Öcalan, kjempet en væpnet kamp for kurdisk selvstendighet og autonomi, en konflikt som har ført til at svært mange har blitt internt fordrevet.

Også i Irak var det flere kurdiske opprør i løpet av det 20. århundre. I 1987-1988 ledet irakiske myndigheter en militær kampanje mot kurdere og andre minoriteter, kalt Anfal-kampanjen, som resulterte i at et stort antall sivile ble drept, blant annet ved bruk av kjemiske våpen. Den kurdiske regionen har imidlertid fått økende grad av selvstyre siden 1990-tallet, og grunnloven fra 2005 anerkjenner en autonom kurdisk region med en egen regional regjering.

I Syria har krigen fra 2011 gitt kurderne i landet rom for å kjempe for selvstyre. I 2013 ble det kurdisk-dominerte området i nordøst erklært en selvstyrt region (Rojava), dog uten internasjonal anerkjennelse. Det kurdiske partiet Democratic Union Party (PYD) har bygd opp militære styrker, Folkets forsvarsenheter (YPG), som med støtte fra USA har spilt en viktig rolle i kampen mot Den islamske staten (IS). I 2019 gikk imidlertid Tyrkia inn i nordøstlige Syria for å opprette en sikkerhetssone langs grensen.

• Kurdistan
• kurdisk
• kurdisk litteratur
• kurdisk musikk
• Midtøstens historie