Perspektiv er en fellesbetegnelse for forskjellige teknikker som blir brukt til å konstruere illusjon av romlig dybde på en plan flate. Perspektiv kan også bli anvendt til å løfte frem et sentralt innhold eller peke på viktige personer eller handlinger.
Perspektiv er aktuelt i kunstformene tegning, maleri, grafikk og relieff, og er dessuten en komposisjonell teknikk i fotokunst, film, perspektivscene og arkitektur.
Perspektiv i en litterær prosatekst er synsvinkelen til en forteller eller en person i teksten. Det som blir omtalt i en litterær tekst, er farget av den konteksten eller det perspektivet fortellingen blir satt inn i.
Perspektiviske teknikker kan deles i to hovedtyper. Den ene kaller man lineær (linjeformet), den andre ikke-lineær. Geometriske konstruksjoner er lineære, eksempelvis sentralperspektiv. Ikke-lineære teknikker bygger på visuelle erfaringer som gjelder fargenyanser, lys og skygge (luftperspektiv) samt konturer og silhuetter (overlappingsperspektiv). I praksis blander kunstnere lineære og ikke-lineære teknikker for å oppnå best mulig virkning av dybde.
Ikon, malt treplate, 51,5 × 44,2 cm, utført i Russland cirka 1750–1800. Den døde kroppen til Jesus ligger på en sarkofag. Sarkofagen er konstruert i omvendt perspektiv, der sidene løper ut i vifteform. Den sørgende Maria er fremstilt mye større enn andre personer, som betyr at hun er satt inn i et verdiperspektiv.
I et bilde som bygger på et system av linjer, er hensikten at betrakteren skal oppfatte disse som markører for dybde. I antikken og middelalderen samt i kinesisk og japansk kunst benyttet man forskjellige lineære konstruksjoner. Men linjene i slike konstruksjoner er ikke systematisert som helhet. Systematisering på et vitenskapelig grunnlag ble først realisert av italienske arkitekter og kunstnere i Firenze på 1400-tallet.
En mye benyttet teknikk som er kjent fra ikoner, europeisk middelalderkunst og kunst i Kina og Japan, blir kalt omvendt perspektiv (også kalt invertert perspektiv). I bilder med omvendt perspektiv går linjer ut fra et punkt eller en gjenstand i forgrunnen. Linjene peker ikke mot et felles samlingspunkt i bakgrunnen, men spres ut i vifteform. Omvendt perspektiv kan likevel gi opplevelse av dybde. Omvendt perspektiv tar ikke hensyn til forkortning.
I europeisk middelalder, men også i India, Kina og Japan, kan man finne kunstverk som inkluderer flere scener eller sentra for handling i samme bilde. Slike bilder mangler en sammenbindende romlig helhet, men benytter et system av linjer. Siden denne konstruksjonen har flere blikkpunkter, kaller man den multippelt (mangedelt) perspektiv.
Maharana Singh og hoff i palasset Jagniwas, blekk, vannfarger og gull på papir, 67,6 × 83,5 cm, utført av Bhima i India i 1767. Hovedpersonen Ari Singh er til stede både i opptrinnet til høyre og venstre. Eksempel på multippelt perspektiv, multiple blikkpunkter, det vil si flere scener som i tid egentlig skal følge etter hverandre.
Parallellperspektiv benytter parallelle linjer for å få frem virkning av dybde. Men de parallelle linjene konvergerer ikke. Det blir heller ikke anvendt forkortning, og motivet blir vanligvis sett fra et høyt ståsted. I kinesisk og japansk kunst er denne konstruksjonen vanlig.
Seki, tresnitt, 21,6 × 16,5 cm, utført av Utagawa Hiroshige i Japan i cirka 1838. Linjer som er parallelle uten å konvergere, er typisk for parallellperspektiv.
Teknikken som systematisk samler alle synlige og tenkte linjer i et bilde, kaller man sentralperspektiv. Sentralperspektiv er en geometrisk teknikk som blir brukt til å konstruere illusjon av romlig dybde i todimensjonale kunstformer som har et loddrett billedplan. Det gjelder eksempelvis maleri, tegning, grafikk og relieff samt fotokunst, arkitektur og perspektivscene.
Sentralperspektiv har ett forsvinningspunkt som ligger på horisontlinjen. Alle gjenstander og figurer i bildet blir fremstilt mindre og mindre desto nærmere de befinner seg horisontlinjen. Dette kaller man forkortning. Sentralperspektiv blir, med henvisning til Filippo Brunelleschi, Leon Battista Alberti og andre arkitekter og malere i Firenze på 1400-tallet, også kalt renessanseperspektiv.
I Italia på 1400- og 1500-tallet ble det vanlig med utsmykninger av vegger og tak i slott og kirker. Flere kunstnere brukte sentralperspektiv for å skape illusjon av tredimensjonalitet. De italienske betegnelsene for henholdsvis vegg- og takmalerier, som er utført med sentralperspektiv og forkortninger, er quadratura og di sotto in sù.
Vinkelperspektiv, alternativt kalt skråstilt perspektiv, innebærer at det ene hjørnet av en gjenstand eller bygning blir fremstilt i vinkel mot billedplanet. Bygningens eller gjenstandens linjer, det vil sider, løper ut mot to forsvinningspunkter på horisontlinjen (innenfor eller utenfor bildets ytre avgrensning). Et alternativt navn på denne geometriske teknikken er topunktsperspektiv.
Det røde tårn i Halle, olje på lerret, 120 × 90,5 cm, malt av Ernst Ludwig Kirchner i 1915. Maleriet tilhører Museum Folkwang i Essen. Kirchner har fanget inn motivet sett ovenfra.
Hvis en gjenstand, gjerne en bygning, er stilt slik i rommet at ingen av sidene er parallelle med det loddrette billedplanet, krever det en perspektivisk konstruksjon med tre forsvinningspunkter. Gjenstandens tre synlige plan danner linjer som løper ut mot tre forskjellige forsvinningspunkter.
I et trepunktsperspektiv er to forsvinningspunkter plassert på horisontlinjen, det tredje er plassert over eller under horisontlinjen. Når synsvinkelen er ovenfra, ligger det tredje forsvinningspunktet under horisontlinjen. Når synsvinkelen er nedenfra, ligger det tredje forsvinningspunktet over horisontlinjen.
Ambassadørene, olje på plate av eik, 207 × 209,5 cm, malt av Hans Holbein den yngre i 1533. Mellom bena på Jean de Dinteville og Georges de Selve ligger en utstrakt og fordreid form som vil se ut som et kranium når man ser formen fra siden. Dette er et eksempel på anamorfose.
Hvis en gjenstand, som er fremstilt på billedplanet, er strukket ut, vil dens form når man ser den forfra, fremstå som fordreid og umulig å oppfatte, men gjenstanden vil fremstå som normal og forståelig når man ser den i skrå vinkel fra siden. Fordreining og utstrekning av en gjenstand kaller man anamorfose.
Ikke-lineære perspektivtyper, til forskjell fra de lineære, er mer basert på praktiske erfaringer enn på geometrisk analyse.
Sluse, søyle og kirke ved lagunen, olje på lerret, 50,8 × 67,9 cm, malt av Canaletto i 1740-årene. Søylen står i silhuett og overskjærer elementer i bakgrunnen (overlappingsperpspektiv). Fargene glir over mot det blålige i bakgrunnen (luftperspektiv). Forkortninger mot horisontlinjen.
Luftperspektiv er fremstilling av dybde ved hjelp av gradering av farge, kontrast, lys og skygge (clair-obscur). Desto lenger unna landskapet synes å strekke seg ut, desto mer øker uklarheten. Støv og fuktighet i luften demper siktbarheten (sfumato). Fargene toner ut i lyse, blålige nyanser. Luftperspektiv blir brukt i landskapsmalerier, teaterkulisser og fotokunst.
I landskapsmalerier og landskapsfotografier, som bygger på observasjon av naturlige forhold, overlapper hus, trær og åsrygger hverandre. Omrisset av trær og bygninger kan stå i silhuett mot bakgrunnen og delvis dekke hverandre. I kombinasjon med forkortning gir overlappingsperspektiv inntrykk av romlig dybde.
Å la den symbolske fremfor den reelle kroppshøyden til en person bli bestemmende for vedkommendes sosiale, politiske eller religiøse rang, i forhold til andre personer i samme bilde, kaller man verdiperspektiv. Verdiperspektiv er kjent fra egyptisk kunst, ikoner og europeisk kunst i middelalderen. Kunst som tilhører den naive tradisjonen, benytter verdiperspektiv.
Skrik, tempera og fettstift på plate av papp, 91 × 73,5 cm, malt av Edvard Munch i 1893. I dette bildet har Munch brukt et svært asymmetrisk sentralperspektiv (høyre konvergerende linje følger gelender eller gjerde med ett forsvinningspunkt utenfor bildets avgrensning til venstre) og forkortninger (de to personene som vandrer, er mindre enn forgrunnsfiguren, som igjen overlapper bakgrunnen). Denne konstruksjonen åpner for utsikt mot fjorden, byen og åsene i bakgrunnen. Denne delen av maleriet består av et luftperspektivsamt ekspressive farger. Som helhet har bildet en brytning mellom dybde og flate, og det eksemplifiserer et subjektivt perspektiv anvendt som fortellerteknisk virkemiddel.
I europeisk kunst ble forskjellige lineære perspektivtyper, særlig sentralperspektiv, benyttet fra og med renessansen og frem til 1900-tallet. Fotografiets gjennombrudd i annen halvdel av 1800-tallet førte derimot billedkunstnere over mot mer subjektive og alternative konstruksjoner med eller uten romlig dybde.
Kubistiske malere oppløste sentralperspektivet. I kubistisk kunst fremstår billedflaten som fasettert. Et bilde som er utført etter kubistiske prinsipper, er ikke orientert i forhold til en bestemt synsvinkel eller betrakter. Likevel er sentralperspektiv og andre lineære perspektivtyper, i kombinasjon med de ikke-lineære, fremdeles aktuelle konstruksjoner i kunstformer som tegning, maleri, grafikk, relieff og fotokunst.
De forskjellige perspektivtypene blir ikke utelukkende anvendt for å skape illusjon av dybde i et bilde. Perspektiv kan få frem det sentrale innholdet eller peke ut viktige personer. Perspektiv kan dessuten bli fremstilt objektivt eller mer eller mindre subjektivt.
Et forsvinningspunkt kan representere noe uendelig i religiøs forstand. Et forsvinningspunkt som er plassert langt til siden på horisontlinjen, kan gi inntrykk av aktivitet eller at det skjer noe dramatisk. I maleriene til Edvard Munch er den subjektive bruken av perspektiv et fortellerteknisk virkemiddel.
Vannliljer, olje på lerret, 200,7 × 426,7 cm, malt av Claude Monet etter 1916 i Giverny. I dette maleriet er avstand og perspektiv opphevet. Monet har malt enkelte vannliljer og vannflaten som reflekterer den omgivende vegetasjonen og himmelen, og ikke minst lyset. Flaten som udefinert rom har blitt et hovedtema hos mange malere på 1900- og 2000-tallet.
Den ideale by, olje og tempera på treplate, 77,4 × 220 cm, malt cirka 1480–1484 av en ukjent florentinsk maler på grunnlag av utkast av Giuliano da Sangallo. Motivet fremstiller renessansens ideal for en byplan i sentralperspektiv (planen omfatter triumfbue, amfiteater, oktogonal bygning samt bygninger til høyre og venstre med klassiske detaljer på fasadene).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.