planter

Selv om planter kan se svært ulike ut, har de alle noen felles sentrale kjennetegn på cellenivå. Alle planter er eukaryote organismer, dette betyr at de til forskjell fra bakterier (prokaryote) har en cellekjerne og celleorganeller som mitokondrier og kloroplaster. Dyr og sopp er også eukaryote, i likhet med plantene har de cellekjerner og mitokondrier, men mangler kloroplaster.

Kloroplastene oppsto trolig ved symbiose mellom en større eukaryot celle og prokaryote blågrønnbakterier som kunne utføre fotosyntese. Dette kalles endosymbioseteori, symbiose innad i celler.

Planteceller er også kjennetegnet ved at de har en stiv cellevegg som inneholder cellulose, og at opplagsnæringen er stivelse, et karbohydrat satt sammen av sukkermolekyler i lange kjeder.

Planter skaffer seg energi fra sollys ved hjelp av fotosyntese. De tar opp karbondioksid og vann fra omgivelsene, og omdanner dette til sukker og oksygen. Dette skjer i egne deler av plantecellene, kalt kloroplaster, ved hjelp av blant annet det grønne stoffet klorofyll. Sukkeret er byggestein for andre karbohydrater, og kan omdannes videre til andre stoffer.

I tillegg til klorofyll av ulike typer (a og b) inneholder kloroplastene gule xantofyller og karotenoider (særlig betakaroten). De gule og oransje høstfargene skyldes i hovedsak xantofyller og karotenoider som kommer til syne når planten trekker klorofyllet ut av bladene om høsten for å ta vare på det til neste vår.

Mange planter lever i symbiose med sopp, og danner sopprot eller mykorrhiza. Dette er en byttehandel der plantene bidrar med produkter fra fotosyntesen, og soppen bidrar med vann og mineralnæring.

Enkelte planter mangler det grønne fargestoffet klorofyll, og får energi på annen måte enn ved fotosyntese. Eksempler er vaniljerot og fuglereir, som i stedet for å gjennomføre egen fotosyntese lever som parasitter. Begge artene får produkter fra fotosyntese fra andre planter via sopp, som har dannet sopprot med både grønne planter og parasittene.

Veldig mange planter er fastvokst med ei rot, og gjennom rota kan planter ta opp vann og mineralnæring fra jorda. Planter trenger ulike mineraler, som nitrogen og magnesium, for å lage de ulike byggesteinene som plantene består av. Magnesium trengs for eksempel til å lage klorofyll.

Noen planter vokser på andre planter, for eksempel i trær. Dette kalles epifytter. Noen epifytter tar vann og næringsstoffer fra treet de vokser på, for eksempel misteltein. Denne arten regnes som en halvparasitt siden den gjennomfører egen fotosyntese i tillegg.

Andre epifytter tar ikke næring fra verten. Mange tropiske orkidéer er epifytter, å vokse i et tre gjør at de kommer høyere opp og får tilgang på mer lys. De har luftrøtter som tar opp fuktighet fra lufta.

Planter kan ikke bevege seg selv, men de kan flyttes av vær og vind. Grønnalger flyttes rundt med strømningene i vann.

De fleste planter er modulære organismer, som betyr at dersom en plante mister en del kan den erstatte den med en ny og fortsette å vokse. Planten består av liknende «moduler» som ikke nødvendigvis har faste plasser i forhold til hverandre. Dette står i motsetning til unitære organismer, som har faste deler på faste plasser.

Det er derfor vi kan ta stiklinger og avleggere av mange planter. En stikling kan man ta ved å kutte av et skudd eller blad og la det gro ut en ny rot i fuktig jord eller vann. Dette er en måte å klone planter på.

Enkelte arter trær kan få nye skudd fra rota dersom stammen kuttes ned. Men denne evnen til å vokse ut nye deler varierer sterkt fra art til art, og for eksempel gran eller furu dør når de hugges.

Fra gammelt av har man forsøkt å skaffe en oversikt over planterikets mangfoldighet ved å foreta en gruppering eller klassifikasjon av plantene og stille opp et «system». I første omgang, med kunstige systemer, klassifiserte man på grunnlag av likhet i utvalgte ytre bygningstrekk, for eksempel en første inndeling i trær, busker og urter.

I Carl von Linnés seksualsystem ble plantene ordnet etter antall pollenbærere og fruktblad (det vil si antall opprinnelige bladstrukturer som danner fruktknuten, dette kan noen ganger anslås ved antall rom i fruktknuten eller antall grifler). Ved bestemmelse av slekter og familier brukes fortsatt elementer av Linnés system.

I et fenetisk system søker man å gjøre bruk av flest mulige ytre og indre bygningstrekk, altså å ordne artene etter total likhet. I et fylogenetisk system søker man å klassifisere etter antatt slektskap (se kladistikk) slik at felles opprinnelse kommer direkte til uttrykk i klassifikasjonssystemet. Siden 1960-tallet har det foregått en intens diskusjon blant taksonomer om hvilken tilnærming som gir det mest naturlige systemet.

• systematikk i biologi
• trær
• busker
• blomster
• gress
• moser
• korn
• frukt

• Artsdatabanken
• Plants of the world online