Norsk historie etter 1990 er preget av dyptgripende samfunnsendringer på det politiske, sosiale og økonomiske feltet. Forholdet til verden omkring endret seg også.
Internasjonalt var slutten på den kalde krigen og oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 det store veiskillet. Den kalde krigens trusselbilde ble avløst av nye trusler. Kampen mot terror kom høyt på dagsordenen og Norge ble trukket med i krigene på Balkan, i Libya og Afghanistan.
Den 22. juli 2011 kom terroren også til Norge da den høyreekstreme Anders Behring Breivik sprengte en bombe i regjeringskvartalet og massakrerte 69 ungdommer på Utøya.
Fra årtusenskiftet ble de revolusjonerende konsekvensene av den digitale teknologien synlig. Det gjelder først og fremst på kunnskapsområdet og på det sosiale området, ved blant annet utviklingen av internett og sosiale medier.
I det langsiktige perspektiv kan vi observere hvordan staten trakk seg forsiktig tilbake til fordel for markedet og det sivile samfunnet. Samtidig ser vi hvordan institusjoner som hadde representert de stabile rammebetingelsene for politikken og for individets livsprosjekter, kom under økende press.
Økt europeisk og internasjonalt samarbeid svekket nasjonalstaten som rammen om politikken. Særlig viktig var avtalen om deltagelse i EØS (Det europeiske økonomiske samarbeid), som ble undertegnet i 1992 og iverksatt i 1994. Det innebar en betydelig overføring av beslutningsmyndighet til EU i Brussel og en liberalisering av økonomien.
Den gamle direktørkapitalismen ble avløst av en nygammel finanskapitalisme. Viktige strategiske beslutninger i næringslivet ble lagt til den internasjonaliserte finanskapitalen. Bedriftene som var blitt sett på som sentrale og stabile samfunnsinstitusjoner, ble under den nye kapitalismen ustabile og utrygge.
Samfunnets viktigste kollektiv, den gamle kjernefamilien, kom under økende press fra den nye frigjøring av individet, og den nye likestillingskontrakten. Enhetsskolen, som skulle bidra til sosial utjevning og sosial enhet, kom under sterk kritikk.
Frem til 2005 var det skiftende borgerlige og sosialdemokratiske regjeringer, men ved valget i 2005 fikk Arbeiderpartiet regjeringsmakt gjennom en rød-grønn allianse som varte frem til valget i 2013, da Høyre og FrP tok over med Erna Solberg som statsminister. Regjeringen Solberg fikk fornyet tillit ved valget i 2017.
Særlig viktige reformer initiert av Arbeiderpartiet var den store pensjonsreformen og etablering av «arbeidslinjen». Temaer som sykelønn, oppsigelsesvern og sosial dumping kom høyt på den politiske dagsorden. Til tross for reformer på disse områdene er det rimelig å hevde at liberaliseringen på det økonomiske området ikke ble koblet til en tilsvarende deregulering av arbeidsmarkedet eller av velferdsstaten.
Ellers fortsatte debattene fra den foregående perioden om klima- og miljøspørsmål, innvandring og oljepolitikken med uforminsket styrke.
De skisserte begivenhetene og tendensene med et tyngdepunkt i begynnelsen av 1990-årene markerer et dyptgripende linjeskifte i den historiske utviklingen i Norge.
- Les om Norsk historie 1970–1990.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.